Regjeringen Støre melder at den omsider vil øke forsvarsbevilgningen til 2 % av BNP. Nå skal det rustes opp mot gamle fiender. Og med gode naboer som nye allierte, er optimismen stor.

Norge, Sverige, Danmark og Finland er omsider samlet i samme allianse. Drømmen til Gustav III om et samlet Norden er omsider blitt virkelighet!

Etter den russisk-svenske krigen om kontrollen over Finland var Gustav III blitt en sterk tilhenger av nordisk forsvarssamarbeid. I 1792 inngikk Sverige derfor en forsvarsallianse med Danmark-Norge rettet mot Russland.

Det var trusselen fra Russland og kommunismen som også lå bak Gerhardsens engasjement for nordisk forsvarssamarbeid etter krigen. Det bidro bl.a. til at Nordisk Forsvarsforbund ble opprettet i 1952.

Nordefco var imidlertid mer et symbol på nordisk samhold enn en forsvarsallianse med reelle sikkerhetsgarantier, og de nordiske land fant alle sine egne løsninger på sikkerhetsutfordringene etter krigen.

I dag, som i 1792 og 1952, er det trusselen fra Russland som bringer de nordiske landene sammen og som er dimensjonerende for den opprustningen som nå finner sted.

Den fennoskandiske halvøy ligger som en buffer mellom supermaktene. Nord-flanken er styrket med det svenske og finske NATO-medlemskapet. Det er klart positivt for norsk sikkerhet. Men som alle allianser kommer slike ikke bare med fordeler.

Troen på NATO, FN og EU og på alt som skrives med store bokstaver er besnærende, men for enkel. Forholdet mellom stormaktene styres, når det kommer til stykket, ikke av store bokstaver, men av en helt annen treenighet: realpolitikk, geopolitikk og nasjonale interesser.

Enhver seriøs analyse av våre omgivelser må ta i betraktning at USA først og fremst  ivaretar USAs interesser. Det er primært derfor USA nå etablerer flere baser i Norden. Sett fra Pentagon og Washington er Norge og Norden å betrakte som en fremskutt amerikansk forsvarsperimeter.

Enhver seriøs analyse må også ta i betraktning at isolasjonismen har gått i bølger i amerikansk politikk, og at norsk sikkerhet ikke kan baseres på stemningsbølger i den amerikanske Kongressen og den til enhver tid sittende presidents forgodtbefinnende.

Vi må ta inn over oss det faktum at USA har tapt alle kriger siden Vietnam-krigen. Og det amerikanerne gjør når krigstrettheten setter inn i befolkningen og velgerne er gått lei av å kjempe kriger i fjerne land, er kort og godt å reise hjem igjen. Amerikanske styrker trekkes ut, og tidligere allierte blir overlatt til seg selv.

Og enhver seriøs analyse må ta inn over seg det faktum at innvandringen og de demografiske endringene samt de økende økonomiske, regionale og sosiale motsetningene i Europa den har ført med seg, for lengst har skapt nye «faultlines» som splitter og forsterker desintegrasjonstendensene i EU.

Krigen i Ukraina har bidratt til et verbalt høylytt Europa, men et Europa som fremstår som militært, økonomisk og politisk svekket. Samtidig fremstår Norges «nye» utenrikspolitiske kopling til Tyskland som et særdeles usikkert og tvilsomt foretagende. På miljø- og energisiden har det allerede vist seg å koste langt mer enn det smaker.

For et lite og geopolitisk utsatt land som Norge er det i en slik situasjon bare ett bolverk mot å bli objekt for stormaktenes interesser. Dét er å forvalte våre allianseforhold godt og bygge opp egen forsvarsevne.

Egen forsvarsevne er avgjørende for våre alliertes evne og vilje til å komme oss til unnsetning. Uten eget forsvar har vi få garantier for at hjelpen blir som tenkt, og med det ønskede utfall.

Uten eget forsvar blir vi avhengig av alliertes vilje, deres «kollektive mentale og fysiske helsetilstand» og en rekke andre forhold hinsides enhver norsk prioritering og mulighet til å påvirke.

