For noen år siden så jeg Katie Hopkins film Plaasmoorde – The Killing Fields – som handlet om den stadig økende volden mot hvite bønder i Sør-Afrika. Filmen skapte en vond følelse som rammet meg midt i mellomgulvet.

Vi hører stadig om de hellige minoritetene. Dette er grupper av mennesker som for all del ikke må undertrykkes eller behandles dårlig. De skal helst behandles ekstra bra.

Forretningslivet infiseres av DEI (mangfold, utfallslikhet og inkludering). Jobbannonser etterlyser kvinnelige søkere (når ble de minoritet?), eller søkere med «minoritetsbakgrunn». En minoritet skal altså hjelpes, støttes og promoteres – i kraft av å være en del av en «minoritet».

Men hva skjer når minoriteten blir majoritet? Eller hvis majoriteten ikke er de utskjelte og undertrykkende hvite?

Vi behøver ikke reise langt for å se hva som da skjer. Bare for å holde oss til «utlandet» så kan vi starte i Sverige. Når jeg så dokumentaren som var laget av Samnytt, som omhandlet hvordan innvandrergjenger terroriserte en svensk landsbygd, så merket jeg meg spesielt én ting: en av de ursvenske beskriver disse gjengenes hårreisende oppførsel (de kastet småunger på sjøen, de kastet steiner på husdyr, de forsynte seg med ved i garasjen til folk, de satt seg på terrassen og krevde servering osv).

Når han reagerte og konfronterte disse ungdommene, samlet det seg raskt en stor gjeng av innvandrere. Mens andre svenske menn holdt seg unna. Ingen kom for å hjelpe, de tittet en annen vei eller ned på skoene sine.

Dette skjedde i et område med kanskje ti prosent innvandrere. Hvordan blir situasjonen når de er 30 prosent?

Våger vi engang å tenke på hvordan det blir når innvandrerne er i flertall?

Vi nordiske menn er opplært til at vold ikke løser noen problem, at vi skal vende det andre kinn til, vi skal bruke dialog. Men hvordan skal vi da takle klanmentalitet og voldelig oppførsel?

Politiet hjelper ikke, de kan ikke gjøre noe. Og hvis en svenske skulle yte motstand, så er han antageligvis fengslet før det har gått fem minutter. Man kan til og med fengsles eller miste jobben bare for å protestere verbalt eller skriftlig. «Allas like värde» – bare man ikke er svensk.

Hvis vi kikker litt lenger ut i det store «utlandet» så kan vi ane hva vi har i vente. Og det er – dessverre – svært vanskelig å være optimist.

Raymond Ibrahim har i sin bok Crucified Again: Exposing Islam´s New War on Christians kartlagt det enorme omfanget av overgrep og drap mot kristne minoriteter i land hvor islam dominerer. Ingen NGO-er eller andre statsstøttede organisasjoner bryr seg. De kristne er «feil type minoritet».

Hillal Neuer – direktør i UN Watch – avslørte hykleriet rundt Israel og de muslimske landene i en tale i FN. «Hvor er deres jøder», spør han. Ingen kan gi noe svar, jødene er drept, eller de har rømt, eller de er presset ut. Nå er det Malmö og Paris de rømmer fra.

– Algerie hadde 140.000 jøder, Algerie: hvor er deres jøder? spør Hillal.

Han fortsetter gjennom flere arabisk/muslimske land med lignende spørsmål.

Her i Norge har Halvor Fosli beskrevet hvordan det føles å være Fremmed i eget land. Norske barn bankes opp på vei til og fra skolen. Antallet drap og voldtekter eksploderer, men Oslo er fortsatt en trygg by, bare man unngår voldtekt og drap.

Så tilbake til Sør-Afrika. Der er det én minoritet som utsettes for hårreisende overgrep. Men ingen har sympati med boerne, de hvite menneskene som har bodd i Sør-Afrika i over 400 år.

Det var ikke sjokkerende for opplyste mennesker å se filmen. Vi kjenner til hva som skjer, og vi har sett det før. Rhodesia viser vei fram mot den totale kollaps som Sør-Afrika står overfor.

Men volden – grusomhetene – er sjokkerende hver eneste gang.

Jeg vil ikke gå i detalj, det er for ille. Men se filmen hvis du orker. Katie Hopkins gjør et stykke journalistisk arbeid som mediene i Vesten og Sør-Afrika rett og slett forsømmer.

Er det vår fremtid som skildres?

Kjøp «Europas underlige død» her.