Jeg var en tur på Karl Johan den 9. mars og ville høre på en demonstrasjon av SIAN, Stopp Islamiseringen Av Norge, som var annonsert.
Når det fastslås at å holde en lovlig demonstrasjon er en viktig del av ytringsfriheten, er det da selvsagt at en såkalt motdemonstrasjon også er en del av ytringsfriheten?
Motdemonstrasjonen går jo bare ut på å lage så mye bråk at tilhørerne ikke hører det som blir sagt på den opprinnelige demonstrasjonen.
Formålet er altså å hindre ytringsfrihet til den gruppen som holder demonstrasjonen. Kunne ikke antirasistene holde sin egen demonstrasjon en annen dag?
Dette har ingenting med om man liker SIAN eller ikke, men de holdt flere saklige taler som hele tiden ble overdøvet av det kjente taktfaste ropet: «Ingen rasister i gata vår», med trommer og jernslag på sperringene.
I starten så det ut som om motdemonstrantene ble holdt nede ved Rosenkrantz’ gate med skrikingen sin, men etter hvert kom de opp mot Stortinget. Etter hvert ble det umulig å høre hva talerne sa.
Jeg opplevde nå en patetisk oppførsel av politiet. I fullt terrorutstyr var det ikke mye respekt de fikk fra motdemonstrantene. De prøvde å snakke hyggelig med noen av de verste og forklare dem at skulle de skrike, måtte de gå ned til Rosenkrantz’ gate. Dette var det ingen som brydde seg om.
Kunne ikke politiet satt seg i respekt på en skikkelig måte, så de ble respektert av pøblene?
Jeg og en dame ble bedt om å flytte oss, for vår egen sikkerhets skyld, da vi var omringet av skrikende og truende antifascister. Var det ikke nettopp vår sikkerhet politiet skulle beskytte der vi sto?
Inntrykket er at politiet må ha fått instrukser fra ledelsen om å være veldig forsiktig med reaksjon mot de aggressive motdemonstrantene, i sterk kontrast med den brutaliteten som en kvinne som demonstrerte for ytringsfrihet for to år siden ble utsatt for.
Document er blitt 20 år – kjøp vårt nye tidsskrift!