I usikre tider som disse blir propaganda viktigere enn noen gang for å stålsette opinion, avskrekke dissens og mobilisere forsvarsvilje. Men propaganda er et farlig og uforutsigbart verktøy som kan slå ut i uventede retninger.

Det kan forlede fienden, men kan også forlede oss selv til ønsketenkning og til å tro på egne vrangforestillinger. Innsiktsfull og virkelighetsorientert analyse er eneste verneutstyr mot dette.

Men det forutsetter kompetanse, monomant fokus på de faktiske forhold, klar prioritering av nasjonale mål og interesser og evne til å identifisere og luke bort alt som går på tvers av nasjonale sikkerhetsinteresser.

Slike kvaliteter er mangelvare nok i fredstid, men har enda dårligere vilkår i eksalterte og hysteriske omgivelser, som når krig truer.

For et robust forsvar er ikke bare solide strategier, gode våpensystem, tilstrekkelig volum og en motivert befolkning med sterk forsvarsvilje. Det forutsetter i tillegg godt militært og politisk lederskap.

Det fagmilitære lederskapet må fokusere på «fagmilitære utfordringer». Vernekraft og «fagmilitær kompetanse» er Forsvarets samfunnsoppdrag.

Våre politiske ledere må forstå at distriktspolitikk, minoriteters rettigheter og miljøvern er «forstyrrende» og underordnede hensyn som ikke kan prioriteres eller gå på bekostning av landets forsvarsevne. Pride-parader har ingenting i Forsvaret å gjøre.

Distriktspolitikk kan heller ikke styre forsvarspolitikken. Det «militært-kommunale kompleks» er sterkt i Norge, men kan ikke få påvirke geostrategisk, fagmilitær analyse og de militære prioriteringer som ligger bak Forsvarets oppbygning og lokalisering.

Det samme gjelder den tradisjonelle profesjonskampen mellom forsvarsgrenene. De vil alle ha mer, og først og fremst mer enn de andre. Dette må opphøre.

Vi trenger ikke flere elefanter i rommet. Politikernes spinn og deres villedende propaganda undergraver bare tiltroen til myndighetene og forsvarsviljen i befolkningen.

Vi trenger å være oppriktige mht. de feil og mangler Forsvaret i dag lider under. Det norske Forsvaret er i dag dårligere forberedt enn det var i 1940.

Vi trenger å balansere avskrekking og beroligelse på en måte som reduserer, og ikke øker, spenningsnivået i våre nærområder.

Vi trenger å forholde oss til de endrede geopolitiske realiteter i Europa, samt å håndtere nye allianseforhold slik at norske interesser blir behørig ivaretatt.

Forsvarets innretning må endres, og dets volum må økes.

Luftforsvaret trenger bedre beskyttelse av jagerflyene og missilbatterier for å forsvare luftdomenet samt kritisk militær og sivil infrastruktur.

I dag finnes det ubåter, samt overflatefartøy som kan senkes. Sjøforsvaret trenger først og fremst flere ubåter og et mobilt og fleksibelt kystforsvar.

Det bør børstes støv av totalforsvarskonseptet, og Sivilforsvaret bør renoveres.

Men mest av alt trenger vi en større landmakt. Under Den kalde krigen hadde vi 13 brigader og kunne mobilisere nærmere en halv million soldater – i dag: knapt 57.000.

Mobiliseringshæren med et langt større Heimevern og med 12 måneders obligatorisk verneplikt bør gjeninnføres.

Hæren bør kompletteres med to nye brigader, slik at vi får minimum tre stående brigader; én i Nord-Norge, én i Trøndelag og én i Sør-Norge.

Men det Forsvaret trenger mer enn noe annet, er tydelige politikere, sterke militære ledere og brutal prioritering av investeringer mot kapasiteter som gir størst mulig forsvarsevne per krone.

Document er blitt 20 år – kjøp vårt nye tidsskrift!