I USA ser man seg tilbake når folk dør. OJ Simpson var et begrep på 90-tallet. Han var en stor sportsstjerne i fotball. Men fikk en helt annen oppmerksomhet da han drepte eks-kona og hennes nye venn. Kona var en vakker blond kvinne og Simpson var en pen svart mann.

Han hadde gode advokater som klarte å få ham frikjent. Svarte opplevde det som en oppreisning etter at politifolkene som skamslo Rodney King i Los Angeles ble frikjent.

Men rasetenkning har ingen plass i rettspleien, men det var akkurat den veien Demokratene slo inn på. De oppkastet seg til de svartes beskytter og gjorde det ved å spille på rasemotsetninger. De forsøkte ikke mildne dem, men tok rase ut av sin sammenheng og gjorde det til en hovedsak. Mediene spilte på lag med dem. De verste rasistene har vært de hvite liberalerne, som rasister mot sin egen gruppe. De blir aldri ferdig med å hate den hvite mann.

Obama ble en stor skuffelse. Han hadde lovet å helbrede nasjonens sår, men gjorde det motsatte. Han rev dem opp og gjorde dem enda verre. Han ble den store polarisator.

Nå har vi fått samme situasjon som i USA. Den politiske eliten definerer hvem som tilhører sårbare grupper ut fra hudfarge, religion, seksuell identitet, kultur og sosioøkonomiske forhold (trangboddhet). Det er aldri innvandrernes skyld. De skal per definisjon unnskyldes. Det er klart at det skaper dårlige relasjoner og innvandrere føler seg «pampered», dvs privilegert.

I USA har Demokratene gått til økonomisk angrep på middelklassen og arbeiderklasen. Også på dette punkt har Støre fulgt i Demokratenes fotspor. Det blir vanskeligere å klare seg og holdningen ovenfra er at man burde være fornøyd. Nordmenn har begynt å skimte konturene av denne politikken. De forstår hva målet er: De skal skiftes ut.

Youtube: