John Martin Johansen 
Etter Per-Willy Amundsens mye omtalte Facebook-ytringer er det interessant å tenke litt rundt hva det egentlig er lov å si offentlig i landet som hevder at det holder ytringsfriheten høyest.
Amundsen skrev blant annet dette:
«Med Norge og Israel mot arabere som dreper mennesker, slik dere har for vane å gjøre. Så dra en annet sted med din moral. Det er som regel dere som dreper oss. Og Islam har en hel gjeng med psykopater som dreper.»
Høyesterett fastslo i en dom i 2020 at:
«Dersom det påstås kriminell adferd i en gruppe eller gruppen omtales på fordømmende måte, vil grensene for hva som er straffbart, raskt kunne være overtrådt.»
Hva som er «fordømmende», er imidlertid ikke avklart av vår høyeste rettsinstans, ifølge Utrop.
La oss se på et par tidligere eksempler hvor personer har blitt straffet for «hatefulle ytringer».
I 2002 ble en mann bøtelagt etter § 135a (forløperen for § 185) for å ha skrevet:
«Norske kvinner som gifter seg med menn med muslimsk bakgrunn har bedt om hvert slag og spark de måtte få. Koranen gir muslimske menn en soleklar rett til å mishandle sine koner.»
I 2019 ble en mann dømt etter § 185 for å ha skrevet:
«Muslimer blir mer voldelige jo mer religiøse de blir».
I det siste tilfellet hevdes det at religiøse muslimer er voldelige, og i det første at islam (gjennom Koranen) legitimerer konemishandling.
Det handler i begge tilfeller om religionskritikk, altså en form for «politiske ytringer» i Grunnlovens rette forstand.
Men begge ble altså dømt.
Ut fra dette må man altså stille seg et spørsmål om hva man har lov til å mene offentlig om «svake grupper» uten at det er straffbart.
§ 185 er i seg selv uklar og kan tolkes på mange måter, noe som allerede har ført til at mange er mer forsiktige med å ytre en offentlig mening om «beskyttede temaer».
Amundsen har ikke truet med eller oppfordret til noe straffbart mot arabere eller andre. Han har unektelig bare fremsatt en ren meningsytring, og noe som altså bør betraktes som en «politisk ytring».
Hvis denne viser seg å være straffbar, vil det kunne ha alvorlige politiske konsekvenser.
En eventuell straffedom for Amundsen vil opplagt kunne ha en nedkjølingseffekt ikke bare på vanlige samfunnsdebattanter, men også på hans partifeller, og muligens på politikere i enkelte andre partier.
Man kan rett og slett bli skremt fra å uttale seg mer eller mindre skarpt om temaer som for eksempel innvandring og islam.
På denne måten fratas befolkningen muligheten til å påvirke samfunnsutviklingen gjennom sine folkevalgte, og man mister dermed hele essensen i demokratiet.
Bruk av straffeloven mot politikere som ytrer sin mening, kan kun føre til selvsensur som innsnevrer rommet for politiske ytringer på en dramatisk måte, og ytringsfriheten slik vi kjenner den, er dermed en saga blott.
Denne teksten er i store trekk hentet fra Carl Müller Frølands innlegg i Utrop.
Document er blitt 20 år – kjøp vårt nye tidsskrift!
Kjøp «Hvordan myndighetene bløffet oss» av Robert Malone!
