En politimann bøtelegger en kvinne for å gå i bikini på en italiensk strand, 1957.

Det har blitt populært blant konservative å være politisk liberale og konservative privat. Utad ønsker de å være liberale, innad er de mer konservative. Nylig ga den tidligere direktøren for den liberale tenketanken Cepos, Martin Ågerup, ut en bok med nettopp dette premisset, og forleden skrev Dennis Nørmark, som er en utmerket forfatter av populærvitenskapelige bøker om ledelse, velferdsstaten og bullshit, en kronikk om innvandringspolitikken gjennom 2000-tallet, som tilsynelatende ødela de borgerliges sjel: «Vi ble så sykelig opptatt av islam og innvandring at vi glemte alle andre politikkområder.»

Det er nesten til å felle en tåre over. Diskusjonen om innvandring, islam, terrorisme og demografi må ha vært tøff for Dennis Nørmark. Men nå har han fått motet tilbake:

«I dag innser jeg at jeg er politisk liberal, men personlig konservativ. For politikk handler om makt over andre, og jeg mener at man skal bestemme så lite som mulig. Det kan godt hende at jeg personlig har konservative kjerneverdier knyttet til familie, personlig ansvar, patriotisme, kulturell dannelse og borgerlige dyder, men forskjellen er at jeg ikke kunne drømme om politisk å tvinge andre til å mene det samme.»

Argumentet er basert på en stråmann. Det finnes ingen konservative mennesker som vil tvinge andre til å være som dem. Derimot finnes det konservative mennesker som ikke skyr spørsmålet om offentlig moral, normer og vaner som ild i tørt gress, men i stedet gjør sitt beste for å gi kropp og form til en idé om hva det gode liv inneholder. Og ønsker å gi det videre til neste generasjon.

Dette er noe annet enn å tvinge andre mennesker til å bli konservative.

Dennis Nørmark, Martin Ågerup og andre har en veldig forenklet forståelse av makt. Makt er noe som har med staten å gjøre, altså med tvang og politikk. Men man trenger bare å se på en nedringet kvinne på byen en fredagskveld – og hennes mannlige omgivelser – for å skjønne hvor feil dette er. Makt kan nemlig være så mangt, blant annet en stemning, en opplevelse, en hendelse og mye mer.

I bøkene sine henviser de politisk liberale, privatkonservative meningsdannerne til den amerikanske universitetsprofessoren John Rawls (1921–2002), som for 50 år siden bidro til å revitalisere den politiske filosofien i Vesten.

Amerikanerens teori om rettferdighet som rettferdighet er overraskende enkel. Rettferdighet som rettferdighet springer ut av menneskerettighetene, de er sanne og rettferdige fordi de garanterer det autonome individet som et mål i seg selv, med tilgang til frie valg og materielle goder. Hvis bare menneskerettighetene er garantert, og staten sørger for en viss økonomisk omfordeling, har man i bunn og grunn skapt et rettferdig samfunn for alle.

Rawls stiller ikke engang spørsmålet om det gode liv. Det gir ingen mening i det hele tatt. Det gode liv er summen av de valgene autonome mennesker tar. Punktum.

I henhold til denne forståelsen av mennesket og samfunnet kan man uten problemer være politisk liberal og privat konservativ. Du må selv definere hva som er det gode liv. Når vi snakker om definisjoner, er det vanskelig å finne en setning som definerer vår tid bedre enn denne. Liberalistene er med andre ord langt mer tidsriktige enn de selv tror.

Lytt igjen til Dennis Nørmark når han freestyler over Rawls eller (kanskje mer sannsynlig) den store romantikeren Rousseau. Uansett er det slik mye av tidsånden taler i dag:

«Jeg har kommet frem til at det bør være så lite politikk i samfunnet som mulig, blant annet fordi jeg som antropolog har lært at mennesker over hele verden kan utrette utrolig mye sammen hvis de får lov.»

Spørsmålet er nå om normativ nøytralitet – og så lite politikk som mulig – hjelper mennesker til å leve et meningsfylt liv i det 21. århundre, der nesten alt er blitt et spørsmål om personlige preferanser, følelser, smak og behag?

Og om samfunnet, dvs. vårt spesifikke europeisk-skandinaviske samfunn, kan holde sammen i lengden med et så tynt lim, for eksempel i møte med massiv arabisk, muslimsk og somalisk innvandring og klankultur, slik vi – helt frivillig – har utsatt Vest-Europa for, og garantert vil få enda mer av?

I lys av den siste generasjonens økende ødeleggelse i åpenhetens navn virker det mildt sagt som et naivt eksperiment å overlate samfunnet til demografien og skjebnen i troen på at mennesker kan gjøre så mye sammen hvis de bare får lov.

Jeg kunne ha brukt et sterkere adjektiv enn naiv.

Av Mikael Jalving

Kjøp «Mesteren og Margarita»! Du kan også kjøpe den som ebok her.