Året er 2018, og både Sylvi Listhaug og Per-Willy Amundsen er nylig avgåtte justisministre. Felles skjebne knytter ikke nødvendigvis bånd. Foto: Berit Roald / NTB.

Hva i all verden feiler det FrP? Partiet kaster ut sine egne tillits­valgte i hopetall, uten sidestykke i moderne norsk politikk.

Det har alltid stått en viss strid om Fremskritts­partiets sjel, helt tilbake fra Anders Langes tid, med Carl I. Hagen som kronprins.

«Dolkesjø»

Vi med noen år på baken, glemmer ikke landsmøtet på Bolkesjø i 1994, av Dagbladet døpt og titlet «Dolkesjø» for anledningen. Her ble en rekke av de fremste tillitsvalgte, som Tor Mikkel Wara, Pål Atle Skjervengen og Ellen Wibe, alle regnet som kommende politiske stjerner, kastet ut av den dominerende Carl I. Hagen-klanen, som tok sitt berømte oppgjør med den liberalistiske fløyen i partiet.

I dragsuget som herjet partiet og varte over lengre tid, forsvant folk som Jan Erik Fåne, Lars Erik Grønntun og Ellen Christiansen, fordi de angivelig enten brøt med partilinjen eller ikke lenger var velkomne i partiet. Også de, ansett som unge stjerner, var nå tapt for partiet for alltid. Også Jan Arild Snoen kan innta en plass på denne listen.

Jan Simonsen og Vidar Kleppe

Det er nå 30 år siden slaget ved Dolkesjø, men partiet har brukt sin beryktede eksklusjons­paragraf hyppig også i tiden etter det store oppgjøret om partiets sjel, ikke minst i Oslo-partiet, som må betegnes som litt av et reir hva bråk og utkastelser angår.

Nå har ikke de ekskluderte alltid blitt kastet ut på grunn av politisk uenighet alene; her er nok å nevne avdøde Jan Simonsen, som skal ha hatt «litt for mange pakistanske venner» (som det ble sagt) og gått for mye på bar, samt hatt med seg pistol på Stortinget. Jeg fulgte selv rettssaken han anla mot partiet og Carl I. Hagen. Den var på alle måter et trist skue, ikke minst personlig. Men at tidligere Hagen-lojale Simonsen fikk rimelig røff medfart, er det ingen som helst tvil om. Han var egentlig en velmenende mann, mente de fleste.

FrP-vreden og hevnen gikk også ut over den politiske stjernen Vidar Kleppe, angivelig av politiske årsaker og krangel om partiets politiske retning. «På hue og ræva» ut også med Kleppe, det ble det ubønnhørlige resultatet.

Fra FrP-landsmøtet på Bolkesjø den 15. april 1994. Partiformann Carl I. Hagen ser på klokken, og Ellen Wibes (t.v.) tid som nestleder var da også snart ute. Foto: Bjørn Owe Holmberg / NTB.

– Alle fryktet Eli

På partikontoret satt Carls ektefelle Eli Hagen og regjerte – funksjonelt og uten formelle verv, men med større makt enn kontorjobben skulle tilsi. Mange FrP-ere fryktet henne, for det var en kjent sak at Carl ofte hørte på hennes råd om hvem som var «inne» og hvem som var på vei ut. Den utad smilende og hyggelige Eli måtte tåle avisoppslag, ikke bare for å ha kommet i skade for å ha kjørt bil ned slottstrappen, men også for sin sterke posisjon rent intern­strategisk.

Dagbladets oppslag «ALLE FRYKTER ELI» solgte aviser som hakka møkk i denne tiden, like før nettavisene overtok hovedrollen i manesjen, med sterkt fallende opplag og en ødelagt avishverdag som resultat.

Giljotinen – fremdeles skarp

Nå er det ikke lenger Eli Hagen som holder dirigent­stokken på bakrommet i FrP, men antallet utkastelser har ikke gått nevneverdig ned. Så det kan godt hende at Elis rolle som innpisker var noe overdrevet av en viss avis. Bare se på Oslo-partiet den senere tid, de siste tre–fire årene.

At førstekandidat i Oslo foran forrige valg ble pælmet ut, kan han i stor grad laste seg selv for, da han skal ha røsket til en Nettavisen-journalist nedentil i stri­fylla, noe han smertelig beklaget. Men ut føk han ubønnhørlig.

Maria Zähler trakk seg i samme tidsrom som partiets førstekandidat på fylkeslisten, uten at noe fylleslag var årsaken. Hun følte seg ikke lenger velkommen, fortalte hun til Avisa Oslo.

Fylkesleder Geir Ugland Jacobsen ble kastet ut, også han etter politisk krangel internt, og det samme gjorde Geir Håkon Karlsen, styremedlem i Oslo. Og ryktene kan fortelle at Oslo-partiet ennå ikke har falt helt til ro, og at giljotinen ennå står oppmontert, skarp og klar til bruk.

FrP-leder Siv Jensen og nestleder Sylvi Listhaug under en pressekonferanse etter utkastelsen av Geir Ugland Jacobsen fra partiet i Oslo den 15. desember 2020. Foto: Berit Roald / NTB.

Per-Willy Amundsen

Og så: Det hittil siste tilskudd på stammen av utkastelser og lemlestelser av enkelt­skjebner blant fremstående FrP-politikere rammer denne gang partiets ubestridte stjerne i nord, Per-Willy Amundsen, som mistet alle verv etter å ha sagt noe om muslimsk innvandring som svært mange nordmenn åpenbart er helt enig med ham i, skjønt ordvalget i Facebook-krangelen sto noe tilbake å ønske.

Nå beholdt rimeligvis Amundsen stortingsplassen fra Troms, men han ble strippet for alle andre verv. En meget stor del av Norges befolkning reagerte og har stilt seg på Amundsens i striden.

Siv Jensen hadde det med å kaste ut folk hun ikke likte rent politisk, så lenge hun var partileder, på samme måte som Carl I. Hagen. Nå fortsetter Sylvi Listhaug jakten på FrP-ere, eller nærmere bestemt dem som oppfører seg som ekte FrP-ere rent politisk og i folkelig tale.

Når hun nå i praksis sparker ut Amundsen for utsagn som store deler av den norske befolkningen er helt enig i, langt flere enn det totale antall FrP-sympatisører, er Listhaug inne på en trist og mørk sti under en lav himmel, med stø kurs mot solnedgangen.

Document er blitt 20 år – kjøp vårt nye tidsskrift!