Norge har blitt fullstendig besatt av miljøpolitikk og grønne idealer som før bare omfattet en liten sekt av sære hippier, men nå danner dette grunnlaget for absolutt all samfunnsutvikling. Bak dette ligger en fascinernede blanding av massesuggesjon, gruppepsykologi, moralisme og kvasireligiøs lengsel, slik jeg dokumenterer i boken «Klima Antiklimaks». Målet med denne revolusjonære bevegelsen er moralsk høyverdig: Å unngå klimakatastrofen og redde kloden og menneskeheten. Og for å få til det, skal det skapes en helt ny type samfunn, med en helt ny energiforsyning og en helt ny type økonomi.

Ingenting av dette er prøvet ut før, hverken i liten eller stor skala, men denne kollektive massebevegelsen hevder å ha så solid dokumentasjon, vitenskap og empiri bak seg at saken er avgjort og det er umoralsk å tvile. Likevel er mesteparten basert på «fremtidige» fakta, og pussig nok vil de aldri stille til debatter med kritikere, selv om de hevder å ha bombesikre argumenter. Veldig merkelig. Hva er de så redd for?

Vår uavhengige faktasjekk om elsket og hatet kjernekraft

Den grønne samfunnsrevolusjonen gir seg også utslag ingen har klart å forutse: Den særeste er ikke at vannkraftlandet Norge (som er det reneste, mest elektrifiserte og naturskjønne i verden) skal bli det mest elektrifiserte gjennom vindkraftidustri på hver ledige naturperle. Nei, det mest corny er at Norge, som drysser av miljøorganisasjoner og kjernekraftmotstandere, av alle ting plutselig har fått en stor og høymælt lobby for kjernekraft. Og det rett etter at regjeringen har bestemt at de to norske forsøksreaktorene skal stoppes, demonteres, fjernes og glemmes.

Dette er verd en gjennomgang, for nettet et fullt av folk med lettvinte påstander, skrøner og agendaer om kjernekraft. I tillegg er kjernekraft omgitt av mange myter og kunnskapsløshet. Det blir ikke bedre av at kommersielle lobbyister vil ha scenen for seg selv og høste subsidier, slik vindkraftindustrien har fått det til – for politikere er så realfaglig inkompetente at de knapt kan skru i en lyspære, og knapt noen vet forskjellen på nøytroner, protoner og elektroner, og langt mindre hva en isotop er. Så hvor står kjernekraften i dag, og hva skjer fremover?

Fisjonskraft

Gjennom 70 år har kjernekraften vært under press, kritikk og grimme advarsler fra miljøkretser, og det er ikke uten grunn: Radioaktivitet, uran, plutonium og reaktoravfall er livsfarlig, og de første kjernereaktorene var ganske primitive greier. Men alle samfunn trenger stabil, konstant energi, og forståelsen, sikkerhetsregimet og kontrollen er nå høyere enn for luftfarten, så kjernekraft har utviklet seg til å bli en utrolig sikker og stødig energikilde som ikke minst Frankrike har satset tungt på.

Alle kjernekraftverk er i dag store fisjonskraftverk, som fungerer ved at man spalter uranatomer i en reaktor gjennom en kontrollert kjedereaksjon. Dette utløser store mengder energi, som igjen brukes til å koke vann, som skaper damp, som igjen driver en dampturbin, som igjen er koblet til en generator som lager strøm – slik også varmen fra kull- og gasskraftverk gjør. Prosessen skaper også radioaktiv stråling, som er dempet med vann, som er en av de beste og billigste måtene å stoppe stråling på.

Reaktoravfallet fra prosessen må ikke komme på avveie, og må lagres til evig tid, siden det kan ta livet av folk på akk så mange måter. Det finnes spennende forskningsprosjekter som vil bruke reaktoravfall til energiproduksjon, men det er ikke virkelighet ennå. Kjernekraftverk kan ikke eksplodere som en atombombe, men de kan skape dampeksplosjoner og nukleær brann som i Tsjernobyl. Det største problemet med kjernekraftverk er at de er ekstremt kostbare og tidkrevende å bygge pga. sikkerhet. Dessuten må de stoppes jevnlig for vedlikehold og refueling, men dette er rutine. Derfor bygges stadig flere fusjonsreaktorer.

