Hamas er kanskje det første regimet i historien som har utkjempet en krig designet for å maksimalisere tapene blant sin egen befolkning. Bildet: Israels utenriksminister Eli Cohen viser et bilde av en israelsk soldat som poserer ved siden av et Hamas-våpenlager som ble funnet ved Rantisi-sykehuset i Gaza, på en pressekonferanse ved FNs Europakontor i Genève 14. november 2023. (Foto: Pierre Albouy/AFP via Getty Images)
Den italienske forfatteren Niccolo Machiavelli (1469–1527), skrev for fem hundre år siden: «Folk skal enten kjærtegnes eller knuses. Hvis du påfører dem mindre skader, vil de hevne seg, men hvis du lammer dem, er det ingenting de kan gjøre. Hvis du må skade noen, så gjør det på en slik måte at du ikke trenger å frykte deres hevn.»
Forestill deg følgende historie i New York Times:
12. oktober 2023, Gaza by. I et utbrudd av raseri har befolkningen i Gaza tatt til gatene for å protestere mot angrepene 7. oktober, som førte til at Hamas-regjeringen kollapset. Lokale rapporter er forvirrende, men det ser ut til at flere hundre Hamas-tjenestemenn har blitt drept av sinte folkemengder bestående av palestinske borgere. Overlevende Hamas-ledere rapporteres å være på flukt fra Gaza. Ubekreftede videoer av det som ser ut til å være den grusomme døden til flere høytstående Hamas-tjenestemenn, har blitt lagt ut på sosiale medier.
Men det er ikke den verdenen vi nå lever i.
LÆRDOM FRA 7. OKTOBER
Med mindre Israel blir utslettet, vil det ikke bli noen selvstendig palestinsk stat i Gaza i overskuelig fremtid. Ikke på grunn av det Hamas gjorde 7. oktober, men fordi deres fremferd skjedde med støtte og samarbeid fra Gazas befolkning, som i tusentall strømmet over grensen i kjølvannet av terroristene for å plyndre, voldta og ta gisler.
Dessverre er det uærlig og misvisende å snakke om Hamas som en enhet som er atskilt fra Gazas befolkning. Alt fra meningsmålinger til de konkrete handlingene til store deler av befolkningen i Gaza tyder på at Hamas’ fremferd oppfattes positivt av mange av Gazas innbyggere. Det ville være galskap av USA å belønne disse handlingene med en egen stat, autonomi eller midler til gjenoppbygging.
Det finnes to veier til en varig fred mellom det palestinske folket og Israel:
Den ene er at palestinerne oppnår en omfattende militær seier, noe som vil resultere i umiddelbar voldtekt, tortur og drap på alle israelere som ikke klarer å flykte.
Den andre veien er at Israel vinner en avgjørende seier og får Hamas til å overgi seg betingelsesløst, slik at den lange prosessen med å omskape samfunnet i Gaza kan begynne.
Det finnes imidlertid en tredje mulig utvikling, standard-alternativet, som sannsynligvis støttes av Qatar, som er hovedforhandler for frigivelsen av gislene, men også Hamas’ og andre terrorgruppers viktigste støttespiller (her): en evigvarende krig der ingen av partene kan vinne. Hamas vil fortsette å bruke asymmetriske militære midler, som terrorangrep og avfyring av raketter mot sivile, for å oppnå flere mål:
For det første å minne alle palestinere om at Hamas går i spissen for å tilintetgjøre Israel, for det andre å overleve som militærmakt, for det tredje for å gjenoppta konflikten med Israel når en strategisk åpning byr seg i fremtiden, og for det fjerde å skape fortsatt strid og dermed lidelse for innbyggerne i Gaza, noe som kan skyves over på Israel i internasjonale medier og gjennom internasjonale organer som FN.
