Ny legevakt på Aker sykehus­område i samarbeid med Oslo universitets­sykehus. Foto: Rodrigo Freitas / NTB.

Norge har et offentlig helse­vesen betalt av skatte­betalerne, slik at fattig og rik skal få den samme behandlingen uten å måtte betale for det, og uten å være underlagt regler og betaling til private forsikrings­selskap­er som kan bety dårligere helse­hjelp for fattig­folk, som i USA. Fri tilgang til helse­vesenet er en av de aller viktigste bære­bjelkene i velferds­staten vår, og en av Arbeider­partiets tradisjonelle merke­saker. Det er bare ett problem: Sånn er det ikke lenger.

Et todelt helse­vesen med private helse­­forsikringer har sneket seg inn i Norge, til tross for at en slik amerikansk modell aldri skulle se dagens lys i Norge. Likevel har diverse regjeringer fra Høyre og Arbeider­partiet vært garantisten og pådriveren for det. Privat helse­forsikring har til og med blitt et insentiv overfor offentlig ansatte så de skal slippe å stå i helsekø sammen med det fattige sammen­suriet, og komme seg tilbake på jobb og gjøre alt det viktige som offentlig ansatte kanskje gjør – så kan heller fattig­folk stå i helsekø og vente på utredning og behandling.

Helse­foretaks­reformen satte økonomer til å styre i stedet helse­personell

Man kan skrive side opp og side ned om Helse­foretaks­reformen fra 2002, som gjorde norske sykehus til «helse­foretak» som innførte «stykk­pris­finansiering» og skulle «lønne seg» i stedet for å gå med dundrende underskuddn som offentlige sykehus skal og bør i et land med offentlig helse­tjeneste – særlig i et land som flyter over av penger.

Norsk helsevesen handler dessverre ikke lenger om å gi befolkningen et best mulig helse­tilbud, pleie og omsorg. Nå handler det om penger, innsparinger, effektiv­isering og «lønnsomhet» for å beskytte politiske feil­slutninger – så de ansvarlige politikerne og partiene slipper å innrømme at de har tabbet seg ut. For politikere og partier innrømmer aldri feil. De fortsetter heller med ødeleggende og dys­funksjonell politikk i all evighet fremfor å måtte be velgerne om unnskyldning.

Den 20. mars 2024 hadde Aftenposten et oppslag om kreftlege Lotte Rogg, som sluttet i protest etter 24 år fordi planene om omorganisering ved Oslo universitets­sykehus bare handler om penger og vil gå ut over pasient­behandlingen. Selvfølgelig har hun rett i det – det pussige er at ikke flere reagerer på det. Hele poenget med å innføre Helse­foretaks­reformen og stykk­pris­finansiering var å gjøre sykehus til en forretnings­modell, så økonomer kunne styre med kalkulator og staten kunne spare mest mulig.

Hvordan er norsk helse­tjeneste organisert? 

Det er fastlegen som har blitt port­vokteren til helse­tjenester, medisiner og trygde­systemet i Norge, så det lønner seg å finne en fastlege som er slektning, bror, venn, menneske­venn eller elsker jobben sin, så man har en fastlege i sitt hjørne, og ikke en som har ansvar for altfor mange, tror at alle er hypokondere og alltid er erstattet av en vikar fra Uganda som ikke kan norsk. En dyktig fastlege som tar deg på alvor kan fort være forskjellen på liv og død.

Alternativet er å gå til legevakta, laste ned en app og vente i fire timer sammen med hele Afrika før du får resept på to Pinex Forte og en regning på 350 kroner, med beskjed om å oppsøke fastlegen – som har første ledige time om to måneder. Bak denne muren ligger det forjettede land av spesialister, distrikts­medisinske og psykiatriske sentre, primær­helse­tjeneste og spesial­helse­tjeneste, samt offentlige og private sykehus organisert i regionale helseforetak.

Og på toppen av det hele sitter et gigantisk byråkrati i Helse- og Omsorgs­departementet som ikke gir deg bedre helse, og som ikke ser ut til å ha omsorg for noe annet enn byråkratiet selv. Oppgaven består av å gjøre hverdagen til helse­personellet så vanskelig og stressende som mulig, samt å sørge for at det aldri er penger nok til medisinsk utstyr. Og hvis noe må gjøres, må det utredes i sju lange og breie før man beslutter å lage en spesial­ordning for Norge som ikke virker, selv etter prøve­perioden.

