Albrecht Dürer: The Four Horsemen of the Apocalypse, Death, Famine, Pestilence and War (1498)

Apokalypsens fire ryttere kommer med pest, hungersnød, krig og død. Vi kjenner dem fra Johannes’ åpenbaring og forestillingen om det endelige apokalyptiske slaget og verdens undergang.

«Og de fikk makt over den fjerde del av jorden til å drepe med sverd og hungersnød og pest og ved villdyrene på jorden.» (Åp 6:8)

I disse dager galopperer apokalypsens fire ryttere ‘over den fjerde del av jorden’, i hvert fall over hele den vestlige del av verden. De rir også i våre gater. Men den femte rytteren er den farligste.

Det begynte tidlig på 1990-tallet med Sovjetunionen og kommunismens kollaps og med reform- og åpningsperioden i Kina. I Vesten trodde man at Russland og Kina var på vei til å bli stabile demokratier, og at USAs rolle som verdens ledende stormakt ikke kunne utfordres. Begge deler var feil.

Både Russland og Kina ble mer integrert i det globale samfunnet. Men de utviklet en sentralisert kommandoøkonomi og en form for rovdyrkapitalisme som likevel brakte velstand til store lag av befolkningen. Hverken Russland eller Kina er på vei til å bli demokratier. Begge har tvert imot opprettholdt sitt totalitære styresett.

Kinas økonomi ble raskt den nest største i verden. Og Kina utfordrer nå USAs rolle som verdenshegemon, slik USA utfordret og overtok Storbritannias rolle som verdens ledende stormakt for drøyt hundre år siden.

I Vesten er vi nå midt inne i et omfattende historisk paradigmeskifte. De økonomiske problemene tårner seg opp. Det demokratiske underskuddet vokser. Og det kulturelle og moralske forfallet er enormt.

Det skyldes delvis endrede varestrømmer og endrede maktforhold i internasjonal politikk. Men det er en utvikling som i stor grad er selvforskyldt.

Det skjer ufattelig raskt. Hele den vestlige sivilisasjon er satt i brann. Det kan synes som om apokalypsens fire ryttere er på tokt i hele den vestlige verden.

Den ene rytteren har brakt krigen tilbake til Europa.

Det er en eksistensiell krig. Og den eskalerer stadig. Faren for en tredje verdenskrig eller et kjernefysisk ragnarok, ved misforståelse eller med overlegg, er større enn noensinne.

Den kunne trolig vært unngått om vestlige ledere hadde vist større forståelse for de russiske initiativene på 1990-tallet om å etablere en felles sikkerhetsstruktur i Europa og latt være å ekspandere NATO så raskt inn i tidligere russisk interessesfære.

Krigen går nå på tredje året, og vi har vennet oss til den. Men faren for at den kan eskalere og også komme hit, er ikke blitt noe mindre av den grunn. Få synes å bry seg. Heller ikke våre ledere.

Det norske Forsvaret anno 2024 er i dårligere forfatning enn det var i 1940. Samtidig er vi for alle praktiske formål i krig med en stormakt vi deler grense med.

Den andre rytteren har angrepet det vestlige demokratiet.

Både USA og Europa har de siste tiårene beveget seg klart i autokratisk retning. Det har skjedd umerkelig og gradvis over tid. Kongressen i USA blir styrt av donordrevne politikere på begge sider. Og i Norge har en stand med profesjonelle yrkespolitikere etablert seg som et permanent politisk oligarki på tvers av partigrensene.

De nominerer og velger i realiteten seg selv ved hjelp av Europas mest lukkede nominasjonsordning. Sammen med den statlige partistøtten har politikerne gjort seg uavhengig både av partienes medlemmer og av velgerne. Om det er Jonas eller Erna som er statsminister, har liten betydning for politikken som føres.

Den tredje rytteren bærer globalistenes tegn, FNs flerfargede bærekraftmerke og World Economic Forum’s logo i sin fane.

