«There is no swifter route to the corruption of thought than through the corruption of language» ~ George Orwell

«Det finnes ingen raskere vei til korrumpering av tanken enn gjennom korrumpering av språket» ~ George Orwell

Vi ser fremveksten av et totalitært samfunn i hele Vesten. Kjernen er et krav på å definere språket. De skjuler det gjennom bekymring for desinformasjon. I virkeligheten vil de bestemme hva som er sant.

Her ligger den totalitære ambisjon begravet: De vil definere virkeligheten, og den som ikke følger deres anvisninger, får trøbbel.

De har maktmidler til å følge alle dine bevegelser fra du er født. De kan utvikle analyseverktøy som forteller dem hvilke parametre som rommer potensial for opposisjon. Disse vil bli fulgt ekstra nøye. Med ønske om å påvirke dem til å bli «følgere». Hvis selvstendigheten manifesterer seg, vil det kunne settes inn korrigerende tiltak.

Målet til systemet er å verve dedikerte tjenere. De vil bli rikelig belønnet.

«Maur» har de nok av. Men de begavede som forstår nyansene i det nye totalitære og vet å benytte verktøyene optimalt, er vanskeligere.

Systemet er amoralsk. Det tror kun på sin egen beståen.

Det trekker veksler på de foregående totalitære forsøk: Fra thermidor under den franske revolusjon – terroren – til kommunismen og nazismen. Under dette perspektivet er det ikke stor forskjell mellom de to monstrene.

Men det er viktige forskjeller som slår inn i utviklingen og implementeringen av systemet.

Kommunismen er opplysnings­tidens uekte barn. Den vokser ut av de mørke sidene ved den franske revolusjon. Ønske om å dominere og skape et nytt menneske. Siden disse drømmene følger sosialismen som en skygge, har sosialister en svakhet for det nye totalitære – den islam­vennlige oligark­kapitalismen hvor det ikke er forskjell på stat og multi­nasjonale selskaper.

Oljefondsjef Nicolai Tangen intervjuer mandag ettermiddag Elon Musk i sin podcast In Good Company. Er det noen som tror at han kommer til å spørre Musk om hvordan det er å befinne seg på barrikadene i kampen for ytringsfrihet?

Finnes det overhodet plass til denne kampen i norsk offentlighet?

Twitter Files finnes ikke i den offisielle offentligheten. Det kan bare bety at avsløringene truer det samarbeidet som foregår mellom det private/offentlige/institusjonene/organisasjonene/utdannings­vesenet/kirken/det politiske systemet i det nye Norge. Alle har som på kommando sluttet rekkene og innstilt seg på de nye signalene.

Har det skjedd ved direktiv? Nei, det har ikke det. Men vi har sett den bevisste dyrkingen av menings­modeller som med bruk av gulrot/pisk forteller folk hva de skal mene.

Den første og største var innvandrings­debatten, som spilte på de avkristnede protestantenes dårlige samvittighet. Det er et kort som fremdeles blir spilt, dog ikke med samme resultat.

Men ved å gripe fatt i under­liggende psykiske strukturer og utnytte og forvandle disse, merker ikke folk at de blir – som engelskmennene sier – led up the garden path. Noen tok menneskene i hånden og innga trygghet: Bli med meg. Her er Erna mye sterkere i rollen enn Jonas. Jonas har lite faderlighet, mens Erna kunne virke moderlig. Men hun viser en stadig tydeligere autoritær side.

Velferdssamfunnet er på vei til å bli en formynder­stat. Men dermed befinner det seg i en sårbar fase: Det er i ferd med å gå opp for mange at noe skjer med samfunnet.

Hvis du spør hvordan folk kunne gå på limpinnen helt tilbake til 1970-tallet, så er svaret: De ble tilbudt frigjøring! Det forlokkende ordet som var selv­forklarende og uimotståelig. De som ikke kunne stå for frigjøring, hadde ikke en sjanse.

Og slik oppsto revolusjonen som begynte med å kaste bh-en og endte med at unge ble lagt under kniven, og Trette­berg­stuen fikk vedtatt en lov som gir en straffe­ramme på seks års fengsel for sjele­sorg for en som ikke er sikker på om han er homofil.

Samboerskap, registrert partner­skap, kjønns­nøytralt ekteskap – det ender med trans­prester i Nidaros­domen. Det er frihet! Alt er lov.

Dette smaker det Nietszche av, og at Gud er død. Et annet ord for nihilisme: Hvis Gud er død, er alt tillatt.

Er det tilfeldig at denne kulturen tiltrekkes av Hamas og jihad-islam, som elsker døden mer enn livet?

De russiske revolusjonære lekte med Gud er død, og det var Dostojevskij som sa at «da er alt tillatt». Han skrev «Forbrytelse og straff» om Raskolnikov for å vise at han kunne slå i hjel en pante­lånerske uten samvittighets­kvaler. Som å slå i hjel et insekt.

Dostojevskij foregrep både bolsjevikene og nazistene, som totalt degraderte menneske­livet.

Gjennom transhumanismen står vi ved terskelen til en tilsvarende degradering av mennesket, og ikke bare mennesket, men livet som sådan. Det er snakk om en total kontroll som selv ikke nazistene eller kommunistene kunne drømme om.

Nøkkelen er mobiliseringen av menneskenes drifter. Koblingen mellom drifter og ideologi er farlig og viste seg dødelig under den franske revolusjon.

Jean-Jacques Rousseau, som var ideologen til den franske revolusjon med sin tro på at mennesket er født syndfritt – det er samfunnet som gjør det ondt – skapte aksiomet som senere totalitære bygger på. Aksiom betyr at det er hevet over diskusjon. Det er en ubestridelig sannhet.

Slik indoktrineres våre barn til ikke å tro sine egne øyne: Inni er vi like. Alle kan bli som oss. Kultur er irrelevant, plastisk. Dette er opphøyet til noe religiøst. Men det er kvasi­religiøst, for det klarer ikke mobilisere noen ekte religiøse følelser. Men barna lærer å adlyde påbud som er gode på overflaten, og ingen har lov til å anfekte gyldigheten av dem. At virkelighet og påbud kolliderer, gjør at det skurrer. Barna kjenner på kognitiv dissonans uten å vite det.

Dét er de nye makthaverne klar over. Derfor utvikler de et kontroll­apparat som er ulikt alt verden hittil har sett.

Legg merke til: Først kommer teknologien, så anvendelsen og deretter begrunnelsen i lovs form. Medier og politikere er tilrette­leggere, promoterer og implementerer det som er grunnlaget for en politistat.

For at dette kuppet innenfra skal kunne skje uten at folk helt forstår hva som skjer, må systemet eie definisjons­makten.

Det er spent opp et stort lerret, og det er et stort spenn fra ideologiske forut­setninger og implementeringen av dem.

Norske mediers mobilisering for Gaza er en instrumental­isering av emosjoner og empati som har gått over noen nye grenser. Første gang man utnyttet sterke følelser, var under pandemien, der frykt ble brukt til å herske. Nå er det barm­hjertighet.

Man beveger seg inn på et territorium hvor det tidligere eksisterte visse anstendighets­grenser. Mediene holdt seg selv i sjakk, for de visste de kunne forføre publikum med sterke bilder og ord.

Nå er det ingen hemninger.

Det samme gjelder Trump, som også har vært en prøvekanin. Det de har kunnet gjøre med Trump, vil de gjøre med hele befolkningen. Det har mange amerikanere forstått, men ikke nordmenn, som fortsatt tror på NRK og Akersgata.

Four legs good, two legs bad.

1984.