Arbeiderpartiets landsstyre samlet seg mandag og tirsdag uten å vie oppmerksomhet til partiets hovedproblem: at partiet bestyres av den svakeste ledelsen siden 1923 og at partitoppene står så svakt også blant egne velgere at de oppfattes som en belastning.

Partiet har gjennomført en undersøkelse blant velgerne av årsaken til det elendige kommune- og fylkestingsvalget i fjor høst. VG offentliggjorde mandag hovedkonklusjonene fra granskningen. 32 prosent av de spurte har oppgitt misnøye med ledelsen som hovedårsaken til at de stemte på Ap i fjor, men ikke vil gjøre det én gang til. Like mange svarte at Ap har mistet fokus på sine verdier. 31 prosent svarer at partiet ikke gjør en god nok jobb i regjeringen, mens 23 prosent oppgir at det er for mye uro og skandaler i partiet.

Hele 21 prosent av de spurte forteller at de ikke stoler på partiet lenger. Tenk det: Hver femte Ap-velger fra i fjor høst har ikke lenger tillit til partiet! Og det er hver femte i den reduserte velgerflokken som ga partiet det dårligste valgresultatet på 99 år!

I det dokumentet som landsstyret fikk seg forelagt, var ledelsens ansvar for partiets krise overhodet ikke nevnt. Det er typisk for den selvforherligelsen som partiledelsen omgir seg med. Jonas Gahr Støre forteller at ledelsen stadig er på farten rundt om for å lytte til partifeller. Men det hjelper ikke å lytte når en ikke hører etter. Da blir det bare det Trygve Bratteli pleide å kalle «en gymnastisk øvelse».

Partiets fylkesorganisasjoner har alle hatt årsmøter denne vinteren og våren, men ingen satte navn på partiets velgersvikt: Jonas Gahr Støre. Under hans 10 år lange vakt som partileder er partiets oppslutning halvert – fra 35 prosent til 17–18. Dette er også en viktig side ved partiets mistrøstige situasjon: at ingen har mot til i klartekst å henge bjellen på katten: at Støre og hans nærmeste er hovedproblemet.

Reiulf Steen hadde en fingerspissfølelse og politiske instinkter som dagens ledelse mangler. Han advarte mot at Støre skulle etterfølge Jens Stoltenberg som partileder, men ble ikke hørt. Gahr Støre er et sosialdemokratisk fremmedelement.

Og det har fått følger for politikken. Ap er blitt Høyre light – men samtidig et parti som frir til folk på ytre venstre fløy ved merkelige politiske tiltak som skyver moderate velgere over på de borgerliges fang. Det finnes snart ikke den gruppe eller landsdel som regjeringen ikke har lagt seg ut med.

Regjeringen har ikke noe politisk prosjekt ut over å holde Ap ved makten. Politikken mangler retning. Det virker som Gahr Støre har adoptert tittelen på en Otto Jespersen-revy som overskrift på sin egen politikk: «Fremad i alle retninger!» 

Grunnlaget for Arbeiderpartiets enestående posisjon gjennom to generasjoner startet ved at landsmøtet i 1923 valgte en ukjent elektriker fra Sarpsborg som formann og en like ukjent kommunearbeider fra Oslo som partisekretær. Oscar Torp og Einar Gerhardsen ble en lykke for partiet – og mange vil legge til: Også for landet.

Skal Ap gjenreise seg, må partiet rydde bordet og utstyre seg med en ledelse som forsoner seg med virkeligheten – og ikke sminker den foran eget speil. Da må et landsmøte søke ut over Oslo. Hovedstadsmiljøet er en politisk osteklokke som er upåvirket av den Ap-skapte virkeligheten folk flest ellers opplever og lider under.

Så lenge Arbeiderpartiets organisasjon ikke tar et oppgjør med den ledelsen og den politikken som har ledet partiet ut i krisen, blir hele partiet medansvarlig.

Ap gjør som strutsen: Begraver hodet i sanden for å holde virkeligheten unna.

Document er blitt 20 år – kjøp vårt nye tidsskrift!