Han kom ridende med forestillingen om en evigvarende liberal verdensorden under Pax Americana og med en naiv tro på frihandel og et perfekt verdensmarked.

Og han kom med forestillingen om at en liten selvoppnevnt elite av sentrale politikere, internasjonale næringslivsledere og donorene bak de store internasjonale NGO-ene skulle løse verdens øvrige problemer uten innblanding av velgerne i landene som finansierer dem, bl.a. Norge, som er et av de mest sjenerøse giverlandene.

Industribasen i store deler av OECD-området ble overført til Kina og andre lavkostland. Nasjonalstatenes myndighetskompetanse ble de-nasjonalisert og overført til internasjonale konføderasjoner som FN, EU, OECD, WHO og private utenomparlamentariske NGO-er som World Economic Forum.

Det har gjort de store internasjonale investeringsfondene og donorstyrte politikere i USA og flere andre land rike. For arbeiderklassen og de lavere lag av middelklassen i USA og Europa har det imidlertid ført til armod og nød og til et sterkt svekket demokrati.

I Norge har den politiske eliten, ved hjelp av en rikholdig statskasse, kunnet kjøpe seg tilgang til røde løpere på den internasjonale arena og lukrative internasjonale verv. Men folk flest er blitt påført en strømpriskrise, dyrtid med høye boliglånsrenter, svekket valuta og redusert selvråderett.

Den fjerde rytteren er den fakta- og virkelighetsfornektende postmodernismen.

Den dekonstruerer og bryter ned, snur hvitt til svart og bringer forvirring og allment kaos. Objektive fakta, vitenskap og universelle prinsipper blir relativisert og erstattet med regel- og normløshet hvor «alt er tillatt» for minoriteter, men ikke for flertallsbefolkningen.

Etablerte strukturer søkes brutt ned ved hjelp av identitetspolitikk og krav om spesialbehandling og kompensasjon for det de mener er systemisk diskriminering og generasjoners undertrykking av marginaliserte grupper, først og fremst kvinner, homser, kjønnsforvirrede, fargede, etniske minoriteter og muslimer.

Identitetspolitikken har sitt utspring i sekstiåtter-generasjonen og på venstresiden, men har i Norge fått god støtte både i sentrumspartiene og langt inn i Høyre. De 169 har latt homsebevegelsen få monopolisere det offentlige rom med utagerende homseparader og stadige markeringer.

Den femte rytteren står det ingenting om i Bibelen. Men dét er kanskje den farligste. Han rir på en trojansk hest midt iblant oss.

Det er vår egen dumhet. For det meste av de truslene som i dag truer Norge, er selvpåførte. Vi har skapt dem selv.

Det gjelder krisen Forsvaret befinner seg i. Den skyldes uansvarlige politikere, først og fremst i de to regjeringsbærende partiene: Arbeiderpartiet og Høyre.

Det gjelder forvitringen av demokratiet. De mange svindelsakene i Stortinget vitner om at de 169 er blitt mer opptatt av å ivareta egne interesser enn interessene til de velgerne de representerer.

Det gjelder globaliseringspolitikken og den politiske elitens knefall for EU, som har overtatt hele industri-, nærings-, energi-, miljø- og handelspolitikken samt innvandringspolitikken og mesteparten av rettsutviklingen i landet.

Og det gjelder den virkelighetsfornektende og destruktive identitetspolitikken og woke-galskapen som har feminisert Forsvaret, sosionomisert offentlig forvaltning og domstolene og som allerede har ødelagt universitetene og er i ferd med å ødelegge skolene våre.

Jeg frykter Russland og faren for atomkrig, men jeg frykter Russland mindre enn våre egne udugelige, uansvarlige og delvis korrumperte politikere. Den største trusselen kommer innenfra, ikke fra øst.

Den største trusselen er vår egen dumhet!

Øystein Steiro Sr.

Vaktmester

Kjøp «Dumhetens anatomi» av Olavus Norvegicus! Kjøp eboken her.