Fra’ Angelico (ca. 1395–1455), «Noli me tangere» (Rør meg ikke), freske i San Marco-museet (tidligere -klosteret), Firenze.

¹ Tidlig om morgenen den første dagen i uken, mens det ennå er mørkt, kommer Maria Magdalena til graven. Da ser hun at steinen foran graven er tatt bort. ² Hun løper av sted og kommer til Simon Peter og den andre disippelen, han som Jesus hadde kjær, og hun sier: «De har tatt Herren bort fra graven, og vi vet ikke hvor de har lagt ham.» ³ Da dro Peter og den andre disippelen ut og kom til graven. ⁴ De løp sammen, men den andre disippelen løp fortere enn Peter og kom først. ⁵ Han bøyde seg fram og så linklærne ligge der, men gikk ikke inn i graven. ⁶ Simon Peter kom nå etter, og han gikk inn. Han så linklærne som lå der, ⁷ og tørkleet som Jesus hadde hatt over hodet. Det lå ikke sammen med linklærne, men sammenrullet på et sted for seg selv. ⁸ Da gikk den andre disippelen også inn, han som var kommet først til graven. Han så og trodde. ⁹ Fram til da hadde de ikke forstått det Skriften sier, at han måtte stå opp fra de døde. ¹⁰ Disiplene gikk så hjem.

¹¹ Men Maria sto like utenfor graven og gråt. Gråtende bøyde hun seg fram og så inn i graven. ¹² Da fikk hun se to hvitkledde engler sitte der Jesu kropp hadde ligget, en ved hodet og en ved føttene. ¹³ «Hvorfor gråter du, kvinne?» spurte de. Hun svarte: «De har tatt Herren min bort, og jeg vet ikke hvor de har lagt ham.» ¹⁴ I det samme snudde hun seg og så Jesus stå der, men hun skjønte ikke at det var han. ¹⁵ «Hvorfor gråter du, kvinne?» spør Jesus. «Hvem leter du etter?» Hun trodde at det var gartneren, og sa til ham: «Herre, hvis du har tatt ham bort, så si meg hvor du har lagt ham, så skal jeg ta ham med meg.» ¹⁶ «Maria», sa Jesus. Da snudde hun seg og sa til ham på hebraisk: «Rabbuni» – det betyr mester. ¹⁷ Jesus sier til henne: «Rør meg ikke, for jeg har ennå ikke steget opp til Far. Men gå til mine brødre og si til dem at jeg stiger opp til ham som er min Far og Far for dere, min Gud og deres Gud.»

¹⁸ Da gikk Maria Magdalena av sted og sa til disiplene: «Jeg har sett Herren!» Og hun fortalte hva han hadde sagt til henne.

Johannes 20, 1–18

Maria Magdalena hadde sett Herren! Kvinnen som hadde fått livet så radikalt forandret etter sitt møte med Jesus, ble den første til å møte ham etter oppstandelsen. Det sprengte alle tradisjonelle forventninger, men sier så mye om Gud.

Noen dager tidligere, på skjærtorsdag, ba Jesus ba for sine disipler og for dem som kom til tro ved dem. Dette fant sted før disiplene gikk ut i Getsemane-hagen og Jesus ble tatt til fange. Ved slutten av påskemåltidet ba Jesus bønnen som kalles Jesu yppersteprestlige bønn. Hele kapittel 17 i Johannesevangeliet er en gjengivelse av denne bønnen.

Jesus ber til sin Far, og viser oss hva som virkelig betyr noe, hva Gud er opptatt av. Han ber blant annet:

²⁰ Jeg ber ikke bare for dem, men også for dem som gjennom deres ord kommer til tro på meg. ²¹ Må de alle være ett, slik du, Far, er i meg og jeg i deg. Slik skal også de være i oss, for at verden skal tro at du har sendt meg. ²² Den herligheten du har gitt meg, har jeg gitt dem, for at de skal være ett, slik vi er ett: ²³ jeg i dem og du i meg, så de helt og fullt kan være ett. Da skal verden skjønne at du har sendt meg, og at du elsker dem slik du har elsket meg.

Bønnen kan oppsummeres i fem punkt:

1. Faderen og Sønnen er Gud.
2. Faderen har sendt Sønnen, og han har vist seg for disiplene.
3. I troen på Ham har disiplene dermed fellesskap med Faderen.
4. Jesus ber for alle de som kommer til tro på grunn av det disiplene sier (deres ord).
5. Han ber om at vi skal være ett, slik at verden kan forstå at Faderen har sendt Sønnen og elsker alle mennesker, på samme måte som han elsker Sønnen.

Dette er vår tros hovedbudskap. Det er som om Gud sier til oss: Jeg elsket dere, men dere forlot meg. Nå vil jeg ha dere tilbake, for evig.

Husk at dette er ikke bare er en teori eller en politisk handlingsplan. Vi er vitne til en realitet. Gud ble menneske, som deg og meg, og har gjort alt som er i hans makt for at vi skal være sammen med ham i all evighet.

For samfunnet ble påsken utgangspunktet for en politisk revolusjon. Djevelens makt var brutt, døden var beseiret. Guds kamp mot ondskapen og hans kjærlighet til mennesket ble en absolutt sannhet, og historien vitner om betydningen av dette kosmiske dramaet. Mennesket forstod at ondskapen skal bekjempes. I alle kulturer, unntatt den jødiske, hadde ondskap vært en naturlig del av livet. Ingen stater hadde noe som minnet om allment menneskeverd på «programmet». Selv i Romerriket, et rike vi så ofte viser til som vår kulturs opphav, hadde drap som offentlig underholdning.

Alt ble endret da vi ble kjent med en Gud som sa han elsket oss så høyt at han ga sin sønn for oss. Som så på oss og sa at vi skal elske hverandre slik som han har elsket oss.

Det er avgjørende at vi forstår hvordan troen ble allmenn og ga grunnlag for en helt ny sivilisasjon. Derfor er det også grunn til å frykte hva som vil skje i et samfunn som forkaster han som ofret seg. Korrektivet til vår destruktive natur vil bli borte, våre ledere vil ikke kjenne på andre grenser enn sine egne, grenser vi vet er svært fleksible. Vi må nemlig ikke tro så godt om selv at vi innbiller oss at fortidens grenseløse ondskap kun er historie.

Det kan derfor ikke bli for mye kristendom i påskefeiringen, og politikere som sier de ikke tror påskens budskap, bør utfordres på hva de tror på. Alle tror nemlig på noe, og vår sivilisasjon er bygget av dem som trodde på kjærlighetens Gud. Jeg har til gode å se noen komme med et bedre alternativ.

God påske!