SMR-kraft

Small Modular Reactors er et nytt energi-buzzword i sosiale medier, og brukes så ofte som mulig av Norges ferske kjernekraft-lobby. Tanken er genial: I stedet for å ødelegge naturen med enorme sol- og vindkraftområder, er det bare å bestille en liten kjernereaktor der den trengs for å gjøre jobben. Hurra! SMR er tenkt som både permanente og flyttbare, og kan kobles på strømnettet der store strømslukere står, og dermed unngår man både kostbare overføringskabler og strømtap. Genialt. Det er bare ett lite problem:

SMR finnes ikke. Disse små modulære reaktorene er foreløpig bare på forskningsstadiet, noe som lobbyister alltid tar til inntekt for at de kan kjøpes og plasseres ut i morgen. Selve ideen er naturligvis genial, og alt tyder på at det vil fungere, men det garanterer dessverre ikke at det vil fungere som kommersiell løsning. Det er også en hel masse tekniske og juridiske utfordringer som må løses før dette blir virkelighet – og det gjelder ikke minst sikkerhet og økonomi:

Kjernekraft er heldigvis underlagt høye krav og et ekstremt sikkerhetsregime som fordrer både kostbare materialer, høye marginer og solid redundans. Alt dette gjør kjernekraft kostbart å bygge, teste, drifte og vedlikeholde, og da har gjerne stordrift fordeler rent økonomisk. Teoretisk er det greit å bygge SMR, men om det vil være økonomisk bærekraftig og om det vil bli tillatt brukt slik man tenker seg det, er det ingen garantier for. Så langt har flere aktører gitt opp utviklingen, og derfor er ikke SMR en løsning i dag.

Thoriumkraft

Thoriumkraft er også et nytt energi-buzzword i sosiale medier og er også en lettvint energiløsning som enkelt kan innføres i morgen – særlig fordi Norge har store mengder thorium. Ifølge urbane myter er det bare å mine ut thorium, rense det, hive det inn i en saltsmelte-reaktor så det spalter seg, og vipps, så har man endeløst med kraft. Dét er fullstendig feil.

Thoruium som energikilde er gammelt nytt, og det fungerer i både teori og praksis. Det finnes veldig mange land som bruker store ressurser på forskning rundt dette, ikke minst Kina og India. Så etter 70 år med forskning, hvorfor finnes det ingen kommersielle thoriumreaktorer? Vel, fordi man har nøyaktig samme problem som for fusjonskraft: Jo mer man forsker på det, desto mer komplisert viser det seg å være, for en Liquid Fuel Thorium Reactor (LIFTR) er veldig forskjellig fra en vanlig kjernereaktor.

Gjennom en LIFTR strømmer to kjemiske væsker: Den ene er en skjermings- og kjøleblanding av litium-beryllium-thorium-fluorid oppløst i flytede salt på rundt 600 grader. Den andre er en ustabil brenselblanding bestående av litium-beryllium-uran-fluorid som går gjennom kjernen og lager varmen. Uranet i brenselblandingen avgir nøytroner, som omgjør thorium 232 til 233 i skjermingsblandingen, som så føres til et kjemisk anlegg som gjør alt svært, svært komplisert.

Dette kjemiske anlegget håndterer et radioaktivt og hyperkorrosivt materiale på 600 grader som ikke må miste temperatur og krytallisere seg. Thorium 233 er ustabilt og omdannes til protactinium 233 på 22 minutter. Anlegget må så separere ut protactiniumet ved hjelp av en avansert prosess hvor fluorgass inngår, og på 27 dager forfaller protactinum 233 til Uran 233, og det er dette som brukes som brensel i kjernen for å skape nøytroner som omdanner thoriumet fra 232-isotopen til 233. Og hvis dette gjør deg svimmel, så er det likevel kraftig overforenklet.

Hvis dette kjemiske anlegget fungerer optimalt, kan en saltsmeltereaktor i teorien fungere i all evighet, og anlegget er både mulig og utprøvet – men i praksis har det vist seg ekstremt vanskelig å få til prosessen på en sikker, stabil og lønnsom måte. Det hjelper heller ikke at raktoren avgir livsfarlig nøytronstråling, og man risikerer at hele anlegget blir ødelagt hvis temperaturen synker og saltet stivner i rør eller reaktor. Derfor er ikke thoriumkraft noen løsning i dag.

Fusjonskraft

Fusjonskraft er den hellige gralen innenfor energiproduksjon: Inn går hydrogen, og ut kommer helium og enorme mengder energi – derfor brukes utallige milliarder på å forske på fusjonskraft. Forskere begynte å samarbeide internasjonalt allerede i 1978, og det er bygget over 100 eksperimentelle reaktorer siden oppdagelsen av fusjon på 1930-tallet, da fysikere endelig forsto hvordan Solen og stjerner fungerer. Det er bare ett problem. Jorden er ikke som Solen.

Når den gule dvergstjernen vår omgjør hydrogen til helium, så er det ikke hydrogen som du kjenner det: Solens enorme gravitasjon presser hydrogenet sammen med et trykk på 350 milliarder atmosfærer, til det er 20 ganger tettere enn jern og veier 16 kilo pr. liter. Men ikke prøv å legge det på kjøkkenvekta, for det holder 15 millioner grader og avgir massive mengder gammastråling.

Atomkjerner frastøter hverandre, så skal man få dem til å fusjonere, må det så mye varme og trykk til at det overvinner frastøtingen. Dette er nesten «rutine» her på jorda gjennom hydrogenbomber, altså fusjonsbomber, men dette blir noe voldsomt for å holde lys i lampene. En fusjonsreaktor søker å gjøre prosessen kontrollert og vedvarede.

