Mesterverket «Wish You Were Here» kom i forseglet svart plast med et klistremerke på forsiden. Inni plasten lå et eventyr av et cover. Her jubileumsutgaven på CD fra 2000. Mitt eksemplar. Foto: EMI.

1975 – året det var så flatt.

Var 1975 et dårlig år? De som var høye på punken og new waven helt på tampen av 70-tallet, mente det. De snakket ned alt som lignet prog og disco og la mengder av blame på stakkars ’75. For meg var det et dårlig år, men av helt andre årsaker. Jeg bodde alene etter et havarert forhold, jeg hadde ikke råd til å bo alene, det kunne gå uker uten at jeg greide å selge en artikkel til Det Nye eller en reportasje til Ungommens Radioavis. Det lå tykke bunker med forfalte regninger og gulnet i vinduskarmen. Og nå var det like før jeg begynte på konduktørkurs på Storo. Sporveiene trengte folk. Jeg trengte penger.

Men jeg hadde fortsatt tilgang på plater. Og de fikk jeg gratis. Alle de store og små nyhetene. Derfor vet jeg at drittsnakket om 1975 er tøv. Hvordan kan noen hevde at et år som startet med «Blood On The Tracks», var dårlig? Jeg spilte høy musikk i Harald Hårfagres gate 12 C, 6. etasje, jeg var naboenes skrekk, og jaggu klarte jeg på mirakuløst vis å ordne meg med drikkevarer.

September 1975 kom Pink Floyds «Wish You Were Here». Jeg hadde ingen andre steder å omtale LP-en i enn Presse 7, magasinet til Club 7. Det opprettholdt VIP medlemskortet mitt, men ga ingen penger. I Presse 7 skrev du for luft, ære og VIP-kort.

Magre tider. Det er det når fremtiden er å stå opp midt på natten for å jobbe som konduktør på Kolsåsbanen. Jeg gikk på konduktørkurs sammen med Christian, min sjakkpartner og svirebror. Begge blakke. Begge desperate.

En 23 år gammel skroting på Majorstuen gikk tom for penger, rant full på vin og ble nødt til å redde stumpene ved forbigående å ta hyre som konduktør på Kolsåsbanen. Yan Calmeyer Friis i Danmark. Foto: Privat.

Det Nye trengte nesten ikke stoff. Arbeiderbladet hadde knapt råd til å snakke med freelancere. Presse 7 betalte som nevnt ikke. Det samme gjaldt det såkalt progressive magasinet Vår Musikk. Jeg skjønner ikke at jeg overlevde 1975.

I september var jeg forbi lei av Nazareths «Love Hurts». Heldigvis ble man ikke akkurat plaget av den på Club 7. Der plaget man til gjengjeld seg selv med dyr drikke (øl er dyrt når man er blakk) og omgivelsene med ondskapsfull humor. Her et eksempel på hvordan jeg sikret meg en gratis øl. Åpningsreplikken min, sagt til yndig pike med fersk halvliter foran seg:

«Så du ikke mannen?»

«Hvilken mann?»

«Han som stakk fingrene i ølen din, han med de væskende sårene?»

Yndig pike: «Æsj! Er det sant?!?» Hun spytter, brekker seg og småspringer mot toalettet.

Moromannen sikrer seg ølen og forsvinner i menneskehavet og «One Of These Nights».

True story. Slem mann.

Mye handlet om å lokke til seg overnattingspike, eller hvis det ikke var andre muligheter, finne en gjestfri pike med plass i sengen sin. Det er ikke av mine mest heroiske øyeblikk. Men over tid tror jeg det sto uavgjort. Dessuten, jeg hadde en selvbiografisk roman å skrive. Det fine med det er at forfatteren – i hvert fall offisielt – synes fiaskoer er like verdifulle som suksesser. Teorien: Hold ut, dette er en god historie om en uke … eller i hvert fall om tre.

Enkelte forfattere juger ganske mye for seg selv. Jeg var vel omtrent like dårlig til å juge som jeg var til å forfatte. Fiaskoer suger. Alltid.

Tilbake til innledningen. Mange tror at det ikke skjedde noe mellom glam og punk og at året 1975 var så dårlig at det burde rives ut av det 20. århundre og dumpes i en septiktank.

