En av The Rolling Stones’ viktigste og mest ikoniske sanger, «Sympathy For The Devil», ble unnfanget og skrevet mens verden tilsynelatende var i ferd med å gå av hengslene, våren og sommeren 1968. Teksten er delvis basert på Mikhail Bulgakovs roman «Mesteren og Margarita», og skrudd sammen av en overtent Mick Jagger.

Tekst: Yan Calmeyer Friis (fra boken «Da verden kom til Sjølyst», Saranya Forlag 2023)

Når det gjelder temavalg på «Beggars Banquet» – altså tekstene –, har albumet flere tydelige eksempler på at samtiden preget The Rolling Stones. 1968 var «the summer of love’s» rake motsetning. Allerede i januar eksploderte det i Vietnam. Innledet med det dramatiske slaget om Khe Sanh, og forløst gjennom TET-offensiven som rystet amerikanerne og verden. Begge deler endte med kolossale nederlag for kommunistene, men da hadde de allerede vunnet propagandakrigen og den vestlige pressen – og politikerne i Washington. Fra nå av økte protestmarsjene mot krigen i intensitet, både i USA og Vest-Europa. Mick Jagger var selv til stede på et slikt arrangement i London i mars, noe som ga inspirasjonen til «Street Fighting Man».

I USA var uroen massiv, særlig på universitetene, hvor både Vietnam og Black Power dominerte dagsordenen. I april ble Martin Luther King jr. skutt ned og drept i Memphis, det utløste voldsomme opptøyer. Så var det Frankrikes tur. Gatekampene i Paris vokste til mer enn studenturo, det trakk med seg massene og truet med å velte hele regimet. President Charles de Gaulle flyktet for et kort øyeblikk til Tyskland. Revolusjonen sto på barrikadene. Tåregassen veltet gjennom gatene. Det regnet brosten og molotovcocktails over et brutalt og tallrikt opprørspoliti. Bildene flimret daglig over verdens tv-skjermer.

Kaos i Paris. Verden i brann. Inspirerte Beatles og Stones til å lage to mektige klassikere: «The Beatles» (kalt «White Album») og «Beggars Banquet». Faksimile Evening Standard, 11. mai 1968

Og midt oppe i alt dette trakk Lyndon B. Johnson seg fra det forestående presidentvalget i USA, hvilket åpnet veien for Robert Kennedy. Han rakk knapt å avslutte sin seierstale etter å ha vunnet Demokratenes nominasjonsvalg i California, før han ble plaffet ned foran øynene på et sjokkert pressekorps. 26 timer senere, den 6. juni, utåndet han. Nyheten nådde Europa nærmere klokken 11 om formiddagen, norsk tid. En skolegutt på snart 16 sto i skolegården på Nadderud i storefri og gråt. I Olympic Studios var The Rolling Stones i gang med å avslutte arbeidet med «Beggars Banquet», men måtte i all hast skrive om en av nøkkelstrofene i nykomponerte «Sympathy For The Devil». «Who killed Kennedy» ble omformulert til «Who killed the Kennedys». Ahriman danset samba. Tusenårsnatten senket seg.

Dette var bakteppet for tilblivelsen av to av rockens mest ikoniske album, «The Beatles» og «Beggars Banquet». Begge umiskjennelige barn av 1968. Stones’ bidrag lå egentlig et stykke foran i løypa, men av forskjellige årsaker havnet platene i forretningene omtrent samtidig – til julesalget. Snaut fire måneder etter at russisk panser hadde rullet inn i Praha og knust håpet om oppmykning på den andre siden av jernteppet. Og knapt en måned etter at Richard Nixon vant presidentvalget i USA. Spikeren i samtidskisten.

Begge album serverer nøkkelkutt som funker som rullende kommentarer til den tiden de ble unnfanget i. I The Beatles’ tilfelle aller sterkest uttrykt gjennom lydcollagen «Revolution 9». For Stones’ del kommer man ikke utenom «Sympathy For The Devil» som åpner albumet og dermed etablerer albumets konfronterende, mørke atmosfære, selv om ingen av de etterfølgende kuttene tar opp denne tråden. Så mektig dominerende er «Sympathy For The Devil».

