Regjeringsskiftet i Storbritannia i 1979, da Margareth Thatcher kom til makten, markerer et skifte i økonomisk politikk, ikke bare i Storbritannia, men i mesteparten av den vestlige verden.

Hennes klokkertro på markedet og hennes antipati mot reguleringer og all form for statlig intervensjonisme, førte til en storstilt privatiseringsbølge og et radikalt skifte i den økonomiske politikken.

Det har fått konsekvenser for forholdet mellom stat og marked frem til i dag, også i Norge, men på en noe annen måte enn i resten av Vesten.

Jeg rapporterte om britisk økonomi og britisk innenrikspolitikk fra ambassaden i London under Thatchers andre regjeringsperiode på slutten av 1980-tallet, og kunne følge Mrs. T. og den britiske privatiseringsbølgen på nært hold.

Skiftet markerte en overgang fra Keynes’ intervensjonisme og nasjonaliseringsbølgen etter krigen, tilbake til Adam Smiths «usynlige hånd« og troen på markedet som en mer effektiv mekanisme for å sikre økt produktivitet, økonomisk vekst og økt velferd.

Utgangspunktet for privatiseringen i Storbritannia var en forvokst og ineffektiv offentlig sektor, lik den vi har i Norge i dag.

Thatcher mente at privatisering ville øke konkurransen og effektiviteten, føre til besparelser og bedre tjenester, samt tiltrekke seg investeringer og på denne måten bidra til vekst og økt velferd for forbrukerne.

Hun satte derfor i gang en storstilt privatisering av statlig eide virksomheter som British Railways, British Steel, British Telecom og en rekke andre.

Det foregikk ikke uten friksjon, arbeidslivskonflikter og behov for regulatorisk inngripen for å forhindre etablering av nye private monopoler like destruktive som de offentlige hadde vært tidligere. Tilsvarende fant sted i USA under Ronald Reagan, samt i flere vesteuropeiske land.

Men i Norge hadde vi ingen Mrs. T.

I Norge fortsatte offentlig sektor å vokse. Antakelig fordi vi hadde råd til det pga. oljeinntektene. De begynte å skyte fart på 1990-tallet. Og trolig fordi styringssvake politikere var redde for å miste velgere blant de mange ansatte i offentlig sektor.

Andelen av arbeidsstyrken i offentlig sektor var faktisk mindre i UK i 1979 (28,1 %), da Thatcher satt i gang privatiseringsbølgen der, enn den er i Norge i dag (31,6 %). Sammenliknet med andre land er andelen ansatte i offentlig sektor i Norge i dag vanvittig høy. Gjennomsnittet for OECD ligger på 14 %.

Det jobber altså mer enn dobbelt så mange i offentlig sektor i Norge enn snittet i OECD. Regner en med de mange som indirekte får sin lønn av staten gjennom pressestøtten, partistøtten og overføringene over bistandsbudsjettet til de mange offentlig finansierte NGO-ene, blir misforholdet enda større.

Offentlig sektor står for 66 % av BNP i Norge. I tillegg har staten direkte eierskap i 69 selskaper og kontroll med 35–40 % av verdiene på Oslo Børs. Arven fra Keynes sitter tungt i veggene i regjeringskvartalet, og særlig i Finansdepartementet.

Men vi har ikke bare mer enn dobbelt så mange ansatte i offentlig sektor. Vi har dobbelt så mange på trygd, samt nesten dobbelt så mange på sykelønn, som gjennomsnittet i OECD.

Det blottlegger noe riv ruskende galt i norsk økonomi og i det norske arbeidsmarkedet.

Alle skjønner at vi ikke har dobbelt så gode offentlige tjenester, dobbelt så mange uføre og er dobbelt så syke som våre naboland og andre land i den vestlige verden.

Om offentlig sektor i Norge hadde vært like effektiv som snittet i OECD, og om vi ikke hadde hatt så mange flere på sosial stønad og ikke vært så mye sykere, kunne vi hatt omkring 360.000 flere i produktivt arbeid. (Mer om dét her.)

At disse ikke er i jobb, representerer en enorm kostnad for samfunnet i form av tapt verdiskaping, urimelig høye sosiale kostnader og tapt skatteinngang.

Det kan se ut til at vi helst ikke vil jobbe lenger. Og må vi jobbe, vil vi helst spa papir og spise wienerbrød på fellesskapets regning i en skjermet offentlig etat eller få innvandrere fra Øst-Europa eller land i sør til å ta de fysisk krevende manuelle jobbene.

Alle som jobber i det offentlige, som går på NAV eller mottar sykelønn, er selvsagt ikke bedragere. Men åpenbart er det altfor mange som nettopp er det. Det er noe politikerne ikke tør ta i. Men det er på tide å ta det opp. Det er ikke bærekraftig, for å si det på politikerspråket. Og det betyr at noen andre må jobbe mer og lenger for å kompensere for uvesenet.