I beg to differ. Pink Floyds «Wish You Were Here» fikk ganske blandet kritikk da det kom. Men det vokste og vokste over tid til å bli det største og høyest elskede av alle gruppens album, ikke minst av gruppen selv.

Blant mange spennende saker i «Wish You Were Here» var dette fantastiske bildet av «stuperen», egentlig en kar som står på hendene i Mono Lake i California. Denne versjonen av bildet er fra 2011-boksen «Immersion Box Set». Foto: EMI.

Alle kjenner til Syd Barretts plass i historien. (Hvis ikke, sjekk Wiki.) Han er borte nå. Men han skinner evig, som platen sier. «Wish You Were Here» er Pink Floyds siste hyllest til sin opprinnelige leder, skapt syv år etter at de sparket ham ut av bandet og vettet hadde forlatt ham.

«Shine on You Crazy Diamond» er platens sentrale komposisjon, et verk i ni satser, de fem første åpner albumet, de fire siste avslutter det.

Det tar nøyaktig åtte minutter og 42 sekunder før Roger Waters begynner å synge. Til da har David Gilmour (gitar, synth) og Richard Wright (synth, orgel, moog) skapt en av de lengste og vakreste instrumental-introer til en sang jeg vet om.

En gitarists våte drøm plassert i et levende splash av orgel og synth. Den vuggende, bedagelige beaten er som kjærtegn. Og for en lyd Gilmour har i gitaren! Arktiske måkeskrik. Blå lengsel og smeltet sølv under en stjernestrødd og frostsort vinterhimmel. Tonene han finner, henger og henger og henger. Den makeløse David Gilmour oppsummert i løpet av åtte minutter og 42 sekunder. Du finner ikke hans like. Virkelig. Ikke da. Ikke nå. Aldri.

Etter alt dette kommer altså sangen, først forsiktig, men snart folder den seg ut i den mektig svulmende tittelstrofen, svevende på et øs av korstemmer.

Remember when you were young, you shone like the sun
Shine on you crazy diamond
Now there’s a look in your eyes, like black holes in the sky
Shine on you crazy diamond

Etter to vers lukkes låten med Dick Parrys saksofon-improvisasjoner. Mektig.

Mirakelet varer i 13 minutter. Over på side 2 venter ytterligere 12 og et halvt. Det åpner med en kortere intro (4’35») og gjennomgår noen friske tempovariasjoner, deretter et siste vers før Wrights synth pludrer låten mot målstreken. Flott avslutningen, men det er likevel klasseforskjell på de to langløpene, første halvdel (1–5) er helt ekstraordinær.

Den etterfølges av «Welcome To The Machine», et glimt fra musikkbransjens maredrama, når kunst blir business. Man entrer maskinen gjennom en panserdør, jeg skvatt første gang, men det tunge jerndunket utløser ikke tordenvær, det er en sjelevond vise for akustiske gitar og pulserende synth-rytme (lyder som et maskinhjerte drevet av trykkluftstøt), snedig gjort, en kontrastenes reise som rispes opp av Wright, men som drives ubønnhørlig fremover av Gilmours klagende stemme og fremragende akustiske spill (vidunderlig klar lyd, skarp, fokusert, men med en deilig organisk resonans av tre). Klasselåt.

Side 2 åpner med fetter’n til «Money», «Have A Cigar». En skarp satire over musikkbransjens ignoranse, kunnskapsløshet og blinde grådighet. Waters valgte å gi mikrofonen til Roy Harper. En mann jeg er veldig glad i, men som ikke finner seg til rette her. Han river i låten. Han bakser med den. Dette er ikke Roys paradenummer, men Rogers. Feil casting rett og slett. Waters burde sunget den selv.

Tittellåten er luftig med mye av samme atmosfæren som «Shine On You Crazy Diamond». Men mangler spenningsnivået, selv om Gilmour legger mye i vokalen. Kombinert med de rytmiske anslagene mot gitarstrengene og den akustiske gitarens gjennomgangstema skapes fremdrift og temperatur, protestsang-skolen, Pink Floyd-style.

Så får vi andre halvdel av «Shine On You Crazy Diamond». Og englene tenner fakler for Syd.

