Jesu inntog i Jerusalem. Russisk ikon fra 1500-tallet av ukjent kunstner, Nationalmuseum, Stockholm. Foto: Museet / cc by-sa 3.0 / Wikimedia Commons.

⁶ Mens Jesus var i Betania, hjemme hos Simon den spedalske, ⁷ kom det en kvinne bort til ham med en alabastkrukke med kostbar salve. Den helte hun ut over hodet hans mens han lå til bords. ⁸ Disiplene så det og ble forarget. «Hva skal denne sløsingen være godt for?» sa de. ⁹ «Salven kunne vært solgt for en stor sum og pengene gitt til hjelp for de fattige.» ¹⁰ Men Jesus merket det og sa til dem: «Hvorfor plager dere henne? Hun har gjort en god gjerning mot meg. ¹¹ De fattige har dere alltid hos dere, men meg har dere ikke alltid. ¹² Da hun helte denne salven ut over kroppen min, salvet hun meg til min gravferd. ¹³ Sannelig, jeg sier dere: Overalt i verden hvor dette evangeliet blir forkynt, skal også det hun gjorde, fortelles til minne om henne.»

Matteus 26, 6–13

Det er palmesøndag, og for mange betyr det at påskefeiringen er startet. Dagens prekentekst er allikevel ikke historien om Jesu inntog i Jerusalem, men fra Matteus 26, 6–13.

Vi er vitne til et solid drama i versene foran og etter prekenteksten. Jesus har akkurat avsluttet en lang tale i Matteus 23–25. Han minner disiplene om at det bare er to dager igjen til påske, «og da skal Menneskesønnen overgis til å bli korsfestet». Matteus skriver så om det som finner sted i palasset til ypperstepresten Kaifas. Vi møter overprestene og folkets eldste som sammen med Kaifas blir enige om å gripe «Jesus med list og få ham drept», men uten at det blir uro blant folket som er i byen.

Deretter forteller Matteus om et måltid Jesus deltar i, for deretter å beskrive hvordan Judas Iskariot går til overprestene med tilbudet om å forråde Jesus for 30 sølvpenger.

Matteus skriver videre:

⁶ Men da Jesus var i Betania, i Simon den spedalskes hus, ⁷ da kom det en kvinne til ham med en alabastkrukke full av kostbar salve. Den helte hun ut over hodet hans mens han lå til bords.

Etter de opplysningene Johannes gir i sitt evangelium, finner måltidet sted på sabbatskvelden, altså dagen før inntoget i Jerusalem.

Men tilbake til hva som fant sted: Den salvede ble salvet. Det var som en forberedelse til begravelsen, men det spennende er hva Jesus sier videre, nemlig at overalt i verden hvor dette evangeliet blir forkynt, skal også det hun gjorde, fortelles til minne om henne.

Vi kjenner fasiten, vi vet at dette evangeliet handler om Jesu seier over døden, hvordan han som Guds sønn forsonte oss alle med Gud.

I antikken var det ikke uvanlig å tro at mennesker kunne være guddommelige. Det var velkjent blant egyptere, romere og grekere. Men ikke blant jødene, og i andre kulturer forsvant denne troen med kristendommen, noe vi skal være takknemlige for.

Men med økende avkristning og sekularisering opplever vi at våre politikere gir seg selv evner vi tidligere forbeholdt Gud.

Sist fredag leste jeg fjerde kapittel fra Markusevangeliet. Her får vi blant annet høre hvordan Jesus stiller stormen, og reaksjonen fra disiplene var unison: I frykt spør de hverandre: «Hvem er han? Både vind og sjø adlyder ham!»

Etter at jeg hadde lest ferdig kikket jeg på forsiden av dagens utgave av Klassekampen. En overskrift med feite bokstaver fortalte at «Klimasjefen vil ikkje på topp». Klassekampen kunne fortelle at klimaminister Andreas Bjelland Eriksen ikke ønsker å stå på sikker plass på Rogaland Ap’s liste ved valget i 2025.

Andreas Bjelland Eriksen er altså sjef for klimaet. Det er ikke en dårlig spøk. Avisens redaksjon, og svært mange med dem, er overbevist om at både vind og sjø adlyder mennesket. Men det gjelder ikke bare klimaet, de tar også for gitt at både treenighetens Gud og Allah bøyer seg for våre sosialdemokrater.

Han her er visstnok herre over klimaet, intet mindre. Foto: Cornelius Poppe / NTB.

Ingen spør hva det gjør med samfunnet og demokratiet når vi tillegger mennesket en slik makt, om det er mulig å komme med kritikk overfor personer som tror de er i besittelse av slike egenskaper. For dette er ikke et tradisjonelt overmot, det er noe langt mer enn det. Kritikk vil derfor ikke bare bli oppfattet som en politisk uenighet, nei, det er både demokratiet og klodens fremtid vi setter på spill med våre krav.

Hva vi er vitne til, er en ny religion hvis tilhengere har til hensikt å frelse verden fra både klimakrise og hva de mener er systematiske overgrep mot «utsatte» og «sårbare» grupper. Lik Marx oppfatter de tradisjonell kristendom som opium for folket, en tro som forhindrer sosial rettferdighet og fornuftens seier.

Den som elsker Gud, kjenner sin begrensning. Han vet at mennesket trenger å bli korrigert. For dagens politiske elite er vi derfor som sand i maskineriet, de som minner dem om at de ikke er guder, men mennesker.

Jesus Kristus sprengte alle rammer for hva mennesket trodde var mulig, men det ga mening da de forstod at han virkelig var Guds sønn. I dag er det mennesket selv som krever å få ri inn i Jerusalem for å bli hyllet for sine ambisjoner.