Nord universitet har satt akademisk punktum for Ingvild Kjerkol-saken: Helseministeren og hennes medstudent er grepet i fusk. Mastergraden ble bare til låns. Den er underkjent og annullert.

Mer avkledd kan ikke en akademiker bli. Statsråden står helt forsvarsløs. Hun fusket da hun og medstudenten leverte mastergradsoppgaven.

Det gikk lenge an å vurdere saken i aller beste mening – at student Kjerkol hadde vært unøyaktig, at hun slurvet ved ikke å oppgi at sitater var sitater og ikke hennes egne. Det gikk an å se formildende på at en den gang travel stortingsrepresentant ikke hadde vært nøye nok i kvalitetssikringen av oppgaven hun leverte. Det kunne sies til Kjerkols forsvar at hun hadde opptrådt uaktsomt slumsete.

Slike unnskyldninger står ikke lenger til troende. Når Nord universitet er kommet til at hun har jukset, må det ha skjedd med overlegg. Kjerkol måtte ha visst at hun fusket, eller hun burde ha visst det. Hun var ingen ungdommelig student som hadde begått enn unnskyldbar handling, men en voksen kvinne som måtte forstå at hun jukset ved å oppgi andres tekster som sine egne. Hun var 46 år da oppgaven ble levert og hadde en livserfaring som burde avholdt henne fra fusk med stjålne tekster.

Kjerkol-saken er en parallell til Sandra Borch-affæren. Borch var frem til januar i år forsknings- og høyere utdanningsminister. Hennes ti år gamle mastergradsoppgave i rettsvitenskap ble underkjent formedelst juks. Da dette ble kjent, gikk hun ut av regjeringen. En statsråd med ansvar for høyere utdanning kan ikke fortsette når vedkommende er grepet i juks i en akademisk oppgave.

Slik må det bli også for Ingvild Kjerkol. Hun er politisk øverste ansvarlig for den svært omfattende forskningen som drives i spesialisthelsetjenesten. Sykehusene har et samlet forskningsbudsjett på nær 5 milliarder kroner. Da blir det helt umulig at den ansvarlige statsråden selv er avslørt som vitenskapelig juksemaker. Plagiat er plagiat. Juks er juks. Når dette får følger for unge studenter, må det også gjelde eldre.

Dette er ingen akademisk øvelse. Politisk sett dreier ikke saken seg om en masteroppgave, men om tillit – folkets tillit og statsrådens anseelse i offentligheten og i fagmiljøene. Dette burde Støre ha innsett for lengst og gitt henne silkesnoren.

Men Kjerkol tilhører Støres innerste krets, og hun leder partiets største lokallag – Trøndelag, hvor Ap ennå har en viss tilslutning. Trønderske Ap-ordførere fremholdt i NRKs Debatten torsdag at hun er en dyktig politiker som av den grunn bør fortsette.

Ledende partifeller i Trøndelag tar fylkeslederen i forsvar og peker på at hun har gjort en flott jobb som helseminister. Det kan godt være, men er helt uten relevant betydning for sakens kjerne: at en politiker er avhengig av tillit og respekt for å utøve sitt verv. Kjerkol ble ikke tatt for «en redigeringsfeil», som hun lenge unnskyldte seg med, men for å ha fusket. Hun har ikke lenger den autoritet som skal til for å være medlem av Kongens råd. En regjering som rettsforfølger juksende studenter, kan ikke uten selv å tape troverdighet se gjennom fingrene med akademisk fusk i egne rekker.

Det er ikke til å leve med om en statsråd med ansvar for svært omfattende vitenskapelig forskning kan fortsette etter selv å ha blitt knepet for vitenskapelig juks.

Statsråd Kjerkols juks synes å mangle formildende omstendigheter. Juks er juks, og Gahr Støre må trekke den konklusjonen som ikke er til å komme forbi.

Kjøp «Hvordan myndighetene bløffet oss» av Robert Malone!