Salman Rushdie har skrevet bok om attentatet mot ham i 2022: Knife: Meditations After an Attempted Murder. Natten før hadde Rushdie mareritt om nesten å bli drept i noe som minnet om Colosseum. En mann sto over ham og forsøkte å drepe ham. Det var så voldsomt at han våknet. Da morgenen opprant, måtte han bestemme seg: Skulle han ta drømmen som et varsel?

Rushdie hadde den dagen takket ja til å tale på et event i upstate New York, et sted som nettopp var et amfiteater, Chautauqua Amphitheater. Var drømmen et omen, et varsel? Rushdie skjøv det til side. Han ville ikke være overtroisk.

Det kostet ham nesten livet. Boken åpner slik:

Kvart på elleve den 12. august 2022, en solfylt fredag formiddag i delstaten New York, ble jeg angrepet og nesten drept av en knivbevæpnet ung mann like etter at jeg kom ut på scenen i amfiteateret i Chautauqua for å snakke om viktigheten av å beskytte forfattere mot overgrep.

Rushdie har gitt et stort intervju til dailytelegraph.co.uk som er vel verdt å lese. Salman Rushdie: I dreamt about being stabbed just before the attack. Rushdie innrømmer selv at han er redusert. Han leser et utdrag fra boken om hvordan angrepet opplevdes. Han lå på gulvet og så strømmen av blod fra sin egen kropp. Men det var detached, adskilt fra stemmen inne i ham. De som sto rundt ham, hørte ham skrike, men Rushdie har ingen erindring om smerte.

Han ble knivstukket 17 ganger på 27 sekunder. En av legene sa «du har vært heldig». Hvordan? spurte Rushdie. – Han som angrep deg, visste ikke hvordan man dreper noen med en kniv, svarte legen.

Det er noe av det fascinerende med intervjuet. Rushdie ble verdensberømt pga. ayatollah Khomeinis fatwa. Det irriterte ham. Han «forsvant inn i avisenes forsider», som forfatteren Martin Amis beskrev det. Rushdie ville tilbake inn i bøkene. Men han levde med fatwaen i mange år. Han flyttet 50 ganger på fem år.

Rushdie ble et symbol på ytringsfriheten. Han nøt støtte fra store deler av kulturlivet, selv om det var unntak. Han besøkte også Norge, hvor statsråd Gudmund Hernes møtte ham på Aschehougs sommerfest.

Kulturminister Åse Kleveland dukket opp på et møte i Forfatterforeningen der Documents redaktør fikk noen ord med Rushdie.

Så kom attentatet mot William Nygaard, og det markerte på en måte et skille. Norsk politi var fra første stund ikke villig til å se ned mot Drammensveien, der den iranske ambassaden ligger. Det ble journalist og forfatter Odd Isungset som måtte oppklare attentatet.

Statsadvokaten henla nylig saken etter gjentatte løfter om at den skulle forfølges. Tiltaler var tatt ut in absentia. Henleggelsen markerer det endelige knefallet for fatwaen fra norsk side.

Det kniper også med Rushdies evne til å se attentatet i det samme perspektiv som han hadde i sin første selvbiografi: Joseph Anton. Der har han fullt fokus på islamismen og den dødelige trussel den utgjør mot frie samfunn. Nå er han mer vag og ufokusert.

Da jeg møtte Rushdie i 1993, fortalte han meg at hvis fatwaen ble opphevet – han korrigerte seg selv i all stillhet, når fatwaen ble opphevet – trodde han at trusselen mot hans liv ville være over. Faren, sa han, hadde alltid kommet fra leiemordere, ikke fra «mullahene i Bradford».

Han kunne ikke ha forestilt seg at den skulle komme 29 år senere fra en enslig fanatiker som ikke engang var født da fatwaen ble utstedt, og hvis hat hadde ruget i kjelleren i familiens hjem i New Jersey.

Det er en se-bort-holdning han deler med New York-eliten. Det var nesten ingen sikkerhet ved evenementet 12. august.

Da overfallsmannen ble arrestert, hadde han fortalt politiet at han hadde etterlatt ryggsekken sin i auditoriet. «Politibetjenten spurte om det var en bombe i den. Og han sa: Nei, det er flere kniver i den. Rushdie rister på hodet. «Jeg tenkte: Hva er det som foregår? Man skulle tro at det er vanskelig nok å ta med seg ett våpen inn i et auditorium, men å ta med seg en hel sekk med kniver? Hva hadde han tenkt å gjøre? Dele dem ut?» Han tillater seg et lurt smil. «Det er ting ved dette som er morsomme og ikke morsomme på samme tid.