Spesielt for Norge er det også at offentlig sektor ikke bare fortsatte å vokse mens privatiseringsbølgen bidro til å redusere offentlig sektor i våre naboland og hos våre viktigste handelspartnere. Den privatiseringen som fant sted i Norge, tok en hybrid og lite konstruktiv form.

Flere viktige statlige virksomheter ble på 1990-tallet omgjort til statlige og halvstatlige aksjeselskap drevet på kommersielle markedsmessige betingelser, men fortsatt eid helt eller delvis av staten. Målet var å øke produktiviteten og øke konkurransen for å få kostnadene ned. Samtidig ble det satset tungt på «new public management».

Ingen av delene har vært særlig vellykket.

Staten er en svak eier og lite flink til å ivareta sine interesser på fellesskapets vegne. Produktiviteten og kvaliteten har snarere gått ned, og kostnaden og prisene har snarere gått opp på de tjenestene disse virksomhetene leverer.

NSB er et «godt» eksempel. Jernbanereformen i 1996 skulle redusere prisene og øke tilbudet. Det motsatte skjedde. NSB ble splittet opp i 16 virksomheter og underordnede aksjeselskap. I stedet for en generaldirektør, en ledergruppe og ett styre, resulterte det i 16 nye daglige ledere, 16 nye ledergrupper og 16 nye styrer.

Slikt koster, selvsagt. Det ga mange flere ledere med langt høyere lederlønninger samt lukrative styreverv til mange flere politikere, men det ga verken lavere billettpriser eller økt punktlighet for de reisende.

Tilsvarende ble gjort på energisiden da Statens Kraftverk ble splittet opp i Statnett, Statkraft og en rekke andre underselskap som ble omgjort til aksjeselskap i forbindelse med den nye energiloven i 1991.

Siden ble den norske kraftbørsen solgt til utlendinger for en slikk og ingenting, og kablene ble lagt til Tyskland og UK for å knytte Norge til det europeiske strømmarkedet. Det skulle øke effektiviteten og konkurransen i kraftmarkedet, gi bedre strømforsyning, større valgfrihet og maks 4 øre/kWt (!) høyere strømpris.

Sånn har det ikke gått.

Det er blitt flere selskaper, flere administrerende direktører og flere ledergrupper med vanvittige bonusordninger og flere lukrative styreverv til mer eller mindre kompetente politikere. Og det er blitt mange ganger høyere strømpriser til forbrukerne og til den kraftkrevende industrien, som har mistet et av sine viktigste konkurransefortrinn.

Og new public management, som ble introdusert på 1980-tallet under Høyre-regjeringen ledet av Kåre Willoch og videreført av Ap under Gro Harlem Brundtland for å effektivisere offentlig sektor gjennom privatisering, konkurranseutsetting og bedriftsøkonomiske styringsprinsipper, førte snarere til det motsatte.

Resultatet ble et vanvittig skjemavelde og mer byråkrati, med mange flere ledere og mellomledere og, relativt sett, stadig færre ansatte i operative stillinger i førstelinjen.

Bemanningskrisen i Forsvaret og i helsesektoren er typiske eksempler.

Alle vil bli oberster og generaler. Ingen vil være troppsbefal. På sykehusene ville sykepleiernes fagforening helst at sykepleierne skulle «være leger», sitte på kontor og arbeide administrativt. Få vil utføre de tunge løftene som pleiemedhjelperne nederst på rangstigen er henvist til å ta.

Likedan fungerer minimalisert lagerhold for å redusere kapitalbinding og spare lagerkostnader i privat sektor, men dette fungerer dårlig i Forsvaret. Det er den nåværende ammunisjons- og materiellkrisen et eksempel på. I Forsvaret må man ha ammunisjon og materiell klart når det er behov for det. Det er for sent når krigen allerede er et faktum.

New public management har ikke ført til økt effektivitet, men trolig snarere bidratt til den vedvarende veksten i offentlig sektor ved å tilrettelegge for flere ledere og mellomledere i flere skrivebordsjobber med et større skjemavelde og med mer byråkrati.

Grensesnittet mellom stat og marked er et stort og komplisert kapittel.

Noen tjenester egner seg til å privatisere, som telekommunikasjoner, deler av helsevesenet, barnehager, deler av eldreomsorgen og annen tjenesteproduksjon. Men det forutsetter fullstendig konkurranseutsetting og ikke halvprivatisering gjennom hybride løsninger.

At politikerne plasserer sine egne mer eller mindre kompetente partifeller som konsernsjefer og styrerepresentanter i virksomheter som f.eks. Telenor, DNB, Statnett og NRK, for bare å nevne noen, bidrar heller ikke til økt produktivitet.

Og når disse er motsatt insentivert i forhold til eierne, dvs. forbrukerne og skattebetalerne gjennom staten, bærer det selvsagt helt galt av sted. Det gir ingen mening at ledelse og styre i statseide selskap som Statnett og Statkraft får høyere bonus jo mer skattebetalerne og aksjeeierne må betale for strømmen.