EN GRUSOM KRIG
I Gaza utkjempes det en ny og innovativ type krig: Hamas er kanskje det første regimet i historien som utkjemper en krig som er designet for å maksimalisere tapene i sin egen befolkning. Hamas skapte en situasjon, gjennom strategisk bruk av grusomheter, der Israel sto overfor valget mellom å unnlate å svare eller å svare med overveldende styrke. Førstnevnte ville ført til at den israelske regjeringen kollapset, og at Israels motstandere (med rette) ville oppfatte israelerne som svært svake på grunn av deres manglende vilje eller evne til å forsvare seg. Det sistnevnte ville uunngåelig føre til internasjonal fordømmelse av konsekvensene for ikke-stridende i Gaza, med falske anklager om «uforholdsmessighet» og påståtte brudd på krigens lover. Hamas’ grusomhetsstrategi er både genial og ondskapsfull.
Innledningsvis påpekte kommentatorer og israelske politikere likheten med ISIS’ (Den islamske staten i Irak og Syria) performative, dvs. handlingsmessige, grusomhetstaktikk. Men forbindelsen mellom IS og Hamas går mye dypere enn de fleste er klar over. Ifølge Ofira Seliktar, som forsker på etterretningssvikt, har IS og Hamas lært strategi fra de samme dreiebøkene. Seliktar hevder at Hamas …
«… utviklet en jihadistisk strategi basert på to populære jihadistbøker: Den ene, «Issues in the Jurisprudence of Jihad», også kjent som «Jurisprudence of Blood», eller den såkalte jihadist-bibelen, inneholdt en teologisk begrunnelse for å utøve ekstrem vold mot fienden, samt en liste over taktikker som halshugging, tortur og å brenne fanger levende. Den andre boken, «Management of Savagery», oppfordret [jihadister] til å begå «oppsiktsvekkende» grusomheter for å tiltrekke seg rekrutter og så frykt i fiendens hjerter.»
Videre er Hamas’ innkorporering av krigere blant sivile i Gaza, der de i praksis bruker palestinere som menneskelige skjold – en annen grusomhet –, rettferdiggjort av prinsippene for asymmetrisk krigføring. Ifølge Seliktar er medienes beskrivelse av forholdet mellom Hamas og innbyggerne i Gaza …
«… for det meste begrenset til en beskrivelse av deres lidelser … Doktrinen til IRGC-QF [Iranian Islamic Revolutionary Guard Corps-Quds Force] om bruk av menneskelige skjold var basert på brigadegeneral S.K. Maliks «The Koranic Principle of War». Den var tilpasset asymmetriske konflikter og fastslo at det å skjule seg blant ikke-kombattanter kunne utjevne spillereglene for vestlige hærer som var forpliktet til å følge krigens humanitære lover.»
Folk i Vesten misforstår tydeligvis Hamas når de forestiller seg at handlingene deres 7. oktober var spontane og opportunistiske. Det ser snarere ut til at grusomhetsstrategien var teoretisk informert, godt planlagt og deretter utført for å fremkalle en overveldende israelsk respons og sette innbyggerne i Gaza i fare.
Hvorfor er en grusomhetsstrategi enda farligere enn den ser ut til å være? Fordi den er et angrep på de sentrale ideene som ligger til grunn for krigens lover og «den westfalske orden».
Hvis Hamas får lov til å oppnå noen som helst form for seier ved å bruke denne strategien, kan vi forvente at også andre vil bruke den samme dreieboken. Dette er et sannsynlig og tragisk utfall som vestlige makter bør ofre mye for å unngå. Det er nødvendig å lære en lekse: Grusomhet som strategi fører til rask og fullstendig ødeleggelse av regimet som bruker den.
Dette er ikke tiden for vestlige ledere til å insistere på tilbakeholdenhet fra våre allierte.
Hvis vi ikke klarer å knuse Hamas raskt og straffe Hamas’ støttespillere i Iran og Qatar direkte, vil det vise sympatisører i andre deler av den muslimske verden at grusomhetsstrategier bør bli en del av spillereglene til regimer som utfordrer USAs allierte rundt om i verden. Enda verre ville det være om Hamas faktisk oppnår en strategisk seier og får en palestinsk stat; et slikt utfall ville sikre at grusomheter blir en standard og en mye brukt strategi i minst en generasjon fremover.
