Debatten er i gang om hva som rammer fedrelandet i 2024. Vi kjenner igjen noen av symptomene: Inflasjon, varemangel og energikrise. Vi har sett alt sammen før, – det er karakteristiske egenskaper ved sosialistisk planøkonomi. Vi mangler ikke bare strøm, – så langt mangler vi også egg og om litt, poteter, og vi kommer til å mangle mye mer om ikke kursen legges om.
Investor Anders Onarheim mener at kronesvekkelsen reflekterer fallende tillit til Norge og den økonomiske politikken som føres. Den politiske styringen av landet blir mer og mer bekymringsfull. Situasjonen er svært alvorlig, sier Anders Onarheim og peker på at «ekstremt svak ledelse, irrasjonelle og populistiske prioriteringer, en skattepolitikk som undergraver langsiktig verdiskaping, og politiske skandaler på rekke og rad, høyner risikoen betydelig for å investere i Norge eller norske kroner.»
Dette er observerbare forhold i dagens Norge, men det er ikke hele forklaringen. Mye av elendigheten skyldes udugelig ledelse, men noe av den er også forsettlig skapt av politikere med et utspekulert mål for øye om å ivareta egne politiske interesser og økonomiske behov hos sin egen velgerskare. Den svake kronen ble ikke svak bare fordi Regjeringen valgte å bruke det norske folks formue på irrasjonelle og populistiske investeringsobjekter. Svekkelsen av kroneverdien har også det samfunnsøkonomiske formål å ivareta de umiddelbare næringsinteressene til sentrale distriktsnæringer som landbruket, havbruksnæringen, skogbruksnæringen og turistnæringen.
Alle disse næringsgrenene er typiske distriktsnæringer med et særlig sensitivt forhold til vilkårene for norsk utenrikshandel. Norsk landbruk er i stor grad en marginal næringsvei som i liten grad kan konkurrere med europeisk stordrift. Kortreiste grønnsaker er vel og bra for nabolaget, men har marginal betydning for bondens samlede økonomi og avlønning. I årevis har landbruksnæringen kjempet for innføring av høyere tollbarrierer og importvern, men dette støter an mot forutsetningene for vår tilgang til EUs indre marked, og kravet har jevnlig blitt avvist. At landbruksmyndighetene nå enda en gang forsøker å skape importvern ved hjelp av forhøyete tollsatser på landbruksvarer, avslører at dette er et kritisk spørsmål for landbruksnæringen. For oss forbrukere vil tiltaket medføre enda dyrere mat og mer inflasjon.
Skogbruksnæringen sliter med et annet problem. Næringen er eksportavhengig og må konkurrere på det europeiske markedet med land som Sverige og Finland, – begge EU-medlemmer med en særlig stor og velutviklet skogbruksnæring. Muligheten for å selge trevirke til EUs indre marked er derfor sterkt påvirket av valutakursen. Svekket kronekurs åpner for nye muligheter for norsk skogbruksindustri på det europeiske marked. Helt tilsvarende betyr en svekket kronekurs en forsterket konkurransefordel for havbruksnæringen og turistnæringen som begge er typiske distriktsnæringer.
Det er ingen tilfeldighet at svekkelsen av den norske kronen med påfølgende oppgang for eksportvilkårene for sentrale distriktsnæringer skjer mens Senterpartiet bestyrer Finansdepartementet. Fordi norsk valuta totalt sett representerer et svært lite pengevolum sammenliknet med de store valutaene i verdenshandelen, vil kursen på norsk valuta i forhold til dominerende valutaer som dollar og euro være lett påvirkelig av forholdsvis små endringer i valutahandelen.
Med den omfattende og verdimessig dominerende eksporten Norge har av olje og gass til vestlige markeder, og som hovedsakelig betales i dollar og euro, har vi en unik mulighet til å regulere verdien av vår egen valuta ved kursregulerende kjøp og salg av norske kroner i markedet. På myndighetssiden er det først og fremst Norges Bank som med sine intervensjoner i valutamarkedet, som regulerer den internasjonale verdien av norske kroner. Med den tilgangen Norge har på utenlandsk valuta, har Norges Bank en svært gunstig mulighet til å regulere kroneverdien slik våre finansmyndigheter til enhver tid ønsker ut fra hensynet til norsk utenrikshandel og internasjonalt rettet næringsliv i Norge.
Når kronekursen styrkes eller svekkes, vil dette i hovedsak skje som en villet effekt av Norges Banks intervensjon eller fravær av intervensjon i valutamarkedet. Med Norges unike utenriksregnskap og den rikelige tilgangen norsk økonomi gjennom dominerende eksportrettede næringsgrener har på fremmed valuta, står landets myndigheter med en helt unik mulighet til selv å velge nivået på kronens kurs i forhold til valutaer som dollar og euro. Det er nettopp det de har gjort.
Vi kan derfor trekke den slutning at mens investor Anders Onarheim helt riktig påpeker at kronesvekkelsen reflekterer fallende tillit til Norge og den økonomiske politikken som føres, med ekstremt svak ledelse, irrasjonelle og populistiske prioriteringer og en skattepolitikk som undergraver langsiktig verdiskaping, avslører kronesvekkelsen i tillegg at den er gjennomført med forsett av våre finansmyndigheter for å skape gunstigere forhold for helt sentrale distriktsnæringer.
Norges Banks direktør Ida Wolden Bache har ved et par anledninger i senere tid blitt spurt om ikke det sterke bidraget til inflasjon vi nå opplever som følge av en langvarig og betydelig svekkelse av kronekursen kunne motvirkes ved å begrense salg av norsk valuta. Hennes svar er alltid at Norges Banks oppdrag er å motvirke inflasjonen ved hjelp av styringsrenten. Mens dette i og for seg er riktig, unnlater hun å svare på spørsmålet og unnlater samtidig å forklare at hennes oppdrag, som hun har fått av finansministeren, er å legge hovedbyrden ved bekjempelse av inflasjon i Norge på unge barnefamilier som må slite med økte lånerenter og inflaterte priser på importerte levnetsmidler. Det bør ikke forties at det er finansminister Vedum som gir Norges Bank dette oppdraget.
De kortsiktige vinnerne i denne inflasjonsgaloppen er de norske distriktsnæringene som politisk også står finansministeren nær. Når Norges ekstremt svake ledelse skal utpekes, bør vi i særlig grad rette blikket mot finansministeren som ikke bare har vært med på å gi oss energikrise, varemangel og inflasjon, men som i velkjent norsk politikerstil søker å skjerme seg selv og sine for det ondet som rammer folket. På sikt vil kanskje også han måtte innse at planlagt varemangel og andre eksempler på sosialistisk planøkonomi aldri har skapt varig verdi for noe folk i verden.
Av Per Antonsen
