Folkeliv på fisketorget ved havnen i Bergen for over hundre år siden. Foto: Lund og Skog / Neupert / cc by / Norsk Teknisk Museum via Digitalt Museum.
Vi skal tilbake et par-tre generasjoner, til årene like før og etter krigen; den gang var det ingen svarte i Norge.
Men bi litt – for det var det likevel, viste det seg, når en så litt nærmere etter. I alle fall én. Det var i Bergen, og han kalte de bare for Bladnegeren. Alle, absolutt alle, visste hvem han var.
Hvorledes han hadde forvillet seg fra Afrikas solsvidde indre til evig regn, tåke og vestavind fra alle kanter i byen mellom de syv fjell, vet bare Vårherre.
Strandet fra skip?
Men det er et faktum at han i årevis vandret Bergens gater på kryss og tvers, totalt omgitt av innfødte bergensere og dertil omkranset av minst like heimefødte striler, nesten alle sammen lett rødmussede med fregner og svært hvite, nesten skotske av utseende.
Men han må vel ha kommet i land fra et eller annet skip, rimeligvis mønstret av og blitt værende, som første (?) og den gang eneste svarte… (Kanskje var det noen timers «opplett» akkurat den dagen og solen tittet som snarest frem? Hvem vet.)
«Berge Tiden!»
Men denne karen var ikke – som de sier vestpå – «vanhjelpen». Han visste minsantens råd, evne og tiltak til å klare seg strålende på høyst fremmed grunn. For hør bare: Bladnegeren ble, fortalte mine hjemmelsfolk (kilder: min avdøde mor og min tante, nå snart 100 år) en berømt og svært eksotisk skikkelse i bymiljøet der han hver dag hundrevis av ganger sang ut «Berge Tiden», «huske Berge Tiden», med dyp negroid røst, rungende som ingen andre der i byen, Bergens egen Onkel Tom.
Ja, for det var Bergens Tidende det gjaldt. Hver eneste dag sto han på Fisketorget og andre sentrale møteplasser fra Nordnes til Stadion og solgte avisen for hånd, slik vanlig var i vår eneste «britiske» by helt frem til min egen ungdom på tidlig 1970-tallet. Jeg husker det som var det i går, det oppsøkende, ropende bladsalget. Jeg likte det godt og savner den tiden.
Aktivt løssalg
Man solgte en ikke ubetydelig del av opplaget i manuelt gate-løssalg, slik at du ikke kunne unngå å få den ferske avisen i ansiktet enten du du var på bytur, spasertur gatelangs, på pub eller ventet på ferjen.
Bladnegeren, hvis tilnavn var entydig positivt, ble ikke bare et eksotisk innslag i det daglige bybildet; han ble meget populær. Det var etter sigende ingen som solgte flere aviser enn ham. Han var kort og godt big, med en syngende, lett stakkato sosiolekt, helt eksklusiv og original for ham alene, ifølge avdøde og levende (ett) vitners sigende.
Med ett – borte
Jeg vet ikke hvor lenge Bladnegeren holdt det gående i Bergen, og mine informanter er gjennomgående gått ut av tiden, men hans enestående karriere skal ha vart i minst et tiår, kanskje to.
Så en dag, med ett, var han borte. Kanskje tok han hyre på en ny båt mot nye, ukjente kyster? I dag er det bare sylskarpe folk på 90 eller eldre som kan huske Bladnegeren. Men mange er nok blitt fortalt om ham, skjønt disse også er oppe i årene nå.
Et velmenende folk
Jeg vet ikke en gang om denne historien fra nære, men likevel så fjerne tider, er viktig eller dyp, men den forteller i alle fall at nordmenn, i dette tilfellet bergensere og striler, ikke var rasister (snarere tvert om), som fenomen et nymotens påfunn. Nordmenn er som oftest et positivt, litt naivt og dypest sett velmenende folk.
Document er blitt 20 år – kjøp vårt nye tidsskrift!