ASYMMETRISK KRIGFØRING OG KRIGENS LOVER
Krigens lover, som først og fremst er en vestlig oppfinnelse, brukes som våpen av Vestens fiender, som ikke tilhører den vestlige kulturen. Krigens lover gir en viss mening når det eksisterer en kulturell konsensus blant potensielle stridende parter om at det finnes et minimumssett av standarder for krigføring. Men uten en uavhengig, suveren tredjepart som kan håndheve regler for de stridende parter, vil slike krigslover bare gjelde i den grad lederne velger å adlyde dem og sørge for at deres egne soldater overholder dem. Når en stat som er tilhenger av menneskerettigheter og militær tilbakeholdenhet er i krig med en organisasjon som ikke anerkjenner slike begrensninger, vil det være til fordel for den parten som ikke anerkjenner dem, med mindre det er noen eksogene fordeler forbundet med å følge krigens lover og aksepterte menneskerettighetsstandarder.
I dag er USA og våre allierte i krig med stater og ikke-statlige enheter som ikke følger krigens lover. Selv om noen av dem har undertegnet de relevante traktatene, har deres ledere vist en dyp mangel på interesse for å håndheve de angjeldende lovene overfor sine egne soldater. For eksempel har Russland i sin invasjon av Ukraina begått en uendelig rekke grusomheter og krigsforbrytelser, og disse har bevisst rettet seg mot sivile. Det later til å være russernes mål å terrorisere sivilbefolkningen til underkastelse og utslette ukrainsk identitet i områdene de okkuperer.
Det som er enda verre, er at motstanderregimers grunnleggende legitimitet i noen tilfeller er basert på en agenda som er i strid med forutsetningene som ligger til grunn for krigens lover. Hamas’ eksplisitte, uttalte mål er å utslette Israel og drepe alle jøder over hele verden.
Verken Hamas, IS eller til og med de palestinske selvstyremyndighetene (PA) anerkjenner ikke noe meningsfullt skille mellom sivile og stridende, verken blant sine fiender eller i sin egen befolkning. Som Itamar Marcus, grunnleggeren av Palestinian Media Watch, påpeker:
«Det som fremgår tydelig av både PAs nye kunngjøringer og tidligere politikk, er at PA ikke skiller mellom Hamas-terrorister som begikk grusomheter etter invasjonen av Israel 7. oktober, Hamas-terrorister som ble drept av Israel i den påfølgende krigen og sivile ikke-stridende som ble drept på Gaza-stripen mens de ble brukt som menneskelige skjold av Hamas. De regnes alle som «martyrer», og familiene deres er berettiget til å motta stipend på 1400–12.000 shekel [375–3215 dollar] per måned livet ut.»
Dette skillet mellom stridende og sivile er et nøkkelbegrep i den moderne forståelsen av hva som utgjør en nasjonalstat. Hvilken tilbakeholdenhet er berettiget i en krig, utløst av et terrorangrep på et liberaldemokratisk, pluralistisk samfunn, mot et regime som hyller drap, massevoldtekt, kidnapping og alle tenkelige former for grusomhet og terror? Svaret er tragisk enkelt: Krigens lover ble utformet for å håndtere konflikter mellom stater som anerkjenner et klart skille mellom stridende og sivile.
Hvis organisasjoner som Hamas får lov til å gjemme seg blant sivilbefolkningen og oppnå seier ved å ignorere de aksepterte reglene for sivilisert krigføring, vil reglene for sivilisert krigføring ikke bli noe mer enn et intellektuelt våpen som brukes mot Vesten, som hindrer Vesten i å forsvare sine institusjoner og sin kultur, og som til slutt fører til Vestens nederlag.
DOKTRINEN OM PROPORSJONALITET
Proporsjonalitet – et av de viktigste prinsippene i krigens lover – er et begrep som ofte misforstås. Det finnes en folkelig forståelse og en teknisk-juridisk forståelse. Et innlegg som er tilgjengelig på West Points nettside forklarer:
«Proporsjonalitet spiller en nøkkelrolle i internasjonal humanitær rett (IHL). Den er avgjørende for å regulere gjennomføringen av fiendtligheter, og krever at den forventede tilfeldige skaden ikke er overdreven i forhold til den forventede militære fordelen …».
