The Kinks, fire kule karer fra London, anført av satirikeren Ray Davies (helt til høyre). Lyste opp julen 1966 med en bekmørk slager om fattigdom. Foto: PYE / Det Nyes arkiv.

Det var høsten da verden trodde Beatles var ferdige, og det enda England var blitt verdensmestre i fotball. Jeg fant en viss trøst i den nye Kinks-singlen, en slentrende sørgmodig sang om fattigdom og nød. Den sosialistiske popmusikken begynte her.

Høsten 1966 ble jeg rammet av Beatles-bekymring, et farlig virus. Ingen nye plater meldt fra kvartetten, og snart jul. Hva skulle dette bety? Det var alltid en ny Beatles-plate, både single og LP, til jul. Men ikke i 1966. John, Paul, George og Ringo var spredd for alle vinder og verdenshjørner. Ryktene fortalte at The Beatles var oppløst. 14-åringer kunne begynne å grine hvis de tenkte på det.

Samtidig var det alt Beach Boys-snakket. Og der kom «Good Vibrations». Jeg hørte den på Lux første gang. Det var mørkt og ensomt, og jeg kjente en beveget gråt i brystet da gruppen kom svevende på sitt flerstemte aaaaah.

For en magisk låt! Og så mange skuffer og dører den hadde. Jeg kjente misunnelse. Kunne Beatles klart dette? Det var første gang jeg virkelig følte at de ble truet. Samtidig var det mye snakk om Monkees, angivelig det nye Beatles i Amerika. Mye vondt å forholde seg til.

Og nå skulle vi flytte også. Foreldrene våre hadde vært og sett på en nybygget, kjedet enebolig i Kirkeveien mellom Haslum og Høvik. Jeg var ikke glad i å flytte. Da mistet man vennene i nærmiljøet. Man sier liksom at jøssda, du flytter jo ikke lenger bort enn at vi holder kontakten. Man gjør aldri det. Vi kunne like gjerne flyttet til et annet kontinent.

Vårt nye hjem i Kirkeveien i Bærum. Mitt rom inn til høyre i bakgrunnen. «Fanny Hill» skjult bak bøkene i øverste hylle. Min mor Karin, poserer stolt i sin nye bolig. Hun var 35 her, og jeg syntes hun var kjempegammel. Foto: Yan Calmeyer Friis.

Noen kilometer ble omregnet til evighet da man var gutt og bare hadde en sykkel uten gir å forholde seg til. Jeg dro aldri til Avløs igjen, det var for langt og for kronglete, særlig når vinteren var i anmarsj.

Og slik mistet jeg kontakten med min amerikanske venn Junior, afroamerikaneren som elsket Beach Boys, og som nå satt med «Good Vibrations» og gosset seg. Slik var livet.

På realskolen hadde ennå ikke ting satt seg, jeg famlet etter venner, men alle hadde allerede etablerte bestevenner. Det ble mye hjemmesitting på kveldene. Med det lille jeg hadde av plater og Lux. Og «Fanny Hill» med engelsk-norsk ordbok. Jeg slet med den. Boken skuffet meg. Bosom lød liksom ikke så grisete.

Plutselig en dag kom min stefar inn og lurte, med streng stemme, på hvor «Fanny Hill» var. Så måtte jeg, blussende rød, finne den frem fra gjemmestedet i den nedløftbare sofaryggen (med sengetøyet mitt i), flau og utilpass. Hvordan oppdaget han det? Den hadde stått godt skjult i øverste hylle, bak noen andre bøker. Gikk han rundt og holdt øye med den?

Siste uken i november lurte mine foreldre på hvilke plater lillebror Jakob og jeg ønsket oss. Det var en tabbe. Jakob ønsket seg slett ikke The Kinks’ «Dead End Street», men det måtte han siden jeg ønsket Lee Dorseys «Holy Cow». Det var en jul uten Beatles-singler, som tidligere nevnt. Mine foreldre fulgte instruksene, og gjemte de flate pakkene øverst i garderobeskapet sitt. Lett å finne da jeg var hjemme fra skolen med forkjølelse (falsk). Lett å pakke opp også, så jeg fikk spilt dem ganske mange ganger fremover mot jul.

Julaften kom. Hjemmejul i 1966. Alltid nedtur. Jeg skjønner fortsatt ikke hvorfor foreldrene mine på død og liv måtte begrense juleaften hos besteforeldrene mine til annet hvert år. Alle visste jo at det var de som hadde julaften i blodet. De var julens stormestre. De levde for den. De kjente de hemmelige tegnene.

Og jeg var på Speiderleir på Norderhov. Bildet er tatt 31. juli 1966, dagen etter at England ble verdensmestre i fotball, og to dager etter at Dylan ble alvorlig skadet i en motorsykkelulykke. Foto: Sigrid Tholander.