Det er ikke mulig å opprettholde et trykk som i Solen, og da gjenstår bare én mulighet: å øke temperaturen. I Frankrike bygges verdens største forsknings-fusjonraktor med akronymet ITER, og her skal man sende hydrogenisotoper inn i et smultringformet vakuumkammer, hvor et ekstremt magnetfelt skaper et plasma som varmes opp til 150 millioner grader, så atomene smelter sammen. Det fungerer, men bare over ekstremt kort tid – og energien man sender inn, er vesentlig høyere enn det man får ut, så vitsen rundt fusjonskraft vedvarer: «Fusjonkraft har vært ti år unna i 70 år», og dette er ingen løsning i dag.

Kjernekraft i Norge er bygget på en falsk forutsetning

Kravet om kjernekraft i Norge er bygget på en falsk forutsetning fra klima-, kraft- og vindkraftindustrien, som alle har sammenfallende interesser: å skape kraftmangel for å øke kraftprisene. Omkvedet fra disse næringsinteressene blir lydig repetert av både politikere og deres medier: «Norge trenger masse nye kraft, fort!» Og det gjør vi ikke. Det er et falsum. Det er bare «sant» hvis man fortsetter den meningsløse sløsingen av norsk vannkraft på EU, grønn omstilling og grønn fantasi-industri som skal sluke strøm og subsidier uten å gi noe tilbake til samfunnet.

Denne vanvittige strømsløsingen står i grell kontrast til at politikerne nå forlanger at borgere og næringsliv skal «spare på strømmen»: Alle skal pålegges enorme kostnader for å spare hver minste kilowattime, så politikerne og deres føringsoffiserer i kraftindustrien kan sløse bort enda mer på EU og «kraftkrevende industri» som kanskje gir 100 arbeidsplasser. Eller kanskje ikke. Dette er dypt urettferdig og ødeleggende.

Hvis strøm er en vanlig handelsvare, kan ikke politikere pålegge deg å spare på den

Ettersom politikerne selv har gjort strøm til en vanlig handelsvare som kan trades og handles fritt (og ikke en beskyttet, samfunnskritisk ressurs, slik den burde være), skulle ikke dette være lovlig eller mulig: Så lenge du betaler markedspris for strømmen, står du faktisk fritt til å bo i et uisolert telt varmet opp med 20.000 kilowatt døgnet rundt. Det er jo dine penger, og du kjøper en fri vare. Derfor kan ingen logisk sett pålegge deg å spare energi. Right?

Wrong. Det er nettopp dét som skjer, for klimapolitikken har forandret Norge til Absurdistan, styrt av klimahysteriske robot-skruller med klimavirus der hjernen skulle være. Noen burde faktisk prøve ut dette rettslig, for å gjøre strøm til en fri handelsvare, for deretter å nekte befolkningen å bruke varen fritt, bryter med all logikk og rettsfølelse. Crowdfunding anyone? Finnes det noen advokater der ute som fortsatt er opptatt av rettferdighet og samfunn?

Norge trenger ikke kjernekraft; det er EU, det

Norges nyfødte kjernekraft-lobby snylter på alle disse falske forutsetningene, og tilbyr derfor en løsning på et problem som ikke eksisterer. De blir også kraftig motarbeidet av «fornybart»-mafiaen fordi kjernekraft fungerer som kraftforyning, i motsetning til vindkraft, og er både logisk, gjennomprøvet og effektivt hvis Norge virkelig trengte store mengder ny kraft. Selv har jeg altså ingenting imot kjernekraft. Det er effektivt, trygt, billig, stabilt og en velsignelse, og jeg ville hatt null problem med å bo ved siden av et moderne kjernekraftverk, det er ikke der problemet ligger:

Problemet ligger i at Vannkraft-Norge ikke har uranressurser, og vi trenger hverken kjernekraft eller reaktoravfall. Vi trenger bedre politikere med en nasjonal energipolitikk i stedet for hysterisk klimapolitikk. Å eskalere opp kraftforsyningen med kjernekraft vil bare bety enda mer offentlig strømsløsing og enda større unødvendige kostnader for strømkundene – for det er de som betaler for gildet til slutt, mens «kraftkrevende industri» får PPA-avtaler med strøm til 30 øre pr. kWt. Dette er ren svindel.

Det spiller ingen rolle om man bygger unødvendige vindmøller eller unødvendig kjernekraft: Hvis EU trenger mer strøm, får de bygge den sjæl, for egne penger. Og hvis «kraftkrevende industri» trenger mer strøm, så la dem bygge kraftstasjonene selv, slik de måtte før i tiden.

Nå har du i hvert fall skikkelige fakta, og ikke bare myter.

Document er blitt 20 år – kjøp vårt nye tidsskrift!