Pensjonsforliket i Stortinget, mellom alle partier bortsett fra Fremskrittspartiet og Rødt, gjør pensjonssystemet litt bedre, men fører gammel urett videre.

Nyordningen er best for folk med høy inntekt, som har god helse og kan jobbe lengre. Forliket inneholder ingen forbedringer for etterlatte. Minstepensjonen skal fortsatt underreguleres. Sosial utjevning er stedt til hvile. Det er fortsatt bedre å være frisk og velstående enn syk og fattig – også i alderdommen, og til det får de bedrestilte tverrpolitisk hjelp. Arbeiderpartiet er igjen anfører for økt sosial urett.

Mange i offentlig sektor og i næringslivet har gode pensjoner og vil fortsatt få det. Dette er ærlig fortjent, fordi de selv og arbeidsgiveren har betalt den i yrkesaktiv alder. Pensjon er utsatt lønn. Og når lønnstakere lønnes ulikt, blir pensjonen også ulik. Ingen fortjener å bli misunt god pensjon.

Verre er det med mange lønnstakere. De må som følge av ordningen med levealdersjustert pensjon stå lenger i arbeid for å få full pensjon. Her er fagarbeidere og folk i manuelle yrker taperne. En håndverker eller annen fagarbeider begynner normalt i arbeidslivet i 18-årsalderen. Akademikere flest venter som oftest til de er 24–25 og av og til enda lenger. Mange i fysisk tunge og slitsomme yrker har ofte ikke helse til å nå stigende pensjonsalder. Stortingsflertallet gjør dem til pensjonstapere.

Uføre får litt bedre skjerming for levealdersjusteringen, men bare litt. De som ventet større raushet overfor folk som har slitt med kropp og sinn, ble skuffet.

Stortinget mener at minstepensjonen for fremtidens pensjonister skal følge lønnsveksten under opptjening, men underreguleres under utbetaling, fordi den bare skal stige med et gjennomsnitt av lønns- og prisvekst. Dette vil særlig ramme kvinner, som har lavere opptjening og derfor lavere pensjon enn menn.

Etterlattepensjonen endres. Alle født etter 1963 fratas retten til det som kalles gjenlevendetillegg. Alle født i 1944 og senere får frosset satsene livet ut. 120.000 har slik pensjon. 95 prosent av dem er kvinner. Kvinnediskrimineringen forsterkes.

Forlikspartiene har glemt minstepensjonistene. De skal fortsatt komme dårligst ut. Enslige minstepensjonister lever under EUs fattigdomsgrense og vil vedbli å leve der. Stortinget vil, om intet gjøres, stimulere tilgangen av fattigfolk. Farvel, solidaritet!

Pensjonsforliket er egentlig en spareordning. Penger skal spares for at politikerne kan få enda mer penger til sine favorittformål – som altså ikke er sosial utjevning og tryggere alderdom for alle, men klimapolitikk og import av muslimer.

I diskusjonen om forverrede pensjonsbetingelser er det ingen som snakker om Oljefondet. Det har det offisielle navnet Statens pensjonsfond utland. Navnet peker på hovedformålet: å sikre økonomien for dagens og fremtidens pensjonister.

Fondet har, målt i norske kroner, en verdi på 17.000 milliarder kroner. Det brukes årlig 400 milliarder av avkastningen til å øke statsutgiftene. Men likevel klarer ikke skiftende makthavere å sikre folkets – det vil si fondseiernes – sosiale trygghet. Standarden i sosiale ytelser og helsestell er ikke bedre i Norge enn i land uten olje, fordi pengene har gått til å blåse opp statsutgiftene, uten at dette er til merkbar glede for folk flest.

I Statens pensjonsfond utland har Norge økonomisk evne til sikre pensjonene. Men da må avkastningen gå til det formålet og ikke brukes til teatralske klimatiltak, ressursødende havvind og overflødige, men akk så tapsbringende batterifabrikker.

Det trengs en folkereisning mot at politikerne raner folkets pensjonsfond til private formål og interesser. Oljefondet kan egentlig trygge alderdommen for alle.

Men dét vil ikke stortingsflertallet.

Document er blitt 20 år – kjøp vårt nye tidsskrift!