Sangen begynte egentlig som en slags dylansk folk-vise. Inspirert av russeren Mikhail Bulgakovs roman «Mesteren og Margarita», som ble skrevet i årene mellom 1928 og 1940 i en rekke versjoner, men ikke publisert i England (og Norge) før i 1967. Mick fikk boken av Marianne Faithfull, og ble relativt hektet. Det er en roman med handling i flere lag, og har Satan som vandrer rundt i Moskva som en av sine hovedpersoner.

Første fremføring av låten gjorde Mick med kassegitar – for Charlie. Trommeslageren ble neppe veldig imponert. Keith hørte at noe måtte gjøres, og det ganske radikalt. Og slik tok sambaen og villskapen form. Det endelige resultatet er uangripelig perfekt.

Åpningssekundene sender oss rett inn i et tropisk villnis. Kriblende perkusjon, anført av Rocky Dijons congas, og innslag av uartikulerte jungelskrik. Blodpumpen går allerede før Mick gjør sin entré (sammen med Nicky Hopkins, hvis pianoakkorder danner majestetiske trappetrinn for introduksjonsstrofene):

Please allow me to introduce myself, I’m a man of wealth and taste …

Formell er han, djevelen, og høflig. Han vet hvem han er, han vet hva han kan gjøre. Vi er fortsatt i introduksjonen da han skifter perspektiv og tar oss 2000 år tilbake i tid til den store rabbinerens skjebnetimer, og Keiths bass begynner sin boblende tilstedeværelse i arrangementet (en rolle den beholder hele veien ut, og som er en essensiell årsak til at låten får slik besettende makt over lytteren).

Vi kjenner fortelleren, han som fikk Kristus til å tvile, han som styrte Pilatus’ hender. Vi er ett vers inn, og håndhilser på vesenet som tok livet av Kristus. Han koketterer: Pleased to meet you, hope you guess my name …

Herfra hopper fortellingen frem til den russiske revolusjon, og Jagger velger en original vinkel som vitner om at han definitivt har lest seg opp på fakta. Sympatien ligger ikke hos det utsultede og fortvilede folket som tok til våpen og tvang tsaren til å abdisere, Mick fokuserer i stedet på den aldeles unødvendige og fryktelig brutale henrettelsen av tsaren og hans familie. Skildret slik i Wiki:

«Henrettelsen ble kommendert av tjekisten Jurovskij. Denne fortalte senere i sine memoarer om den natten i juli 1918. Blant annet at den unge Aleksej, som lå på gulvet i en blodpøl, men fortsatt pustet, ble avrettet av Jurovskij selv med to skudd i hodet. Alt i alt tok henrettelsene 20 minutter, dette delvis på grunn av røykutviklingen i rommet som følge av arkebuseringen. Eksekutørene måtte ut av rommet og lufte for å få bukt med røyken. Da de senere gikk tilbake inn i rommet oppdaget de at det fortsatt var mennesker der inne ved liv, bl.a. noen av tsarens døtre. Det viste seg senere at jentene var så vanskelig å skyte ihjel fordi de hadde størstedelen av sine juveler innsydde i sine korsetter, som fungerte som en slags rustning. Man stakk i stedet ihjel tsardøtrene, eller knuste deres hodeskaller med pistolkolber. Ifølge Jurovskijs egne redegjørelser var flertallet av mennene som utførte mordene kraftig beruset, og var utrolig klossete da de gjennomførte henrettelsene.»

«Beggars Banquet», utgitt i desember 1968, av mange regnet som gruppens beste. Man kan uansett enes om at få plater i verden har en sterkere åpningslåt: «Sympathy For The Devil». Foto: Decca Records

Vi er på dette tidspunktet bare et og et halvt vers inn i låten, og kan konstatere at dette er en utgave av The Rolling Stones som verden aldri hadde hørt tidligere. Skal jeg trekke det enda lenger, kan man vel egentlig si at her i denne Ahrimans samba ble rocken som begrep født.

Og teksten ruller videre, djevelen nå i en tysk panser-generals skikkelse, mens Hitlers blitzkrieg herjer og likhaugene stinker. Fortsatt pleased to meet you.