I Joseph Anton visste Rushdie hvor faren kom fra. Moren til Hadi Matar forteller det også i et intervju med New York Post, men det er kanskje en for tung bør å bære mesteparten av livet?

Kort tid etter at sønnen ble arrestert, ga Hadi Matars mor et intervju der hun beskrev hvordan sønnen hadde vært en rolig gutt som ikke skapte problemer i det hele tatt, helt til han i 2018 dro til Libanon for å besøke faren, som hun hadde vært skilt fra siden 2004. Da han kom tilbake en måned senere, var han helt forandret, tilsynelatende radikalisert, kjeftet på moren for ikke å ha gitt ham en skikkelig religiøs oppdragelse, og trakk seg tilbake i kjelleren i hjemmet, ignorerte moren og søstrene, lagde sin egen mat og våget seg knapt ut, bortsett fra for å ta boksetimer.

Han streifer motivet og sier det er banalt. Selvfølgelig er det banalt, like banalt som ondskap er.

Når jeg nå tenker på Matars motiver, forteller han meg at det ikke virker som om han var en del av «noe større prosjekt». Kort tid etter arrestasjonen ga Matar et intervju til New York Post. Etter eget utsagn visste han nesten ingenting om meg, sier Rushdie. «Han sa at han hadde lest to sider av noe jeg hadde skrevet – det er så mye søppel på internett at jeg ikke engang vet om det var to sider av meg – og han hadde sett et par videoer av meg på YouTube. Og det fikk ham til å bestemme seg for at jeg var uærlig, som han uttrykte det. Han tar en pause. «Et ganske merkelig ord. Jeg aner ikke hva han mente med det.

Så hva var grunnen?

Rushdies tonefall er avfeiende. «Det må være noe islamsk. «Ayatollahen har sagt det, og jeg følger boken.» Så det blir banalt.

Det er banalt. Men det fortsetter. Kurt Westergaard, Lars Vilks, Charlie Hebdo, Samuel Paty, Bernard, Lars Hedegaard.

Og bevisstheten om det er svakere. Det er som om Vesten ikke har moralsk styrke til å opprettholde motstanden.

Rushdie hadde levd i tyve år som en fri mann i New York. Han trodde det var over. Da Hadi Matar kom mot ham, rakk han å tenke:

«Døden kom mot meg også», skriver han, «men jeg syntes ikke at den var noe spesielt. Den slo meg som anakronistisk.

Dette var hans andre tanke. «Hvorfor nå? Hvorfor nå?

«I mer enn to tiår hadde jeg levd et helt vanlig forfatterliv», forteller han meg, «litterære arrangementer, sittet hjemme og skrevet, gått på byen … Jeg hadde sagt til meg selv at det ikke var så mye å bry seg om lenger. Jeg tok visst feil.

Og nå, etter at skyggen tilsynelatende har lettet, faller den over ham igjen?

«Ikke helt, men på den annen side kan jeg ikke ignorere den. Det er ting jeg gjør nå som er mer forsiktige enn ting jeg gjorde før. Jeg ønsker egentlig ikke å diskutere sikkerhetsdetaljer i den nasjonale pressen, men jeg har vært nødt til å tenke på det … Det gjør en stor forskjell på hvor villig jeg er til å stille opp på offentlige arrangementer. Jeg kommer ikke til å si aldri, men sikkerhetsspørsmålet vil være svært viktig før jeg sier ja.

Det var minimalt med sikkerhet på Chautauqua-arrangementet. «Men jeg klandrer dem ikke i det hele tatt. Det som kjennetegner Chautauqua-folket, er at de er veldig snille. Det er en uskyldig verden. Full av alléer og stille og full av liberale mennesker, pensjonister, og jeg tror de bare tenkte at vi er på dette fine lille stedet, og at det aldri skjer noe her. Det falt dem ikke inn.

Rushdie er blitt litt som dette publikumet som tenker «det skjer aldri her». Han er grepet av samme syndrom som disse menneskene. Trump Derangement Syndrome. Hvis Trump vinner, truer han med å flytte tilbake til England.

Og hva med Skyggen? Er den mindre der?

Kjøp Totalitarismens psykologi her! Kjøp eboken her!