Lord Guglielmo Verdirame i det britiske overhuset formulerte den juridiske doktrinen om proporsjonalitet klart og tydelig:
«Proporsjonalitet betyr ikke at forsvarsstyrken må være like stor som angrepsstyrken. Det betyr at man kan bruke makt som står i forhold til det defensive målet: å stoppe, slå tilbake og forhindre ytterligere angrep. Israels krigsmål er i samsvar med proporsjonalitet i selvforsvarsretten.»
Verdirame antyder at legitimiteten til den militære fordelen en stat søker å sikre seg, avhenger av hvilke krigsmål den har når den engasjerer seg i selvforsvar. Hva er Israels offisielle krigsmål?
Statsminister Benjamin Netanyahu har nylig uttalt i et intervju at Israels krigsmål er: «For det første å knuse Hamas. Nummer to er å befri gislene. Nummer tre er å sikre at Gaza aldri mer utgjør en trussel mot Israel.» Med tanke på at Hamas’ ledelse allerede truer med en rekke nye angrep, er det klart at den styrken israelerne har satt inn hittil, ikke har gjort dem i stand til å nå sine krigsmål.
I den folkelige forestillingsverdenen er doktrinen om proporsjonalitet imidlertid ment å hindre stater i å bruke overveldende makt og gjøre overdreven skade på ikke-stridende. Mainstream-mediene har skapt en forestilling om at Israel har begått krigsforbrytelser ved angivelig å drepe 30.000 innbyggere i Gaza, selv om bare 1300 mennesker – israelske, franske, amerikanske og andre lands borgere – ble drept 7. oktober. Det spiller ingen rolle at det totale antallet drepte i Gaza er oppgitt av et Hamas-styrt byrå innen Gazas regjering, og at tallet ikke skiller mellom Hamas-terrorister og ikke-stridende. Påstanden i hovedstrømsmediene er at det «uforholdsmessige» antallet drepte betyr at Israel må ha begått krigsforbrytelser.
Tenk på Japan og Tyskland på slutten av andre verdenskrig: Henholdsvis 6 og 12 prosent av befolkningen var drept og mange flere såret før de kapitulerte betingelsesløst. Til sammenligning ble bare 0,32 prosent av USAs befolkning drept. En lignende kampanje i dag ville ha resultert i mer enn ti ganger så mange drepte og sårede som de rapporterte tapene i Gaza – kanskje 300.000 eller mer.
Disse sammenligningene illustrerer problemet med proporsjonalitet i utfallet, men det fins også et annet problem: proporsjonalitet i forhold til ulik militær kapasitet. Noen hevder at Israel, på grunn av sin komparative styrke, har et ansvar for kun å angripe Hamas og unngå å skade sivilbefolkningen som Hamas bruker som menneskelige skjold. Slike populære uttalelser kan sammenlignes med en doktrine om at en fornærmet part i en konflikt som har blitt blindet på ett øye av en fiende, bare kan søke å oppnå tilsvarende skade, altså «øye for øye». En slik logikk har ingen forankring i folkeretten eller krigens lover og vil føre til absurde resultater: Drap for drap, lemlestelse for lemlestelse, halshugging for halshugging, voldtekt for voldtekt.
Den umiddelbare effekten av denne uklart definerte, dagligdagse doktrinen om «proporsjonalitet» er å delegitimere Israels krig mot Hamas. Men den langsiktige effekten er en helt annen: Den populære beskyldningen om uforholdsmessighet har i virkeligheten til hensikt å hindre vestlige allierte nasjoner i å oppnå avgjørende seire. Selv når USAs allierte har militær kapasitet til å knuse fiendens kampvilje og dermed påtvinge de beseirede fred, blir de tvunget til å utkjempe evigvarende kriger.
