Omar Alkhatib. Stillbilde: Folkekirke & Religionsmøde / YouTube.

Islamske terrorangrep med mange drepte gjør voldsomt inntrykk på oss, men i det lange løp er islamistenes beste våpen demografien og den åndelige krigen, som for sistnevntes vedkommende føres med en strategisk blanding av kommunikasjon og taushet. Man feirer gjerne ramadan med dumme politikere, men holder tett om at man vil islamisere hele samfunnet.

De smarteste islamistene er altså de veltalende som unngår å havne på radaren som nettopp islamister. De er hyggelige mot sine omgivelser, men de vil ha mer plass til islam, og de sier aldri når det er blitt nok plass til islam (hint: aldri).

Den danske journalisten Eva Gregersen, som skriver for Berlingske, har lenge sett tvers igjennom dette lureriet, og under et møte på et kultursenter i Aarhus røyket hun fredag ut radioverten Omar Alkhatib da denne nektet å svare på om han foretrekker det liberale demokratiet eller et islamsk styre.

Gregersen forteller selv om opptrinnet i en lang post på X:

Sist fredag deltok jeg på et debattmøte om ytringsfrihet på Dokk1 i Aarhus med deltagelse av Jakob v. H. Holtermann, Nina Palesa Bonde og Omar Alkhatib. Holtermann, Nina Palesa Bonde og Omar Alkhatib og med Lotte Folke som ordstyrer.

Alkhatib er en av flere verter for radioprogrammet «Det muslimer taler om» på kanalen 24syv, som også tilhører Berlingske Media. Gregersen har tidligere påvist at det finnes bånd mellom Islamisk Trossamfund og vertene i programmet, som Mikael Jalving i et vittig øyeblikk døpte om til «Det muslimer ikke taler om».

For et trenet øye lyser det altså islamist lang vei, og fredag sa Alkhatib at muslimene jo tar mer plass og at vi andre må rette oss etter det:

Under paneldebatten utfoldet Alkhatib en argumentasjon som jeg vil oppsummere slik:

– Befolkningen i Europa blir stadig mer muslimsk, og muslimer ønsker å fortsette å leve i tråd med islam.

– Muslimer ønsker at islams tekster og autoriteter skal helliggjøres i det offentlige rom i Europa.

– Tiden er inne for å snakke ærlig om dette og «forhandle» slik at vi som samfunn kan komme til enighet: «For forhåpentligvis har alle en avtale i tankene, eller et ønske om å komme frem til noe fredelig.»

Under spørsmålsrunden tok Gregersen ordet og spurte Alkhatib:

Jeg vil gjerne høre hva du tenker om idealsamfunnet. Mener du at det liberale demokratiet er den beste samfunnsmodellen også for muslimer, eller foretrekker du et islamsk styre etter islamske forskrifter?

Hun merket selv at hun hadde brutt en slags taushetslov:

Det ble helt stille i salen, og man kunne ha hørt en knappenål falle mens vi ventet på Alkhatibs svar.

Forbrytelsen ble da også straks påtalt:

Han begynte med noen anklagende metaforer som flyttet fokuset over på hvem som hadde stilt spørsmålet:

«Jeg vil begynne med å nevne en elefant i rommet. Det er at jeg har fått dette spørsmålet før. Av Eva. I den sammenhengen jeg allerede har svart på det, faktisk.

En islamist i fåreklær som blir bedt om å ta avstand fra islamisme, kan reagere på flere måter. Noen bruker humor og svarer glisende og påtatt ironisk at «ja, selvsagt drømmer jeg om et kalifat» eller noe i den retning.