Alt tar tid og går galt i norsk byråkrati – med mindre «noen» vil det annerledes

Alt dette foregår altså i landet hvor man merkelig nok fikk byttet over tre millioner strøm­målere hjemme hos folk og bedrifter på to år. Tenk over dét. Det kostet 10 milliarder kroner, og det gikk helt feilfritt, fordi det var viktig for «noen». Mye viktigere enn at helse og sykehus og sånt tjafs skal fungere sømløst. For de som styrer Norge (altså de som profiterer på politikken), kan hvis de vil.

Feilfritt og raskt gikk også innføringen av egen­andeler, nedleggingen av Norsk medisinal­depot og medisin­produksjon, raseringen av norsk psykiatri samt å omgjøre eldre­omsorgen til et problem og ikke en velfortent honnør. Alt dette under­graver helse­tilbudet til nordmenn, og kombinerer man det med en ny offentlig iver etter å sentralisere helse­tilbudet, så blir ting som de blir.

Et byråkrati som skaper mer byråkrati for å sysselsette flere byråkrater

Problemet med å bygge opp et enormt offentlig byråkrati (for å kamuflere den katastrofale arbeids­ledig­heten i Norge), er at alle byråkratene må ha noe å gjøre. Og jo flere man ansetter i byråkratiet, desto flere hender har man til å ferdig­stille det som skal gjøres, og da går man stadig fortere tom for oppgaver. Sånn kan vi ikke ha det!

Du har aldri hørt et byråkrati si jobben er gjort, og nå fungerer alt som det skal, har du vel? Siden norsk offentlig sektor er en verna bedrift, hvor oppsigelser og nedskjæringer er uhørt selv i dyrtid hvor alle andre må skjære ned, så finnes det bare én løsning: Byråkratiet må skape stadig mer arbeid for byråkratiet.

Og dét er grunnen til at norsk helse­sektor er i konstant reform­status, som alt annet i samfunnet – ikke minst energi­sektoren. Det er ikke nødvendig, det er ikke nyttig, og det gjør ingenting bedre for borgerne – men det skaper oppgaver for helse­byrå­kratiet, på bekostning av helse­personellet, pasientene og borgerne.

Reform på reform for reformens skyld

Norge var ikke perfekt i år 2000, men landet og samfunnet fungerte langt bedre enn det gjør i dag – for derfra har byråkratiet innført stadig nye reformer for å være konstant sysselsatt og kunne ansette enda flere.

• I 2002 ble Helse­foretaks­reformen innført, også kjent som Sykehus­reformen eller bare Foretaks­reformen. Dette var den største og raskeste reformen i offentlig sektor før klima­hysteriet tok vandre­pokalen: 100.000 ansatte ble flyttet fra fylkes­kommunene til staten, og nye organisasjons­modeller og styrings­systemer ble tatt i bruk, og det på bare ett år.

Fylkes­sykehus, sentral­sykehus og region­sykehus ble til «helse­foretak» eid av staten, der helse­ministeren og departementet er general­forsamling, sjef og hoved­ansvarlige, og kan instruere de regionale styrene. Dette gjorde norske sykehus til en forretningsidé hvor økonomi ble førende og stykk­pris­finansiering på pasientene ble innført.

Det er gjennom dette at stoppe­klokka for helse­personell har blitt en norm, og bare som et eksempel: I stedet for at fødende kunne ligge på sykehus i en uke, fikk de tilbud om «barsel­hotell», som ikke fungerer hverken som sykehus eller hotell. Naturligvis har de ansatte sine representanter i styrene, men de blir som regel bare overkjørt av eierne, altså politiske representanter.

• I 2012 fikk vi Samhandlings­reformen, som skulle bedre samarbeidet mellom den primære kommunale helse- og omsorgs­tjenesten og spesialist­helse­tjenesten, overføre oppgaver og ressurser fra sykehusene til kommunene, og la staten overta ansvaret for spesialist­helse­tjenestene fra fylkes­kommunene og organisere tjenestene under regionale helse­foretak (RHF).

Det som skjedde i praksis, var at det skapte «dumping» av pasienter fra sykehusene og over til kommunene, hvor de blir såkalte svingdørs­pasienter, ifølge våre kilder. Og reformen bare forsterker systemet hvor New Public Management, foretaks­modellen og butikk­drift og bunnlinje er viktigere enn pasienter, pleie og den slags. Sykehus handler jo ikke om sånt, men om penger.