Mor og stefar hadde ikke snøring. De forsøkte å etterligne, på en litt sint måte, noe som avslørte dem. De visste at de ikke hadde det i seg. Så fjernet de noen av mine besteforeldres faste innslag uten å erstatte med noe annet. De hevnet seg på de kjempekoselige julene. Utrolig dumt.

Alle visste at julaften var best hos Momo og Bipan (som jeg kalte dem), så hvorfor kunne vi ikke ta imot det de så gjerne ville velsigne oss med hvert år i de årene de orket? Det ville gledet dem, det ville gledet oss barn. Men nei. Vi kan da lage jul vi også, tenkte foreldrene rasende, og leverte deretter. Når de ikke respekterte julen, så jeg ingen grunn til å respektere dem, så jeg spilte julegavene i flere uker før jul. Det var enda morsommere enn å løpe med saks.

Moroa fikk en brå slutt på julaften da Jakob pakket ut Kinks. Underleppen begynte å dirre. Så stakk han i å gråte. «Jeg ønsket meg ikke den!», krampehulket han og måtte trøstes. Jeg ble utsatt for rasende blikk. Jakob hadde ikke vært så lei seg siden han så «Laila» på TV i 1965.

I romjulen byttet de Kinks med «No Milk Today».

Dette var, som alle kjennere av god populærmusikk vet, en forbrytelse både mot menneskeheten og verdenskunsten.

La meg ta dere med på en reise gjennom den uforlignelige lille vinylplaten «Deadend Street», The Kinks’ 12. single i England, og et sant mesterverk.

Gruppens 11. single, «Sunny Afternoon», ga oss et bittersøtt portrett av en dekadent rikmannsgutt i fritt fall. Han satt på terrassen i solnedgangen og sutret i ølglasset over skattefuten som kom for å ta det hele fra ham (både yacht og herskapshus) og over den troløse jenta som hadde rappet bilen hans og stukket hjem til mamma. I Kinks’ hender en vemodig og munter sommerlåt så uimotståelig feelgood at den sparket Beatles’ «Paperback Writer» ned fra 1. plass i England.

1966 var året da det løsnet for satirikeren Ray Davies, han var inne i en stim som skulle vedvare i drøye to år. Etter sommerslageren kom det fenomenale albumet «Face To Face» som grenser mot en tematisk fortelling, en nesten-rockopera, med rikmannsgutten fra «Sunny Afternoon» i hovedrollen. Ikke helt gjennomført, riktignok, man finner igjen fragmenter fra den opprinnelige planen andre steder, «End Of The Season» (innspilt for «Face To Face») dukket f.eks. opp et år senere på «Something Else»-LP’n.

Davies slet med plateselskapet PYE som ikke trodde på dyre og tidkrevende LP-prosjekter, for dem var The Kinks en melkeku hvis eneste oppgave i livet var å levere lett salgbare singleplater. Konflikten mellom Davies og PYE var særlig opprivende i 1966, plateselskapet drev regelrett utpressing for å tvinge Kinks lydige. Da «Face To Face» endelig kom (PYE hadde blokkert utgivelsen i flere måneder), var det en nedstrippet versjon som manglet mange av låtene som egentlig skulle vært inkludert.

Ray Davies ved pianoet i Bergen i juni 1966. Kanskje får han ideen til «Deadend Street» her. Foto: Det Nye.

Da julen nærmet seg var det tid for ny single. PYE forventet det. Og Ray Davies leverte. Men gudene vet hva selskapet tenkte da de fikk tapen. «Deadend Street» er riktignok usedvanlig iørefallende, som alle Davies’ låter i denne perioden, men temavalget? Pappagutter med seilerluen på snei er nå én ting. Men å servere tenåringer i julemodus en besk skildring av gråbeingårder og arbeiderklasse-armod ble neppe regnet som «innafor». Temaspranget fra «Sunny Afternoon» til «Deadend Street» er brutalt. At Ray Davies slapp unna med det skyldes – bortsett fra tidsnød (PYE kunne ikke godt sende dem i studio igjen) – at han taklet temaet så elegant. Ja, han kjæler nesten med den frosne, magre, sotgrå tilstanden av pengelens. Ikke så den blir hyggelig, hvordan kan den vel bli det, men så den blir levende og kaller på lytterens sorgmuntre medlidenhet.

On a cold and frosty morning,
Wipe my eyes and stop me yawning.
And my feet are nearly frozen,
Boil the tea and put some toast on.

What are we living for?
Two-roomed apartment on the second floor.
No chance to emigrate,
I’m deep in debt and now it’s much too late.

