Ulf Kristersson med sin kone under Pride-paraden i Stockholm i 2023. Foto: Facebook.

Under QX GayGala i 2005 mottok daværende biskop i Stockholms stift, Caroline Krook, lesernes pris Årets Hetero for sitt engasjement for homo- og bifiles situasjon i Svenska kyrkan. I sin takketale sa biskopen at kirken står i gjeld til de homofile, og publikum jublet.

Biskopens engasjement i LHBTQ-spørsmål var tydelig: Hun var en av drivkreftene bak Svenska kyrkans beslutning i 2005 om å tillate velsignelse av likekjønnede partnerskap, og fire år senere å gi likekjønnede par rett til å gifte seg. Dette til tross for at det skapte store splittelser både innad i presteskapet og i kirken som organisasjon, splittelser som fortsatt pågår og som har eskalert med det sosiademokratiske kravet om at prester som ikke velsigner likekjønnede par, skal miste jobben.

Biskopen var imidlertid ikke like glad i tradisjonelle verdier: Biskopen støttet den sterkt kritiserte fotoutstillingen Ecce Homo, og i 2006 godkjente biskopen Svenska kyrkans donasjon på 400.000 svenske kroner til fotoutstillingen Uppenbar(a)t, den største kirkelige investeringen noensinne i et kunstprosjekt. Utstillingen handlet om Jesu liv og viste blant annet et par som hadde oralsex under nattverden. Den daværende domprosten i Stockholm valgte å gå av i protest.

Få stilte spørsmål ved at en biskop forsvarte homofiles rettigheter. Men at hun drev disse sakene så hardt, skapte spørsmål, og det oppsto snart rykter om at biskopen selv var en del av det LHBTQ-miljøet hun beskyttet.

Men burde ikke denne teksten handle om Ulf Kristersson? Jo, det burde den. Men statsministerens oppførsel i forbindelse med den nye loven om kjønnsskifte blir først forståelig når den settes i sammenheng med andre ting. Som for eksempel biskop emeritas engasjement for homofile par.

Når det kommer til stykket, skal det mye personlig, for ikke å si privat, engasjement til for å være villig til å sette sitt eget rykte, hele partiets fremtid og til og med Tidö-samarbeidet på spill for å få gjennomslag for en sak. Og det er nettopp det statsministeren gjør når han åpent trosser velgere, partimedlemmer og riksdagskolleger på den ene siden og medisinsk ekspertise og erfaringene til såkalte detransitioners (personer som har skiftet kjønn, men angret) på den andre. Kjønnsbekreftelsesloven vil bli vedtatt 17. april, mot bedre vitende og uten hensyn til både samfunnsmessige konsekvenser og individuelle lidelser. Alle moderate riksdagsrepresentanter har fått ordre om å stemme i henhold til partiets direktiv. Johan Westerholm kaller loven «et nederlag for LHBTQ-bevegelsen» og skriver på Ledarsidorna:

Riksdagen skal presse gjennom en ny lov om kjønnsskifte i en prosess som ellers er forbeholdt situasjoner hvor rikets sikkerhet er truet. Prosessen vil være over om 17 dager. En prosess der 90 prosent av representantene ikke vet hva de stemmer over, og der velgerne holdes helt utenfor. Pisket og oppildnet av en liten elitistisk innstilt klikk i LHBTQ-bevegelsen.

Den nye loven vil gjøre det mulig for personer som «føler at de lever i feil kjønn», å endre juridisk kjønn ved å endre personnummer i folkeregisteret. Den foreslåtte aldersgrensen er 16 år. I dag må den som ønsker å endre kjønn, være 18 år, gjennomgå en omfattende medisinsk undersøkelse og få godkjenning fra Socialstyrelsens rättsliga råd. Kristerssons forslag innebærer at det vil være tilstrekkelig med en legeerklæring som Socialstyrelsen godkjenner. Det skal også bli enklere å gjennomføre kirurgiske «kjønnskorrigeringer» av kroppen.

Bak de fine ordene om «inkludering» og «aksept av individet» skjuler det seg hovedsakelig barn og unge. Majoriteten av dem som søker behandling for «kjønnsdysfori» og «kjønnsbekreftende behandling» er jenter i alderen 13–17 år som ifølge Socialstyrelsen som regel har flere psykiatriske diagnoser som autisme, depresjon og angstlidelser.

