I sentrum for de fleste av USAs nåværende kriser finner vi dogmet om mangfold, utfallslikhet og inkludering (DEI). Grensen i sør ble åpnet fordi Demokratene ønsket flere mulige stemmer i usikre postvalg. De ville bygge opp valgkretser av folk som var avhengig av støtte fra den føderale staten.

Dette skriver Victor Davis Hanson i American Greatness. Han påpeker videre at all motstand mot denne kynismen blir avskrevet som «rasisme», «nativisme» og «fremmedfrykt».

USA er i krise. Militæret mangler mer enn 40.000 soldater, selv etter gjennomførte fat camps. Pentagon har skremt vekk hvite menn ved å stemple dem som rasister fra fødselen av. Tidligere Joint Chief of Staff, General Milley, fokuserte på sin «white rage».  Men dobbelt så mange hvite som fargede soldater døde i Irak og Afghanistan.

Sammenhengen mellom kritisk raseteori og kritisk rettsteori har blant annet bestått i at politiet er blitt defunded, at Soros-finansierte distriktsadvokater har fritatt kriminelle for straff, og at masseplyndring, husokkupanters rettigheter og generell lovløshet i amerikanske storbyer er blitt legitimert.

DEI og woke-infiserte fakulteter på universitetene har ført til et jødehat på campus som aldri før. Hamas beskrives som ofre og havner dermed i gruppen som erklæres å bestå av undertrykte.

Fokuset har flyttet seg fra meritokrati og blitt erstattet med politisk renhet som legger større vekt på rase-, kjønns-, klasse- og stammekriterier, skriver Hanson. Suksess eller fiasko defineres ikke ut fra resultater, men ut fra graden av ortodoks fanatisme.

Dette ser vi også i språket, hvor stadig flere snakker om «opplevd erfaring» (lived experience), som ikke alle har erfaringer fra. Men her kommer klanen til syne. Man kan si «jeg som kvinne,» eller «jeg som svart» etc. Sier man «jeg som hvit, heteroseksuell mann», er man allerede dømt av denne bablende klassen.

Hanson minner om at mye av Napoleons suksess skyldtes nettopp at han fokuserte mer på meritokrati enn på familiebakgrunn. Enhver soldat bar en marskalkstav i ryggsekken, sa Napoleon, og viste i praksis at det ikke bare var noe han sa.

Det finnes uendelig mange eksempler på det motsatte. Hanson nevner blant annet Mao og kulturrevolusjonen. Men i dag marsjerer rødegardistene igjen, og nå er det USA og den vestlige sivilisasjon som står på spill.

Kultur­revolusjonen gjentar seg, rødegardistene marsjerer igjen

Næringslivet følger opp denne postmoderne galskapen.

Institusjoner fra United Airlines og Federal Aviation Administration til Pentagon og eliteuniversiteter har blitt omformulert i woke-hysteriet etter George Floyd. Og til glede for konkurrenter og fiender i utlandet bruker de nå andre kriterier enn meritter for å ansette, forfremme, evaluere og beholde folk.

Konkurransen kommer ikke fra EU eller Storbritannia, som beveger seg målbevisst i samme retning.

Hva som er en god pilot eller en god soldat, bestemmes ikke av legning, kjønn og hudfarge, men av dyktighet og innsats. Dette bryter med equity, som krever at alle skal oppnå det samme resultatet. Kommunismen er skrikende, bare at denne gangen er den kun en kamuflasje for det egentlige målet: et nytt føydalsystem og globalt tyranni.

Fellesnevneren for kritiske teorier, fra kritisk rettsteori til kritisk samfunnsteori, er den giftige nihilismen, som hevder at det ikke finnes noen absolutte standarder, bare vilkårlige regler og reguleringer satt opp av en privilegert, mektig klasse for å utnytte «den andre».

«Den andre» får meg til å tenke på Jean Paul Sartres begrep L’enfer c’est les autres – Helvete er de andre.

Det Sartre sier, er grovt fortalt: Når jeg møter noens blikk (le regard), kommer jeg i direkte kontakt med deres indre, deres ånd. Når jeg møter noen, oppdager jeg ikke den andre som en ting, men som et subjekt, som et individ som ligner meg selv.

Dette så Sartre på som en trussel, et helvete. Men da Sartre returnerte til Frankrike fra filosofistudier i Tyskland i 1939, fortalte han verden at det ikke var noen forskjell på Nazi-Tyskland og hjemlandet Frankrike. Han gjenkjente ikke helvete i Hitler. Allikevel forble han en slags intellektuell pave, mens han blant annet argumenterte for å legitimere pedofile, en vanlig holdning blant datidens franske intellektuelle.

DEI er å tvinge individet inn i et uønsket fellesskap. Alle mennesker trenger fellesskap, vi er i bunn og grunn sosiale skapninger. Men dette fellesskapet vil mange av oss velge selv, om det så er storfamilien, nabolaget, kirken eller fotballklubben. Nå tvinges vi inn i en makaber dugnad for «det nye vi», som vi aldri har bedt om.

DEI fører USA inn i middelmådighetens rike, skriver Hanson. Det lover ikke godt, historisk sett.

Gjennom historien har det alltid vært de mest middelmådige og opportunistiske kommisærene som dukker opp når meritokratiet forsvinner.

Dette gjenkjenner vi fra det intellektuelle havariet som preger store deler av akademia, for ikke å snakke om våre politiske ledere.

Dessuten later denne perverse klankulturen som vi ser spre seg som en pest, til å smitte over også på motstandere av galskapen.

Giftig tribalisme er dessverre også som spredning av atomvåpen. Når én gruppe først har blitt helt tribal, vil andre også bli det, om ikke annet så for sin egen overlevelse i en balkanisert, Hobbes-lignende verden av bellum omnium contra omnes. 

Dette er latin for «en krig hvor alle slåss mot alle». Dette er woke-ideologiens uunngåelige endestasjon.

USA var så vellykket fordi de taklet masseinnvandring med meritokrati og den amerikanske drømmen. Nå innføres DEI og det amerikanske marerittet av en såkalt elite som hater USA og alle dem som fortsatt elsker nasjonen sin. Dette gjør at USAs tålmodige fiender, som Kina og islam, bare kan sitte stille i båten og vente på at USA og hele den vestlige sivilisasjonen utsletter seg selv.

Det er fortsatt håp, men det krever tiltak, avslutter Hanson.

Fremtiden vår avhenger av hvor raskt vi forkaster DEI-ortodoksien og rett og slett tar empiriske beslutninger om å slutte å trykke penger, avskrekke fiender i utlandet, håndheve lovene våre, straffe kriminelle, sikre grensen, starte opp militæret på nytt, gjenvinne energiuavhengigheten og dømme innbyggerne etter karakter og talent og ikke etter utseende og politikk – i hvert fall hvis det ikke allerede er for sent.

Hvis noen kan føre USA inn på rett vei, er det trolig Donald Trump og MAGA-bevegelsen han har skapt.

Det er vanskeligere å se hvem som kan redde Europa. Men EU-valget i juni kan gjenskape håpet også her. Man får i det minste beholde et snev av håp.

Kjøp «Den døende borgeren» av Victor Davis Hanson som papirbok eller som ebok!