Påstanden om uforholdsmessighet er bare én av anklagene om krigsforbrytelser som rettes mot Israel og det israelske militære forsvaret. Den internasjonale domstolen i Haag, ikke-statlige organisasjoner og til og med Israels allierte, USAs regjering, etterforsker anklager om israelske krigsforbrytelser, selv om Israel angivelig har gjort mer enn noe annet militærvesen for å minimere skadene på sivile. Anklagene omfatter blant annet folkemord på palestinerne, etnisk rensing, kollektiv avstraffelse, nektelse av humanitær hjelp, vilkårlige drap på sivile og manglende varsling om forestående angrep. Israel vil utvilsomt svare på både formelle anklager og medie-anklager.
Omfanget av de ubestridte ødeleggelsene og den menneskelige tragedien i Gaza har utløst en dramatisk og nådeløs medieoppmerksomhet, noe som har betydelige og umiddelbare strategiske konsekvenser for både Israel og Hamas. Den utstrakte bruken av sosiale medier fører til rask og omfattende spredning av både nyheter og propaganda, med tekst, bilder og videoer som er designet og optimalisert for å fremme opprør og polarisering, og som når ut til milliarder av mennesker over hele verden. På samme måte har Israels valg om å begrense mediedekningen og publiseringen av bilder og videoer av Hamas’ grusomheter den 7. oktober og etterdønningene av dem hatt en betydelig innvirkning på oppfatningen av Israel og selve angrepene.
Den første hendelsen som fikk stor medieoppmerksomhet, var da en reporter fra BBC antydet at en eksplosjon utenfor et sykehus i det nordlige Gaza 18. oktober 2023 var et resultat av et israelsk angrep:
«Det israelske militæret … har sagt at de er i gang med etterforskningen, men det er vanskelig å se hva annet dette kan være, gitt eksplosjonens størrelse, enn et israelsk luftangrep, eller flere luftangrep.»
I løpet av en time etter angrepet oppga helsedepartementet i Gaza, som ledes av Hamas, dødstallet til 500. BBC gjentok denne påstanden og antydet at antallet døde var flere hundre. Den 19. oktober 2023 trakk BBC tilbake påstanden. I en kommentar til disse hendelsene uttalte Lord Guglielmo Verdirami:
– Når en alvorlig beskyldning fremsettes, særlig en som kan utgjøre en krigsforbrytelse, vil den umiddelbare reaksjonen fra en lovlydig krigførende part være å si: «Vi etterforsker».
En ikke-lovlydig krigførende part, derimot, vil straks legge skylden på den andre og til og med komme med overraskende presise tapstall. Plikten til å etterforske er en av de viktigste i en væpnet konflikt. Det som skjedde med måten angrepet på sykehuset ble rapportert, var at den siden som ikke har noen som helst interesse av å overholde lovene i en væpnet konflikt, ble belønnet med de overskriftene man var ute etter.
BBCs uansvarlige rapportering, ledsaget av bilder av et eksplosjonssted, ble undersøkt, motbevist og avvist av Israel og vestlige regjeringer. De slo fast at eksplosjonen var forårsaket av en rakett avfyrt fra Gaza av palestinske Islamsk Jihad.
Amnesty International insisterte 20. oktober 2023 på at deres undersøkelser viste at det israelske forsvaret (IDF) hadde unnlatt å varsle sivilbefolkningen om at de hadde til hensikt å angripe boliger i det tett befolkede Gaza, noe som førte til at palestinske familier omkom. Overskriften på innlegget fanget opp organisasjonens intensjon: «Skadelige bevis på krigsforbrytelser når israelske angrep utslettet hele familier i Gaza.» I tillegg hevdet Amnesty International at Israel ikke hadde gitt dem tillatelse til å reise inn i Gaza på undersøkelsesoppdrag, og antydet dermed at Israel skjulte noe, snarere enn at Amnesty kanskje ikke handlet i god tro.