• I 2019 kom Helse­platt­formen, som er målet om en felles elektronisk pasient­journal – i første omgang for alle helse­tjenester i Midt-Norge, altså helse­foretak, kommuner, fastleger og private aktører. Det høres jo genialt ut, og er innført også i Danmark, under navnet «Sundhets­platt­formen», og som «Apotti» i Finland. Det er bare ett problem: Systemet fungerer ikke: Problemene er faktisk så alvorlige at de truer pasientenes sikker­het.

Det er amerikanske Epic som har levert det nye IT-systemet, men selv om Helse-Vest, Helse-Nord og Helse-Sørøst bruker det norske IT-systemet DIPS med hell, så insisterte Helse-Midt av uforståelige grunner å prøve systemet som slet med problemer i Danmark og Finland – og visjonen var at resten av Norge ville adoptere det.

Nå står man med forskjellige systemer, store utgifter, stressende hverdag, mangel på helse­personell, nedleggelser, sentralisering og politikere som lager krise etter krise. Man kan ikke klandre norsk helse­personell for rotet. De blir holdt grundig i øra av sjefene, og derfor handler alle streiker i helse­sektoren om lønn, ikke om funksjon. Og verre: Omstillingene har gitt Norge et dårligere helse­vesen som har åpnet for private krefter som skal «avhjelpe belastningen».

Volvat Medisinske Senter i Oslo. Foto: Jon Olav Nesvold / NTB.

Privat helsevesen tvinger seg frem trass i alle gode intensjoner

Hvor langt privatiseringen av norsk helsevesen har kommet, oppdaget jeg da jeg fikk en mail fra forsikrings­selskapet som ville glede meg med et godt tilbud på privat helse­forsikring. Og jeg bare … What? Privat helse­forsikring i Norge? Finnes dét? Hvorfor trenger jeg dét?

Det viser seg at det offentlige helse­vesenet ikke klarer oppgaven sin og trenger hjelp fra private – som med veibygging og klimatiltak. Det er særlig World Economic Forum (WEF) som sprer myten om at staten trenger hjelp av private kapital­krefter for å klare jobben sin. (Hva skal vi da med staten?) Dette har gått så langt at offentlig–privat samarbeid nå har blitt til offentlig–privat samrøre, i den grad at du ikke lenger kan se hvem som er hvem.

Privat helse­forsikring burde være hundre prosent unødvendig og uønsket i søkkrike Olje-Norge, men sånn er det ikke lenger: Hvis man har penger nok, er privat helse­forsikring fristende hvis man vil unngå traumene med venting på time hos fastlegen og spesialist, venting i helsekø eller venting på legevakta i konkurranse med folk fra hele verden. Helse­forsikringen jeg fikk tilbud om, dekker:

• Utredning og behandling hos legespesialist
• Røntgen og bildediagnostikk
• Operasjon ved privat sykehus eller klinikk
• Fysikalsk behandling
• Behandling hos psykolog
• Etterkontroll og rehabilitering
• Reiseutgifter
• Medisiner
• Vurdering fra ny lege
• Helsehjelp 24/7 med fri lege og tilgang på psykolog
• Online mental helsehjelp
• Online lege

Privat helseforsikring er nå så vanlig at det angivelig har blitt en del av godene som tilbys ansatte i offentlig sektor. Alle som har råd, vil ha det – ikke minst politikere. Problemet med dette «samarbeidet» er naturligvis at offentlig og privat helsevesen konkurrerer om de samme menneskelige ressursene – og de går gjerne dit de får best betalt. Hvorfor gidde å jobbe kveld, helg og helligdager når du får bedre betalt for å jobbe dagtid fra mandag til fredag?

Politikerne har åpnet en Pandoras eske som det blir det svært vanskelig å få lokk på igjen. Og de private profitørene som suger personell ut av vårt offentlige helsevesen, bruker de økende problemene de selv skaper som bevis for at det offentlige helsevesenet hverken kan eller vil fungere, og for at vi derfor trenger enda mer privat helsevesen. Noe det meningsløst store byråkratiet bidrar til hver dag. Alle forstår hvor dette vil ende, men ingen vil gjøre noe med det.

Det skal helse til for å være syk i Norge, men alt er snart på stell, bare du er rik nok.

Document er blitt 20 år – kjøp vårt nye tidsskrift!