«Wish You Were Here» er unik. Champions League. Verdens mest spektakulære lydopplevelse. Orgasme for high end-ører.

Det gjennomarbeidede, spennende coveret med sine detaljer og vedlegg gjør ikke reisen mindre fascinerende.

Hatten av.

1975, altså, året da denne klassikeren ble født. Og den var som nevnt ikke alene. La meg ruske i hukommelsen (eller kunnskapsløsheten) til eventuelle tvilere. «Blood On The Tracks» startet året. Noen vil sikkert nevne en annen berømt 1975-utgivelse, «Born To Run», og det må de gjerne for meg. Jeg har aldri likt platen, men det er en fri verden, og den er også 1975s eiendom. Det samme er «Physical Graffiti», Zeppelins anker-album. Patti Smiths «Horses». Bob Marley & The Wailers’ fantastiske «Live!». 10cc og «The Original Soundtrack». Fleetwood Macs selvtitulerte «Fleetwood Mac» som ga dem en ny, og enda mer suksessfull karriere. Og etter hvert kom «A Night At The Opera», mange har den som sitt kjæreste eie. Dr. Feelgood ga ut et av årets beste album med «Malpractice». Kraftwerk leverte «Radio-Activity». Det var «Ian Hunter«, «Nighthawks At The Diner«, «Tonight’s The Night» og «The Who By Numbers». For noen er 1975 et fint år takket være «Venus And Mars» også. Og det er OK.

Men tar vi med Paul, må vi også ta med George. 22. september 1975 kom prügelknaben i George Harrisons diskografi, «Extra Texture». Utskjelt av de fleste. Jeg var sikkert enig en gang, selv om jeg generelt godtok mye rart på tampen av tenårene og begynnelsen av 20-årene. Jeg godtok til og med Yoko Ono.

«Extra Texture» ble skapt i en periode da George var langt nede, desillusjonert, bitter, skrøpelig i troen og oppsatt med kokain-nese og et alkoholproblem.

George Harrison var langt nede i 1974–75. Det gikk i depresjoner, bitterhet og kokain. Likevel er platen han laget i perioden langt bedre enn sitt rykte. Foto: Apple Records 1971.

Han hadde katastrofe-turnéen i 1974 bak seg, men slet fortsatt med ettervirkningene av pressens ondsinnede behandling av både ham og hans seneste plater.

Tunge stunder og blå sorg er vevet inn i det meste på «Extra Texture», hvilket gjør at innercoverets fleipete utbrudd: OHNOTHIMAGEN, er svært misvisende. George var kanskje munter da han pønsket ut den fleipen, men det varte neppe i mer enn ti sekunder.

«Extra Texture» er imidlertid ikke en LP som det er plagsomt å høre på. Blåtonene, sorgen og forbitrelsen gjør sangene levende og oppriktige. Og den musikalske innpakningen er samtidig i full sympati med opphavsmannen. Det er vestkystens usual suspects som stiller opp i Georges vanskelige stund, og som stort sett holder ut med hans kokainstriper og gretne utbrudd.

Musikken konsentrerer seg til og med om én genre, soulmusikk, fluid, oljet, samtids-soul – men i ballademodus og med veldig mye keyboards. Vi snakker lekkert. Endog jazz-lekkert. Georges signatur-slide er bare innom i noen få låter, «This Guitar (Can’t Keep From Crying)», «World Of Stone» og «Tired Of Midnight Blue».

Jeg skjønner egentlig ikke hvorfor albumet har fått så mye pepper. Tekstene er tidvis skarpe, noen ganger sutrete, men det viser jo bare et det er et levende menneske i et definert stadium av sitt livsløp som har skapt dem. Og ensemble-kompet er da for pokker øverste hylle smakfullt og elegant. Jeg er til og med svak for Georges bass-bidrag, spilt på synth, som han sydde inn da Voorman fikk nok av kapteinens humørsvingninger.

Godtar man albumets stilvalg (soul) og tempo (ballade), er dette en elskverdig og behagelig reise. Med overraskelser som man garantert gikk glipp av den gang. Det varme groovet for eksempel. Kvaliteten i låtene jeg nevnte ovenfor, og som er lekkert til stede i «The Answer’s At The End» som nesten tar form av en hymne. Og man merker seg også fraværet av religiøse budskap i sangene. George er desillusjonert, han har nok med å karre seg selv ut av glørne.