Før vi ukritisk godtar slike beskyldninger, bør vi sette pris på komparative data som setter Israels ødeleggelse av Gaza i en historisk kontekst. Ifølge John Spencer, som er professor i urban krigføring ved Modern War Institute ved USAs militærakademi (West Point), kan krigen i Gaza ikke sammenlignes med noen annen konflikt i moderne historie, særlig fordi Hamas’ krigere og krigsmateriell er systematisk plassert i og under private hjem, sykehus, skoler, moskeer og UNWRA-anlegg. Slik innbygging er i seg selv en krigsforbrytelse.
«Sannheten», hevder Spencer, «er at Israel møysommelig har fulgt lovene for væpnede konflikter og iverksatt mange tiltak for å forhindre sivile tap …». Han sammenligner antallet ofre i Gaza med det ødeleggende og overveldende antallet menneskeliv som har gått tapt i andre moderne bykamper – i Mariupol, Tsjetsjenia, Syria, Dresden, Tokyo, Manila og Mosul.
En umiskjennelig implikasjon av Spencers analyse er at Israel avkreves å overholde en annen og mer krevende standard for oppførsel enn Storbritannia, Russland og USA, tre militærmakter som i 1945 bestemte seg for å unngå evigvarende kriger ved å søke seier, selv om det kostet motstanderen mye.
HAMAS OG SLUTTEN PÅ EVIGE KRIGER
Hamas er et utmerket eksempel på en evigvarende krig: I nesten 20 år har de fungert som regjering i Gaza og utøvd et lokalt voldsmonopol i et bestemt område. Siden 2006 har Hamas brukt hver periode med relativ fred i Gaza til å ruste opp og forberede seg på neste serie med angrep. I månedene før 7. oktober forholdt Hamas seg relativt rolige for å lulle israelerne inn i en følelse av trygghet mens de selv forberedte seg på et ødeleggende angrep. Mange i den politiske eliten og den militære ledelsen i Israel trodde på det som viste seg å være et uberettiget håp: at Gaza gjennom økonomisk engasjement ville bli mer velstående, at innbyggerne i Gaza ville oppgi sin krigerske innstilling til fordel for oppadgående mobilitet, og at Hamas var i ferd med å bli fullt opptatt av å styre. Andre hadde kanskje håpet at Hamas’ folkemordsretorikk var en form for politisk posering. Dessverre kunne de ikke ha tatt mer feil.
Hamas’ ledelse er fullstendig klar over at de ikke har den våpenkraften eller den eksterne støtten som kreves for å beseire Israel i en konflikt som følger krigens lover. I stedet engasjerer Hamas seg i terrorangrep som ser ut til å ha til hensikt å kreve svar som vil provosere og skape splittelse blant Israels vestlige støttespillere. Dette styrker Hamas’ anseelse i den muslimske verden, samtidig som vanlige Gaza-innbyggere utsettes for de forferdelige konsekvensene av en krig som Hamas ikke kan vinne, men som det av og til virker som om Vesten ikke ønsker at Hamas skal tape.
Den palestinske befolkningen har blitt støttet av et FN-organ, United Nations Relief and Works Agency (UNRWA). I motsetning til andre nasjoner, folkeslag eller etniske grupper har palestinerne et eksklusivt FN-organ som er dedikert til deres ve og vel, men dette privilegiet ledsages av restriksjoner: Palestinere har ikke lov til å bosette seg som statsborgere i vertslandenes befolkninger. Palestinere som har bodd i Jordan, Libanon og Syria i tre generasjoner, behandles som statsløse ikke-borgere og er ved lov forhindret fra å arbeide eller integrere seg i sine nye hjemland. Selv i dag holder Egypt dørene stengt for palestinere som ønsker å flykte fra krigssonen (med mindre de er utsatt for massive bestikkelser eller politisk påvirkning).
Ved å tilby disse flyktningene velferd holder man en fortvilet, hatefull og voksende befolkning mobilisert til terror mot Israel. Gitt at ledelsen i flyktningleirene, Hamas, Islamsk Jihad og til og med Fatah alle har forpliktet seg til å ødelegge Israel, er det dype spørsmålet dette: Hvorfor skal befolkninger som har støttet slike organisasjoner, og som nekter å følge krigens lover, motta støtte fra FN og vestlige institusjoner? Hvorfor skal israelerne tvinges til å slippe inn nødhjelp i Gaza når Hamas fortsetter å holde ikke bare israelere, men også amerikanere, som gisler? Under dekke av velvilje og sjenerøsitet fremmer disse internasjonale organisasjonene evigvarende kriger.
