Busskandalen i Oslo har rystet politikken til kjernen, ikke bare fordi det som har skjedd, viser en inkompetanse og skjødesløshet uten sidestykke, men først og fremst fordi det har skjedd i Oslo, og ikke i provinsen – som knapt teller for det jålete politiske establishment. Nå er det alvor!

Mens både folk, media og partier nå åpent hetser og latterliggjør det rødgrønne byrådets adferd, går et annet og viktigere fenomen helt under radaren. For hvor ble det av fagmiljøene som skal gi politikerne råd og veiledning? Hva skjedde med dem? De sviktet sin oppgave og gjorde som politikerne sa, og det skjer ikke bare rundt bussdrift: Det skjer overalt i samfunnet. Fordi klima.

Jobben til fagfolk er å rettlede ikke-faglige

Saken er pinlig tydeliggjort gjennom et oppslag i avisen Vårt Oslo med overskriften «Ruter-sjefen erkjenner at det var for tidlig med 183 nye elbusser i Oslo.»  Her sier Ruter-sjef Bernt Reitan Jenssen at samtidig å sette inn 183 elbusser i Oslo som aldri var utprøvd på vinterføre, viser seg i etterkant å ha medført for høy risiko og burde derfor vært unngått. No shit? Men vent litt:

Var det ikke jobben din som fagperson å tydeliggjøre dette for politikerne, hr. Jenssen? Var det ikke din jobb å stoppe det? Hvis politikerne likevel insisterte, var det ikke da jobben din å samle et større fagmiljø og insistere tilbake, og legge frem dokumentasjon på at dette faktisk var ren hasard med både skattepenger og kollektivsystemet? Hvorfor skjedde ikke dét, siden dette åpenbart var politisk risikoadferd basert på ideologi og ikke ansvarlighet eller faglig kunnskap, som du faktisk sitter på?

Og hvis rødgrønne politiske nøttehoder uten minste peiling på bussdrift likevel beordret de 183 bussene i drift, var det ikke da jobben til fagmiljøet å tydeliggjøre overfor pressen at dette var Ruter klart imot, og dokumentere for ettertiden at fagmiljøene var negative til kjøpet og innføringen av batteribussene, så fagmiljøet i ettertid hadde ryggen fri? Hvorfor skjedde ikke dét? For sist jeg sjekket, var det ikke politikerne som satt på fagkompetansen, og de var heller ikke sjefer for bussdriften.

Hva i huleste foregikk i topplokket til Ruter-sjef Bernt Reitan Jenssen? Hva foregikk i hodet på det omfattende embetsverket som står for det juridiske og økonomiske rundt slike gigantinnkjøp? Hvor var varslerne, fagfolkene, yrkesstoltheten og de voksne folka? At politikere gjør dumme tabber i all sin kunnskapsløse hybris, er vi nemlig vant til. Det vi ikke er vant til, er fagmiljøer som legger seg på rygg som høner og klukker lydig overfor enhver innfallspolitikk. Hva har Norge sunket ned i?

Politikere kan ingenting og er avhengig av fagmiljøer med integritet

Politikere er bare politikere. De er ikke overmennesker, og rikspolitikere har gjerne liten arbeidserfaring ut over å være politikere. På lokalt plan kan politikere gjerne ha yrkeserfaring, men de håndterer likevel en gigantisk saksmengde med en bredde som ingen mennesker egentlig kan ha god nok faglig innsikt i. Derfor er politikere avhengig av fagmiljøer, embetsverk og jurister som kan gi dem råd på best mulig måte. Det skal foregå på denne måten:

Hvis politikere kommer opp med en «glimrede ide» på et landsmøte eller i rødvinsfylla på byen, kan dette fint komme seg gjennom partikverna og bli godtatt som god politikk til full applaus. Men når politikken skal implementeres, er det ikke så enkelt: Politiske vedtak må følge loven, være innenfor rammene for avtaleverk, ikke bryte økonomiske regler og aller helst fungere i praksis, for ellers er politikerne personlig ansvarlig og kan bli avsatt av velgerne. Dét er det verste som kan skje en politiker. Å utløse atomkrig er småtterier i forhold til å miste personlig makt, penger og prestisje.

