Idag for to år siden døde Gerda Weissmann Klein

Gerda Weissmann Klein satt tre år i forskjellige nazi-tyske konsentrasjonsleire. I siste del av januar 1945 ble hun som en av 4000 jødiske kvinner, tvunget ut på en 350 kilometer lang dødsmarsj på flukt fra de fremrykkende allierte styrkene. I begynnelsen av mai 1945 var hun en av 120 overlevende. Resten, deriblant flere barndomsvenninner, omkom av utmattelse, sult, vilkårlige henrettelser og kulde, men for Gerdas del skulle historien få en «happy end».

Trampet ihjel

Gerdas prøvelser begynte 3. september 1939. Hun var femten år gammel da nazistene invaderte fødebyen Bielitz i Polen.

Gerda ble klar over hvor forferdelig situasjonen var da hun fikk brev fra venninnen Erika som fortalte om kjæresten, moren og lillebroren som ble kledd av, lagt på brosteinen og trampet ihjel av nazister til hest.

Skilt fra foreldrene

I 1942 ble familien flyttet inn i en jødisk ghetto og efter kort tid ble hun skilt fra foreldrene som hun aldri så igjen.

Gerda ble flyttet mellom flere arbeidsleire før hun i mai 1944 kom til Grünberg hvor hun måtte kle av seg og la seg visuelt inspisere av SS-soldater.

120 av 4000 kom frem

Efterhvert som tyskernes krigslykke svant ble situasjonen i leiren forverret. I januar 1945 fikk hun vite at de allierte hadde invadert Tyskland. Leirens befolkning hadde økt til over 4000 unge kvinner da de fikk beskjed om å marsjere til en konsentrasjonsleir.

I flere uker marsjerte de gjennom det utbombede Tyskland. Efter få dager begynte jentene å dø av sult og kulde. Bare 120 av dem ankom Helmbrechts i mars.

Derfra ble de sendt videre til Tsjekkia. I byen Volary låste SS dem inne i en fabrikkbygning og efterlot en bombe utenfor.

Holocaust-overlevende

Bomben gikk ikke av. Dagen før hennes 21-årsdag ble dørene åpnet av amerikanske soldater. Krigen var over.

Gerda veide bare 31 kg, håret var nesten hvitt, klærne fillete, hun hadde ikke badet på tre år og var full av lus.

Happy end

Gerda ble menneskerettighetsforkjemper og skrev den selvbiografiske boken om hvordan hun ble fratatt alt, bare ikke livet: «All But My Life». Det er den boken som skiller henne – likesom Anne Frank – fra å være en anonymisert del av millioner av holocaust-fanger.

I boken forteller hun om øyeblikket da hun så mannen som skulle redde livet hennes:

– Jeg sto i døråpningen til fabrikken og var klar over at jeg var fri. Jeg la merke til et kjøretøy med den amerikanske hærens hvite stjerne på panseret. I bilen satt to menn i ukjente uniformer som vi antok var amerikanere. En av mennene kom bort til meg og jeg innså med en blanding av enorm beundring og vantro at jeg sto overfor en som hadde kjempet for vår sak. Naturligvis ble jeg veldig redd. Jeg sa: «Vi er jøder». Efter en lang pause svarte han: «Det er jeg også.» Det var det mest ekstraordinære øyeblikket i mitt liv. Han inviterte meg til å bli med ham og holdt høflig døren åpen for meg. Han har fortsatt å holde døren åpen for meg i 50 år som min ektemann.

Gerda og Kurt Klein giftet seg i Paris og flyttet til New York. De fikk tre barn.

Gerda Weissmann Klein was born in Poland on May 8, 1924. She documented her experience during the Holocaust in her 1957 book, ‘All But My Life’. In 1995, the memoir was adapted into the movie, ‘One Survivor Remembers’, which earned both an Academy Award and Emmy Award.… pic.twitter.com/RPo6CDDgQy

— Humans of Judaism (@HumansOfJudaism) July 20, 2023