Tredje vers tar oss innom hundreårskrigen mellom Frankrike og England (1337–1453), og forflytter seg så til Kennedy-attentatene og nåtiden. Herfra og ut ledsaget av et manende wooo wooo-kor (hele bandet pluss bl.a. Anita Pallenberg, Marianne Faithfull og Glyn Johns) som blir en ljomende og litt ubehagelig pådriver i denne trykkokeren av en låt. Og det er nå Mick avslører låtens essensielle budskap:

. Foto fra konsertdokumentaren «Gimme Shelter», fra Altamont, California 6. desember 1969. (Lobby-kort, 20th. Century-Fox, 1970)

I shouted out «Who killed the Kennedys?»

When after all it was you and me

Skyld ikke på gudene. Skyld ikke på djevelen. Skyld deg selv. Vi er de skyldige, han som vender blikket bort like mye som han som utfører udåden. Vi lar det skje.

Det er også her vi møter de gåtefulle linjene:

And I lay trap for troubadours

who get killed before they reach Bombay

De kan sikte til hippienes vandringsvei gjennom farlige områder i Sørøst-Asia, og som for mange endte med at de ble overfalt og drept av dopsmuglere, religiøse fanatikere eller landeveisrøvere. Det kunne jo også vært et syrlig spark til beatlenes «pilegrimsferd» til Maharishi Mahesh Yogis Rishikesh i februar 1968, som ikke akkurat ble regnet som noen kvalifisert suksess. Ringo dro hjem med én gang, og Paul fulgte like etter. John skrev til og med en smedevise om dette, «Sexy Sadie», som opprinnelig var kalt «Maharishi». OK, den tolkningen får stå for min regning og er vel ikke altfor sannsynlig.

På dette tidspunkt, etter 2 minutter og 48 sekunder, entrer Keith Richards podiet og river av en enestående solo på elektrisk gitar. En gjennomborende sveiseflamme som skjærer flenger i lydbildet. Den kommer som snedig utporsjonerte utbrudd. Ilter, spartansk, inspirert, overveldende. 36 sekunder, det er alt Keith trenger. Han feier bordet rent og dekker for siste vers. Historieundervisningen er over, nå kommer dommen. Og dommen er en trussel.

Jagger, som hele veien har bedrevet vokal method acting, er nå helt der oppe i Marlon Brandos nabolag. Turneringen av siste vers i «Sympathy For The Devil» matcher mesterens klassiske øyeblikk i «En sporvogn til begjær», «Storbyhavn», «Gudfaren» og «Apokalypse nå». Finaleverset er mektig:

Just as every cop is a criminal

And all the sinners saints

As heads is tails, just call me Lucifer

Cause I’m in need of some restraint

So if you meet me, have some courtesy

Have some sympathy and some taste

Use all your well-learned politesse

Or I’ll lay your soul to waste

Forfatteren på Markusplassen i Venezia i august 1968. I tidsriktig skjorte, med smale solbriller og semskede blå sko. En deltids-dandy på 16 år. Foto: Sigrid Tholander

Alt sagt. Nå følger avrundingen. Snaut to begivenhetsrike minutter. Micks stadige utrop og Keiths flengende gitar-løp konkurrerer om oppmerksomheten mens bassens villskap tiltar, og wooo wooo-koret og Hopkins eier bakteppet med hud og hår. Alt innenfor den stramme rammen av heit, kriblende perkusjonen som har vært der hele tiden. Det føles som låten er gått fortere og fortere, men egentlig har tempoet vært konstant. Det er temperaturen som har økt og skapt illusjonen av akselerasjon.

En samba om ondskapens triumf, altså, fremført med et truende flir, av method actor Mick Jagger som djevelen selv. Sangen tar ikke noe standpunkt, men vender gradvis fokus mot lytteren; det er ikke fanden som får verden til å gå av hengslene, det er vi.

«The horror. The horror.»

Tekst: Yan Calmeyer Friis (fra boken «Da verden kom til Sjølyst», Saranya Forlag 2023)

Kjøp «Mesteren og Margarita»! Du kan også kjøpe den som ebok her.

Kjøp Susanne Wiesingers bok «Kulturkamp i klasserommet»!  Du kan også kjøpe den som ebok.