Albumets spydspiss, og tiltenkt rollen som hitsingle, var et gammelt opptak fra 1971, den feiende, fykende, tindrende glade og Phil Spector-behandlede «You». Atypisk, men absolutt en aldri så liten oppstiver. Dessverre sto Georges aksjer så lavt i kurs på den tiden at «You» endte med å tindre et godt stykke ned på listene.

Og så var Georges tid med EMI og Apple over. Nå begynte Dark Horse-perioden.

«Extra Texture», det siste albumet George Harrison ga ut på Beatles-selskapet Apple. LP-etiketten forestilte en epleskrott. Bister ironi fra George. Foto: Apple, EMI.

Som man skjønner, en vrimmel av plater fra øverste hylle var med på å definere et utskjelt år da en 23 år gammel skroting på Majorstuen gikk tom for penger, rant full på vin og ble nødt til å redde stumpene ved forbigående å ta hyre som konduktør på Kolsåsbanen. Han fikk disse platene gratis, men slet med finne steder å publisere sine oppfatninger av dem. Det var et sånt år også.

Det skal uansett sterke nerver til for å leve uten angst i et land hvor George Baker Selection inntar 1. plassen med «Paloma Blanca», og det gjorde de for 49 år siden. Aldri glemme! Man gikk rundt i gatene med et forskende, engstelig blikk og lurte på om alle man møtte var ofre for «the bodysnatchers» og at «Paloma Blanca» var deres hemmelige kodesignal.

Og her er tittelkuttet fra min ufullendte roman «Blomster ved graven». En livstrett og selvmedlidende 23-årings oppsummering av tilværelsen, nedtegnet høsten 1975 mens side 1 på «Wish You Were Here» eide natten:

Du ser deg i speilet. Synet er ikke mye å spare på.

– God morgen, sier speilet.

– Fuck off, svarer du og lar vannet renne.

Dagen venter. Tevannet koker. To brødskiver og et glass melk. På’n igjen.

Hva nå? Full fart for å rekke bussen, med matpakken under armen. Eller skrape is av frontruten mens frosten biter deg bak.

Jobben er ikke livet. Jobben gjør det mulig å leve. Å brødfø noen unger og en ektefelle. Eller bor du alene?

Hjemme igjen. Fordøye middagen. Kjenne søvnen krype nærmere.

– God ettermiddag, sier speilet.

TV-skjermen blafrer blått. Kaffevannet putrer. Du tenner en røk. Dårlige nyheter. Fotball. Hockey. Skøyter. Ski. Nordmenn er tapere. Det er hva vi er her for. Faans utlendinger. Værmannen lover mildvær og regn.

Den som hadde en kvinne. Heller det enn denne boken på sengen. Noe av McLean. Du gjesper etter to sider, lukker boken, slukker lyset og sovner.

– Godnatt, tikker vekkerklokken.

Neste dag. Enda en dag. Den samme dagen. Den samme jobben – som du gruer deg til. Du følger skjemaet, og kommer etter hvert trygt i mål. Har du fått en livsledsager, er hun nå like grå som deg. Og like umælende. Bak sin avis. Med sin tekopp.

Erotikken lever i drømmene, i hemmelige rom som du besøker sjeldnere og sjeldnere. Til slutt er du bare et rykte uten medlemskort.

Videre går ferden. Ubønnhørlig. Mot gressbakken og gravstenen. Hva ligger mellom fødselsskriket og vintermørk grav?

Du rister på hodet. Ja, jeg er ung. Ja, jeg trenger en jente. Men etterpå. Etterpå. Når spenningen er utladet. Når vi er blitt like grå og like tomme og like sveket? Hva var poenget?

Jeg har mange spørsmål. Men du har ingen svar. Og uten svar er din eksistens bare en ondskapsfull vits uten punch-line.

Artikkel- og romanforfatteren under Spellemannprisen i februar 1976. Deltidskonduktøren satt i juryen og sørget for at Prudence vant sin pris. Skjermdump fra NRKs sending.

Document er blitt 20 år – kjøp vårt nye tidsskrift!

Kjøp «Hvordan myndighetene bløffet oss» av Robert Malone!