I kontrast til dette ble de allierte fryktet etter andre verdenskrig, i stor grad fordi de var villige til å bruke overveldende makt for å oppnå seier. Selv om de ikke bevisst angrep sivile, nølte de ikke med å iverksette tiltak som utvilsomt ville føre til at et stort antall sivile ble drept for å ødelegge legitime militære mål og undergrave motstanderens vilje til å fortsette kampen. Slike handlinger har vært nødvendige for å oppnå seier i de fleste kriger gjennom hele menneskehetens historie.
Verdens liberaldemokratiske regimer kan ikke akseptere å bli hemmet av det populære proporsjonalitetsbegrepet, anvendt asymmetrisk på motstandere som ikke anerkjenner slike begrensninger. Bruk av overveldende makt for å oppnå seier resulterer i kriger som faktisk tar slutt i stedet for å trekke ut i det uendelige. Regimer som støtter terrorisme, som har en eksplisitt folkemord-agenda og som ikke anerkjenner skillet mellom sivile og stridende, må angripes og tilintetgjøres med overveldende vestlig våpenmakt. Enhver appell fra dem om tilbakeholdenhet eller krigens lover bør være basert på at de eksplisitt tar avstand fra og håndhever både folkemordsmål og terrormidler for å nå disse målene.
AVGJØRENDE SEIER OG BETINGELSESLØS KAPITULASJON
Skillet mellom sivile og stridende er en artefakt – en kunstig konstruksjon – i vestlig strategisk kultur. Vestens motstandere av i dag er ikke en del av denne strategiske kulturen, og har sine egne, helt forskjellige måter å føre krig på. I den grad de følger vestlige ideer om begrenset krigføring, menneskerettigheter eller distinksjoner mellom sivile og militære, er det fordi de frykter konsekvensene av å utløse en reaksjon fra USA. Selv det amerikanske hegemoniet viste seg å være utilstrekkelig til å stoppe Srebrenica, Xinjiang, Darfur, Groznyj og andre massakrer som er for mange til å nevnes.
Hva kan vi lære av disse tilfellene av regjeringsinitierte grusomheter? Når et regime som ikke anerkjenner skillet mellom sivile og stridende engasjerer seg i terrorisme, vil det etter all sannsynlighet bruke sin egen befolkning som menneskelige skjold, gisler eller ofre for å skape sympati blant fiendens befolkning. De ikke-stridende som har valgt og støttet en slik regjering, har skapt en situasjon der regjeringen må ødelegges for at den regelbaserte internasjonale orden skal overleve.
Hvis den typen krigføring som vi har sett fra Hamas får lov til å lykkes, og ikke møtes med overveldende militærmakt som medfører fullstendig nederlag, vil den bli standardmetoden for dem som utfordrer vestlig dominans. Men hvis vi ønsker å leve i en verden der krigens lover betyr noe, må straffen for bevisst å bryte dem være forferdelig. Ellers vil flere regimer bli fristet til å skaffe seg fordeler gjennom grusomme strategier.
USA bør slutte å påtvinge sine allierte en doktrine om nederlag. Selv om sivile ikke bør være et bevisst mål, bør våre allierte oppmuntres til å bruke overveldende makt for å oppnå raske og avgjørende seire over regimer som fremmer grusomheter. Sivile tap er under slike omstendigheter både beklagelige og uunngåelige.
USA bør støtte Israel i å oppnå en avgjørende seier i Gaza. Hva innebærer en avgjørende seier? Hamas’ betingelsesløse kapitulasjon.