Andre kan gå til motangrep, og det gjør Alkhatib: Det er Gregersen som er ekkel fordi hun prøver å sette ham i et dårlig lys:

Jeg har hatt det Eva kaller en «strategisk taushet» om dette. For Eva virker det som om jeg er en av de muslimene blant alle de andre muslimene som sier én ting, men egentlig mener noe annet. Og at jeg egentlig er her på et oppdrag. Jeg er litt av et femtekolonne-selskap. Hvis jeg skal være ærlig, gjør det at jeg faktisk ikke er spesielt lysten på å svare på dette spørsmålet. For det virker som om det allerede finnes et svar. Eva har konkludert. Så i denne sammenhengen, der vi snakket litt om at vi faktisk har noen dypere problemer som vi må snakke om, synes jeg at denne «gotcha»-retorikken gjør meg litt skeptisk, for å være ærlig.»

Men han forstår selv at dette ikke holder som svar, og kommer til at demokratiet og islam må forenes:

Mens Alkhatib holdt dette innlegget, snudde mange av tilhørerne seg for å se på meg. Øynene deres rullet ut av hodet.

Kanskje han merket at publikum ikke var fornøyd med at han avviste spørsmålet. I alle fall skiftet han gir:

«Men jeg vil gjerne – i hvert fall for publikums skyld – ta opp det faktum at det spørsmålet der er et objektivt sett godt spørsmål. Alt jeg har snakket om i dag, er nettopp dilemmaet med å forene de to.»

Foreningen mellom demokratiet og islam ser ut til å skulle skje ved at demokratiet oppgir ytringsfriheten:

«Fordi det ikke er åpenbart at det muslimske segmentet – eller den muslimske verden – anerkjenner premissene – ALLE premissene – for det liberale, sekulære samfunnet. Blant annet her. Jeg har sagt i en time nå at nei, som muslim aksepterer jeg ikke det liberale sekulære samfunnets premisser når det gjelder ytringer. Jeg har nettopp brukt en time på å snakke om det. Og det finnes andre – det finnes andre – hva skal man si – friksjoner i den verdenen. Så det er mitt svar.»

Det er jo ille nok, men Gregersen syntes ikke han hadde gitt noe fyldestgjørende svar:

Det finnes andre friksjoner? Hvilken overordnet samfunnsmodell foretrekker han? Det er det spørsmålet handler om, men det svarte han ikke på. «Andre friksjoner» er så vagt at det kan dekke alt fra småkrangler til en omkalibrering av samfunnet.

Debatten fortsatte, og etterhvert ble Alkhatib konfrontert med det av Nina Palesa Bonde. Da var det plutselig hele den offentlige debatten det var noe galt med: Den er blitt et teater som han må være en del av, men det hensikten ikke er å bli klokere, men å stemple.

Det er for å si: Kan jeg raskt plassere deg i en boks med dissidenter – apropos blasfemikere – sekulære blasfemikere – eller kan jeg la være? Og jeg vet at det kommer til å skje i en motreaksjon i sosiale medier, ikke her. Og det er derfor jeg sier at dette – denne tilnærmingen – er grunnen til at vi ikke har en offentlig muslimsk debatt. Det er folk som unngår å delta i den offentlige debatten fordi de vet at jeg snart vil bli en brikke i et eller annet spill som jeg må spille – en rolle som jeg må begynne å spille. Der jeg – og i mitt tilfelle har det vært – for å sitere: «strategisk taushet», tror jeg det het, ikke sant? Jeg er strategisk taus om mitt idealsamfunn.

Muslimer er etter hans oppfatning politisk forfulgt, og derfra lar han spørsmålet renne ut i sanden:

«Dette er en omvendt McCarthyisme. Det er muslimer som hevder at de vil ha Danmark, men i virkeligheten vil de noe annet. Den brutale sannheten er at jeg ikke har noe idealsamfunn.»

Men kanskje han vil få et?

Sidste fredag var jeg til et debatarrangement om ytringsfrihed på Dokk1 i Aarhus med deltagelse af Jakob v. H. Holtermann, Nina Palesa Bonde og Omar Alkhatib og med Lotte Folke som moderator.

Under paneldebatten udfoldede Alkhatib en argumentation, som jeg vil opsummere sådan… pic.twitter.com/XAzcbup7vo

— Eva Gregersen (@evagps) March 24, 2024

Kjøp Ruud Koopmans’ bok fra Document Forlag!