En popsingle med sosialistisk budskap var selvfølgelig aldeles uhørt i 1966, men Kinks greide det. Dels fordi teksten bruker satiren som grep, og det var jo lov, og enda mer fordi melodien og produksjonen forfører deg. «Deadend Street» er en iørefallende, hinkende vandring gjennom ødeland, kompet tikker lystig av sted på good time-maner, akkurat som «Sunny Afternoon», men nå ledsaget av en sørgmodig trombone som klager sin nød i den lange avslutningen hvor gatens talekor utbryter sine takfaste «yeah!» – det er sannelig ikke den samme gaten som frister med sine («Come on home!») i «Autumn Almanac»!

B-siden får man vel regne med at PYE ikke sjekket teksten på. «Big Black Smoke» er en like mektig produsert og enda dystrere fortelling. Lagt på det fete nedadstigende gitar/bass-temaet fra «Sunny Afternoon», men nå i en illevarslende og blytung atmosfære. Det er historien om den naive bondejenta som flytter til storbyen, et skrekkens sted hvor solen aldri skinner og fabrikkrøken velter ut av skorstenene og formørker gatene. Her lever hun på en cocktail av piller og sigaretter, og livnærer seg som prostituert.

Frailest, purest girl the world has seen,
According to her ma, according to her pa,
And everybody said,
That she knew no sin and did no wrong,
Till she walked the streets of the big black smoke,
Of the big black smoke.
Well, she slept in caffs and coffee bars and bowling alleys,
And every penny she had
Was spent on purple hearts and cigarettes.

Så meget for drømmene om glamour og kjekke gutter. Låten forsvinner i en malstrøm av dysterhet til kimende kirkeklokker og de fjerne ropene fra the town crier. Meget sterke saker fra et poporkester i 1966! Og en av Kinks’ beste B-sider, den kunne fint dratt lasset alene. Eller kanskje ikke. BBC ville vel blokkert den.

I 1966 begynte promovideoen å dukke opp. Beatles var pionerene, selvfølgelig, de introduserte fenomenet tilbake i 1965, og fulgte opp med strålende videoer til «Paperback Writer» og «Rain» tidlig på sommeren 1966. The Who tok signalet. Deres «Happy Jack»-video er utrolig festlig. Kinks gjorde det også, men Ray Davies valgte selvfølgelig konfrontasjon. Videoen til «Deadend Street» forestiller gruppen som begravelsesagenter, bærende på en kiste gjennom den trange veistumpen Little Green Street i nord-London, og avslutter med at liket hopper ut av kisten og legger på sprang med hele følget (og kisten) i hælene. Stumfilm-muntert om døden, i sort/hvitt. For tøft for BBC.

Coveret på platen om livets blindgate og piken som gikk til grunne i London. Foto: PYE Records.

En av de grimmeste hitsingler som har vært laget. Charles Dickens i Swingin’ London. Og likevel, så velsignet Kinks at du bare må elske den. Av og til er det min Kinks-favoritt. Det var med andre ord helt forståelig at jeg lurte mine foreldre til å gi Jakob platen til jul. Det viktige var å få platen i hus. Jeg var tre år eldre, og regnet det som sikkert at jeg skulle bytte Kinks til meg for perler og glansbilder. Så skjer det ulykksalige at Jakob begynner å grine. Og så måtte jeg gå den tunge veien og bytte platen i romjulen – til «No Milk Today»! Herman’s fucking Hermits! Først et stykke ut i januar hadde jeg råd til å kjøpe Kinks-singlen, for egne, surt oppsparte penger. Grinasabb!

På plussiden den julen kom nye ski. Splitter nye Bonna-ski med rottefellabindinger (farvel kandahar!). Lakkert, lyst tre med blå fartsstripe. Jeg satte ualminnelig stor pris på det. Så var det likevel 5 mils-konge jeg skulle bli. Og dermed ble det noen turer i lysløypa mellom Valler og Godthaab. Lett kupert, akkurat passe for en blivende olympier. Jeg beinfløy på blåswix og med fart i skyvet, og fantaserte at jeg var Ole Ellefsæter (ikke Gjermund Eggen, jeg likte aldri ham, han var langrennets svar på Per Ivar Moe).

Ikke var jeg redd for mørket, heller. Jeg la i vei på sene kvelden, mutters alene, mot Muren og Brunkollen, i månelys, med blå skygger og vanskelig dybdesyn, litt skummelt å sette utfor bratte bakker, over lange svakt hellende enger langs en løype som forsvant inn i mørket der nede i skogbrynet. Magisk. Å suse i blåskimmeret, og lete etter en hytte som jeg bare visste ca. hvor var. Men jeg fant den. Stolt. Til de andre speidernes overraskelse. «Kom du likevel? Og alene! At du turte.»

Og like over nyttår var det duket for ny Beatles-single. Så var livet til å bære likevel.

(Nerde-facts: Vær OBS på at tittelen på Kinks-låten også skrives «Dead End Street» i dag, men jeg har holdt meg til «Deadend» i ett ord da det var slik det ble skrevet i annonsen, i noteheftet og på de første engelske pressingene i 1966.)

Kjøp «Et varslet energisjokk»!