Systemet er derfor lagt opp på denne måten: Politikere som vil gjennomføre en politisk endring, ber embetsverket om å klargjøre om dette er lov, om det kan gjennomføres, om det vil virke, og gjerne legge frem forslag om hvordan det best kan gjennomføres. Embetsverket har også plikt til å fortelle om politikken er direkte ulovlig, eller om den rett og slett er ugjennomførbar, ikke vil virke, fungerer mot hensikten eller setter samfunn, borgere og økonomien i fare. Og hvis embetsverket ikke har kompetansen, så skal de hente det inn fra fagmiljøer, som naturligvis må si sannheten. Det er åpenbart dette som ikke har skjedd i busskandalen.

Hva gjorde fagmiljøene i busskandalen?

Nå har Ruter tydeligvis funnet alt man kunne hente frem av nødløsninger og panikktiltak, så folk kunne komme seg frem. Dette kaoset var imidlertid totalt unødvendig og kunne lett vært unngått med litt voksen ærlighet: Oslo hadde et svært godt og veldrevet kollektivsystem, selv med gassbussene som ble innført for bare få år siden.

Dette var ikke bra nok for det MDG-dominerte byrådet, for det blir aldri bra nok for miljøekstremister. Aldri, uansett. For byrådet var det viktigere å gjennomføre prestisjepolitikk rundt de selvpåførte «klimamålene» enn å sikre at bussene faktisk fungerte. Politisk prestisje og tunellsyn trumfet dermed ansvarlighet.

Dette skulle altså embetsverket og fagmiljøene stoppet. Man trenger ikke være noe geni for å forstå at å innføre 183 uprøvde kinesiske batteribusser uten piggdekk under norske vinterforhold er høyrisiko. Og med tanke på at resultatene av tidligere prøveperioder viste alarmerende svakheter, var egentlig konklusjonen krystallklar: ikke gjør det!

Her er rosinen: Det kan godt hende at både embetsverk og fagmiljøer faktisk gjorde dette. Det kan hende at ekspertene på bussdrift sa klart ifra at dette ville de ikke være med på, ikke ta ansvar for og ikke bli tatt som gissel for – fordi det at bussen kommer, faktisk er viktigere enn at plantenæring slipper løs i lufta. At bussen kommer, er selve poenget med bussdrift.

Fagmiljøer hverken kan, vil, våger eller får lov til å si sannheten om klimasaken

Resultatet er det ingen tvil om: Fagmiljøene gikk med på batteribuss-prosjektet, for 183 busser ble faktisk  innført. Ingen i ledelsen gikk av i protest i forkant, ingen gikk til streik, og ingen gikk til pressen med kontroversen. Hvorfor? Fordi norske fagmiljøer er kuppet av klimahysteriet, og trangsynthet, knebling, sensur, press, hykleri, falskhet og korrupsjon har blitt normen i norske bedrifter. «Hold kjeft og si ja til klimapolitikken, ellers får det konsekvenser.» Derfor. Aktivistene kaller det fremgang, og det er umoralsk å tvile.

Daglig får vi høre om bekymringer fra fagpersoner som påpeker at «alle på jobben snakker om hvor farlig klimapolitikken er, men ingen tør å si det høyt, for da får de problemer med ledelsen». Det later til at fornuft og faglig integritet nå bare eksisterer på «gølvet», mens en forutsetning for å bli leder er at man er politisk korrekt, deler optimismen til politikerne, knebler alle fagpersoner som er uenige, og er logrende lydige overfor alt av klimapolitikk – uansett hvor skjødesløs, ulogisk og uprofesjonell den er.

Konturene av dette ser vi i Equinor, Hydro, Vy, Avinor, Widerøe, Ikea, Shell, Statkraft, Gyproc, Nye Veier, og helt ned til Ruter i Oslo. Listen er rett og slett endeløs og omfatter også samtlige departementer, institusjoner og organisasjoner. Alle er på det samme kjøret: Klimapolitikk kan ikke gå galt, og derfor må alle kritikere i fagmiljøer knebles og holdes under kontroll. Det er veien til katastrofe og bananrepublikk.