Alle som deltok i hendelsene 7. oktober, alle som ga ordrer og alle som ga materiell støtte, må enten drepes eller fanges og stilles for retten. Det samme gjelder alle som var involvert i pågripelsen, interneringen eller mishandlingen av gislene. Alle som var engasjert i Hamas-regimet som administratorer, politikere eller skatteinnkrevere, må arresteres, avhøres og stilles til ansvar for alle handlinger som støttet invasjonen 7. oktober. Ved krigens slutt burde de militære og politiske lederne som var ansvarlige for disse angrepene, enten ha blitt drept i kamp, blitt stilt for retten for medvirkning til krigsforbrytelser eller ha flyktet for livet, akkurat som ledelsen i nazistpartiet etter 2. verdenskrig. I tillegg bør alle de internasjonale organisasjonene som er Hamas’ medskyldige, ikke lenger ha noen rolle i styringen av eller støtten til Gaza, spesielt ikke UNRWA.
Spesielt bør også regjeringen i Qatar, som «støtter alle islamistiske terrororganisasjoner (IS, al-Qaida, Taliban, Hamas og Hizbollah)» og gir Hamas-ledelsen en trygg havn, stilles til ansvar. Iran, som finansierer og leder terrorister over hele Midtøsten og andre steder, må sanksjoneres, holdes i sjakk og trues med troverdig bruk av ødeleggende maktanvendelse for sin rolle. Til slutt, dagen etter at fiendtlighetene er over, må israelerne beskytte den nye regjeringen i Gaza mot å bli undergravd av nye forsøk på å støtte terrorisme og remilitarisering.
DAGEN ETTER BETINGELSESLØS KAPITULASJON: Å VINNE FREDEN
Israelerne må gjøre en betydelig innsats for å avradikalisere Gazas befolkning i løpet av de neste to generasjonene. De må etablere et regime som kan styre på deres vegne, selv om innbyggerne i Gaza utvilsomt vil betrakte slike politikere som quislinger. Ved å innføre en regjering som i det minste forsøker å håndheve grunnleggende borgerrettigheter – tilgang til prevensjon, religionsfrihet, ytringsfrihet, sikkerhet for privat eiendom, lik rettferdighet i henhold til loven – og et utdanningsprogram som har til hensikt å avradikalisere befolkningen, kanskje over 50 år eller mer –, kan man oppnå en form for varig tilpasning. I mellomtiden er sikkerhet og stabilitet det beste man kan håpe på. Ingen utenforstående aktør kan få dette til å skje. Alternativet er en evig krig. Den eneste veien til fred, bortsett fra ødeleggelse av Israel, går gjennom en omfattende israelsk seier, en betingelsesløs kapitulasjon av Hamas i Gaza og en ordning etter krigen som sikrer at befolkningen i Gaza deretter ikke kan begå slike grusomheter som Israel ble utsatt for 7. oktober 2023.
___________________________________________________________
Michael Hochberg har en doktorgrad i anvendt fysikk fra Caltech og er for tiden gjesteforsker ved Centre for Geopolitics ved Cambridge University. Han er adm.dir. i Periplous LLC, som tilbyr rådgivningstjenester innen strategi, teknologi og organisasjonsdesign. Han har vært med på å grunnlegge fire selskaper med en samlet exit-verdi på over en milliard dollar, har vært professor i en periode og startet verdens første silisiumfotonikk-støperi. Han er medforfatter av en mye brukt lærebok om silisiumfotonikk og har publisert artikler i Science, Nature, National Review, The Hill, American Spectator, RealClearDefense, Fast Company og Naval War College Review. Du finner Michaels tekster på longwalls.substack.com, og på Twitter er han @TheHochberg.
Leonard Hochberg underviste blant annet ved Stanford University, ble utnevnt til Fellow ved Hoover Institution og var med på å grunnlegge Strategic Forecasting, Inc. (dvs. STRATFOR). Han har publisert arbeider i Social Science History, Historical Methods, The Journal of Interdisciplinary History, Orbis, National Review, The Hill, American Spectator, RealClearDefense, Cartographica og Naval War College Review. Han er Senior Fellow ved Foreign Policy Research Institute og koordinator for Mackinder Forum-U.S. (www.mackinderforum.org). Leonard har en doktorgrad i politisk teori og europeisk historie fra Department of Government ved Cornell University, New York.