Det burde vært omvendt.

Eller som for DNBs vedkommende, gir det liten mening at ledelsen skal få høyere bonus jo mer bankkundene, som gjennom staten eier 34 % av aksjene i DNB, må betale i form av at banken tar en urimelig rentemargin.

Da er det bedre at staten selger seg helt ut av DNB og iverksetter tiltak for å redusere den sterke konsentrasjonen og øke konkurransen i bankmarkedet.

Et nytt forhold utenfor norske velgeres påvirkning er kommet til i den senere tid. I EU, og blant «Europa-føderalister», er reguleringer og intervensjonisme de siste årene atter kommet i fokus.

Neo-funksjonalistisk integrasjonsteori – den ideologiske retorikken bak traktatsutviklingen i EU etter 1990 – tonet ned staten til fordel for det indre marked. Den europeiske eliten mente nasjonalstaten tilhørte fortiden. I stedet skulle EUs traktatverk og EU-byråkratiet stå for den administrasjon som viste seg teknisk nødvendig.

Den påståtte klimakrisen og det grønne skiftet, koronapandemien, krigen i Ukraina, BRICS-landenes økte betydning og politiske omveltninger i USA og i Vesten for øvrig så vel som i Afrika, har imidlertid gitt Europa-føderalistene blod på tann.

De ønsker mer sentral styring og en styrking av EU som en konføderasjon med egne utenrikspolitiske instrument, egen klimapolitikk, egen energipolitikk og en egen hær.

Fra norsk side deltar Jonas Gahr Støre, Espen Barth Eide, Erna Solberg og Børge Brende i fremste rekke.

De er ihuga Europa-føderalister og på fornavn med Klaus Schwab og Ursula von der Leyen. Ved hjelp av den rikholdige norske pengesekken har de kunne etablere seg som sentrale aktører og bidragsytere sammen med den politiske eliten i EU.

Nå har de med ett begynt å snakke om «behov for mer stat og mer styring».

EU produserer i økt tempo stadig nye direktiv og forordninger. EU-kommisjonen søker å styre og kontrollere vår atferd ned i stadig større detalj, enten det gjelder karanteneregler og vaksinepåbud, isoleringen av våre hus, om vi skal ha lov til å fyre med ved eller ikke, om hva vi skal ha lov til å spise og hva vi skal ha lov til å si og mene.

De autokratiske trekkene ved EU strammes til. For å forstå hvorfor, kan man lese Lenins «Staten og revolusjonen». Den nye interessen for stat og regulering gjelder i denne sammenheng den konføderative EU-staten og ikke nasjonalstaten. Nasjonalstaten arbeider EU-føderalistene for å svekke og helst avvikle.

Hos Lenin skal staten via sine maktorgan, rett, forvaltning og økonomi planlegge, gjennomføre og sikre fremskrittet frem til kommunismen. Hos Europa-føderalistene skal EU sikres maktorgan som kan bidra til realiseringen av Den europeiske føderalstat.

Lenin mente at staten måtte ha et bestemt regime, skulle den kunne være av noen nytte. Dette betegnet han som «proletariatets diktatur». Europa-føderalismen har ingen særegen betegnelse på den forestående frigjørende epoke som skal bringe oss «over målstreken», men beskriver tilstanden med nytale og i vendinger som «demokrati, rettsstat og markedsøkonomi».

Ideologisk og politisk retorisk fremstilles det som å være det rene motstykket ikke bare til Lenin og proletariatets diktatur, men også til «gammeldags» tenkning om stat og historie. I realiteten fremstår det som omtrent det samme, bare i en annen forpakning.

Staten og markedet er ikke gjensidig utelukkende krefter. En sunn økonomi krever en fornuftig balanse mellom et effektivt marked og statens «styrende hånd» for å sikre økonomisk vekst og et sosialt rettferdig og politisk stabilt samfunn.

Det EU-føderalistene står for i dag, er imidlertid langt unna demokrati, rettsstat og markedsøkonomi. «EU-kommisjonens diktatur», fremstår sånn sett ikke som vesensforskjellig fra «proletariatets diktatur» som en forkledning av en liten politisk elites autokratiske tilbøyeligheter.

Det er derfor all grunn til å være på vakt overfor EU-føderalister som Jonas, Espen, Erna og Børge. Deres tilforlatelige ytre skjuler den politiske elitens autokratiske og oligarkiske ambisjoner.

Om de hadde levd drøyt 100 år tidligere, ville de vært på fornavn ikke bare med Klaus og Ursula. De ville vært på fornavn også med Vladimir Iljitsj Lenin.

Øystein Steiro Sr.
Vaktmester

Kjøp «Dumhetens anatomi» av Olavus Norvegicus! Kjøp eboken her.