En samfunnssykdom fra korrupte land

Når fagfolk godtar slike betingelser, selger de sin profesjonelle sjel og utnevner seg selv til et billig politisk verktøy. Da blir proffene til latterlige nikkedukker for politiske visjoner, og enda verre: De blir politikernes perfekte syndebukk når det går galt: «Fagmiljøene advarte oss ikke!» Slik kan alt ansvar pulveriseres, og bransjefolk blir stående med svarteper. Det var deres valg.

Dette problemet er slett ikke bare nasjonalt. Det samme ser vi i internasjonale sammenhenger hvor f.eks. Europas bilindustri aldri satte seg på bakbeina overfor tvangsinnføringen av batteribiler. Lederne sa aldri stopp, fagforeningene gikk aldri til streik, og bilbransjens organisasjoner brukte aldri makten de faktisk har overfor politikerne ved å si at «dette finner vi oss ikke i, for det er ekstremt risikabelt og har potensial til å ødelegge oss». I stedet fremkommer bekymringene nå.

Hva fikk profesjonelle bilprodusenter til å tro at all verdens bilkjøpere ikke lenger vil ha drivstoffbiler, og hadde de behov for en overgang til batteribiler? Dette var et politisk påfunn og diktat, ikke en etterspørsel. Så hvordan går det an å bli så korka og frakoblet fakta?

Alle skal med på klimahysteriet!

Vi ser nøyaktig det samme i entreprenørvirksomhet og byggebransjen, som logrende lydig går med på å kjøpe batterimaskiner i stedet for å boikotte offentlige byggeprosjektet og tydeliggjøre at vi trenger en skikkelig debatt om det «grønne skiftet». Skremmende nok ser vi at også fagmiljøene rundt fly og luftfart har blitt klimapolitikernes lydige marionetter: Deres ansvar er å legge sin faglige tyngde inn og si sannheten som alle er innforstått med: Sikkerhet er første og eneste regel i luftfart. De burde sagt:

«Batterifly og nullutslipps-luftfart kan dere politikere bare holde kjeft om. Dere aner ikke hva dere snakker om, forstår ingenting av risikoen involvert, og vårt ansvar er å hindre at dere tar livet av både folk, flyselskaper og samferdselssystemet samfunnet er avhengig av.»  

Men det sier hverken flyselskap-sjefene eller Avinor. For dem har politiske klimamål blitt viktigere enn publikums sikkerhet. Stikk den! Vi ser det samme på Svalbard, hvor fagfolkene som håndterer øyas energiforsyning, fremstår som logrende lydige mijøaktivister overfor den politiske «avkarboniseringen» samfunnet skal igjennom, koste hva det koste vil – og selv om energieksperimentet har potensial til å ødelegge hele samfunnet. Tanketomheten er himmelropende.

Jeg kunne fortsatt med å ramse opp eksempler i all evighet, men du skjønner greia: Bankfolk, økonomer, ingeniører, journalister, forskere og tusen andre fagfelt har blitt klimaaktivister i stedet for profesjonelle. Det fremstår som uforståelig hvordan fagfolk kan redusere seg selv sånn til latterlige aktivister for stupide politiske innfall i stedet for å fremvise faglig integritet. Men det er bare uforståelig til man studerer det psykologiske fenomenet «massehysteri»:

Når man først forstår fenomenet massehysteri, gruppetenkning og propagandaindusert massepåvirkning målrettet mot våre religiøse instinkter, forstår man hva som foregår og hvordan fagfolk kan kortslutte på denne måten. Og naturligvis: Penger er også en viktig drivkraft.  «Grønt skifte» innebærer bonanza for entreprenører og alle som kan gjøre et levebrød av å skape «klimaløsninger» – selv om de vet at det de bygger, ikke virker og er meningsløst.

Først nå begynner altså fagfolk å klage, og nå er det for seint. Klimahysteriet er ute av kontroll, og ingen kan eller vil stoppe det. Det må kverne seg selv i stykker til fakta ikke lenger kan ignoreres.

Kjøp «Et varslet energisjokk»!

Kjøp «Usikker vitenskap» av Steven E. Koonin som papirbok og som ebok.