I en artikkel publisert i Läkartidningen i 2017 skrev Louise Frisén, dosent og overlege ved Barne- og ungdomspsykiatrisk rådgivningsenhet ved Astrid Lindgrens Barnsjukhus, at det har vært en kraftig økning i antall henvisninger for kjønnsdysfori. Fra tidligere å ha bare noen få søkere årlig til 197 innkommende henvisninger i 2016 (se nedenfor).

Siden da har antallet fortsatt å stige: Mellom 2008 og 2018 økte antallet personer med diagnosen kjønnsdysfori blant unge i alderen 18–24 år med 400 %. I løpet av de siste ti årene har antallet jenter som anser seg som «født i feil kropp» økt med hele 2300 %.

Statsministeren vil nå gjøre det lettere for disse sårbare barna og ungdommene å sementere sine psykologiske vrangforestillinger ved å få dem bekreftet av folkeregisteret, og det i en så ung alder at hjernens konsekvenstenkning ikke er ferdig utviklet. Det er skattebetalerne som skal bære kostnadene ved å opprette et nytt folkeregister og – i forlengelsen av dette – skjære av bryster og gjøre snoppar til snippor.

Det er fullstendig uforståelig. Med mindre …

Forfatter og debattant Stefan Torssell påpekte i en artikkel i avisen Dagen at en stor andel av deltakerne i Pride-paradene er pårørende, og på Facebook skriver han:

Mange så ut til å være drevet av en lojalitetsfølelse for ikke å være den som svikter. Kanskje vi har en statsminister som er drevet av angst. Ulf Kristersson har kanskje en venn, en bekjent eller en slektning som får ham til å fremstå som sydd sammen med Pride-flagget. [Vi må få slutt på alle de internasjonale forviklingene Ulf Kristersson skaper med sitt uryddige Prideri og det parlamentariske kaoset rundt kjønnsskifte-loven. Jeg tror det er mer sannsynlig at han har en uforløst lojalitet enn at han transer i konas private garderobe i sin ensomhet. Hvis jeg har rett, er det flere rundt ham som kjenner den egentlige årsaken til Ulf Kristerssons utfordrende oppførsel [-] Da Ulf Kristersson heiste Pride-flagget i protest mot en pågående folkeavstemning i Ungarn, så vi en såret mann.

Torssell kan godt ha et poeng her. Kristerssons nærmest rabiate LHBTQI+-engasjement kan forklares med at han engasjerer seg på et privat plan, og i så fall er det ikke noe galt i det. Det er slik vi mennesker fungerer: Vi engasjerer oss mest i det som berører oss selv, og slik skal det være.

Men et slikt dypt og personlig engasjement kan også tilsløre synet vårt og føre til at vi mister perspektivet og evnen til kritisk tenkning. Hvis vi er «en i mengden», kan vi risikere å bli oppfattet som sære og ensporede. Hvis vi i stedet er en person med stor makt i for eksempel politikken, kirken eller media, kan konsekvensene bli mye større. Vårt private engasjement kan føre til at vi presser på for endringer og beslutninger som kanskje tilfredsstiller våre egne følelser, men som skader andres liv.

Det er derfor avgjørende at vi vet hva som ligger bak statsministerens oppførsel: Er det han selv eller noen i familien som er berørt av saken – eller er det «bare» en hestehandel med Socialdemokraterna? Eller ønsker Kristersson å innynde seg hos makthaverne på et enda høyere nivå? I mangel av en forklaring vil spekulasjonene fortsette.

Det er bare en forsvinnende liten gruppe transaktivister og politikere på venstresiden som jubler over statsminister Kristerssons beslutning om å presse gjennom en sterkt kritisert lov om kjønnsskifte. Men statsministerens og Moderaternas omdømme – og regjeringssamarbeidets overlevelse – er tjent med ærlighet. «Vi skjønner at det er en grunn til Kristerssons handlinger, og han ville tjene på å være åpen om det. Så vær så snill, Ulf Kristersson: Kom ut av skapet!

Kjøp «Normløst» av Kjell Skartveit her!