Jyllands-Posten offentliggjorde i 2005 en artikkel av den språkmektige og islam-kyndige Tina Magaard om Koranen. Tittelen var: «Islam er den mest krigeriske religion». I dag er tittelen endret til: «Sprogforsker: Koranen er den religiøse tekst, der opfordrer mest til kamp og terror».

Innholdet er det samme, men teksten er tonet ned. Og avisen forklarer hvorfor: Rubrikken er efterfølgende blevet ændret, da der var ikke dækning for den oprindelige i artiklens indhold. Jyllands Posten beklager fejlen.

Dette er et pinlig tilbaketog for avisen som i sin tid trykket karikaturtegningene.

Legg merke til at redaksjonen ikke begrunner modifiseringen med behovet for distanse eller reservasjon, men at «det ikke var dækning for innholdet». Hvorfor ikke? Hva er det som har avkreftet eller svekket konklusjonen?

Den opprinnelige artikkel sto på trykk 10. september 2005, dvs. tyve dager før Flemming Rose publiserte karikaturene.

Magaards artikkel sto på trykk fire år etter 9/11:

En dansk sprogforsker har over tre år analyseret 10 religioners grundtekster og konkluderer, at teksterne i islam skiller sig ud ved at opfordre til terror og vold i højere grad end i andre religioner. Danske imamer kan ikke tage kritikken alvorligt.

Magaard studerte religiøse grunntekster i tre år.

»Teksterne i islam adskiller sig klart fra de øvrige religioners tekster ved i højere grad at opfordre til vold og aggression over for anderledes troende. Der findes også direkte opfordringer til terror. Det har længe været et tabu i islam-forskningen, men det er et faktum, som man er nødt til at forholde sig til,« siger Tina Magaard.

Desuden er der i Koranen hundredvis af opfordringer til kamp mod anderledes troende.

»Hvis det er rigtigt, at mange muslimer opfatter Koranen som guds egne ord, der ikke kan fortolkes eller omformuleres, har vi et problem. Det er indiskutabelt, at teksterne opfordrer til vold og terror. Derfor må det være legitimt at spørge muslimerne selv, hvordan de forholder sig til teksten, hvis de tager den for pålydende,« siger Tina Magaard.

I 2005 var dette ikke en sjokkerende nyhet. Vi levde i skyggen av 9/11 og flere rystende terroraksjoner i Europa. I 2005 hadde vi nettopp opplevd undergrunnsbombene i London.

Men i dag er det som om Europa ikke tør vedstå seg sin egen hukommelse.

Samtidig får man ikke nok av Gaza og palestinerne. Den offisielle versjon har kuttet forbindelsen til en hendelse som ligger bare noen måneder tilbake i tid: 7. oktober 2023.

Det går så langt at en palestinaaktivist sto i Debatten tirsdag og sa at det var tvil om det hadde vært noen seksuelle overgrep 7. oktober.

I 2005 var revisjonisten David Irving fortsatt kontroversiell av riktige grunner: Han ville relativisere nazismen og Holocaust. Men i dag er han normalisert. Irvings syn gjenfinnes i synet på Israel og sionismen, mens Hamas blir oversett eller omfavnet.

Det har skjedd en stor bevegelse som ikke så lett lar seg innpasse i et venstre-høyre-skjema.

Antisemittismen gjenfinnes på begge sider.

Har dette noe å gjøre med at immunforsvaret mot islam er svekket?

Det Tina Magaard skrev den gangen, er like sant i dag som den gang. Likevel er det utenkelig at en hovedstrømsavis ville sluppet en slik artikkel til uten å gjerde den inn med advarsler og forbehold.

Islam-kritikk var mainstream den gangen og er nå marginalisert. Det er forvalterne av opinionen som har tatt et stort skritt mot islam og latt hukommelsen fare.

En av dem som forsøker å opprettholde den, er Torkel Brekke, som i en kronikk i Aftenposten begrepsdifferensierer sionismen.

Da sionisme ble nazisme

Overskriften ble mulig som resultat av en lang og systematisk kampanje.

Fordreiningen av sionismens egentlige innhold er blant etterkrigstidens mer effektive og ondskapsfulle propagandakampanjer, og den gikk hånd i hånd med Sovjets og araberstatenes krig mot Israel også på andre fronter. Delvis var krigen varm og blodig, utkjempet av sovjetiske stedfortredere i Egypt og Syria, som i 1967 og 1973.

Delvis var krigen retorisk, som i de brede svertekampanjene i FN-systemet, som blant annet førte til generalforsamlingens resolusjon 3379 fra 1975, hvor det ble slått fast at sionisme er rasisme. Og delvis ble kampen mot jødestaten kjempet med memer, ideer som kopieres og går viralt lenge før internett, i aviser, bøker, film og på frimerker.

At FN og dets hjelpeorganisasjoner har beveget seg stadig mer i en Israel-fiendtlig retning, synes uomtvistelig.

Det nye er at også Biden flørter med tanken på å tvinge Israel til å godta en tostatsløsning. Det kan sprenge Demokratene og splitte Europa. At Norge står på gal side og faktisk inntar en lederrolle, er av historisk betydning. Det har allerede satt spor.

Man hadde behov for å sverte Israel og fremstille det som et kolonialistisk prosjekt av en illegitim krigsmakt. Det var på et tidspunkt kontakt mellom Jabotinsky og det fascistiske Italia, og Eichmann sonderte mulighetene for å la tyske jøder bli sendt til Palestina. Dette var nok til å konstruere en bro mellom sionisme og nazisme.

Dermed hadde man noe man kunne spinne videre på.

Ja, slik måtte det være: Sionistene var medskyldige i folkemordet på jødene! Sionistene likte nazistene, de likte å gjøre avtaler med dem om hvilke jøder som skulle drepes og hvem som kunne få leve.

Denne perverse argumentasjonen finner vi i flere kommunistiske og arabiske kilder, selvsagt helt løsrevet fra seriøs historisk forskning. Det er for eksempel et av budskapene i doktoravhandlingen til Mahmoud Abbas, palestinernes president, godkjent ved det sovjetiske vitenskapsakademiet i 1982.

Samme budskap kan også finnes igjen på det ytterste venstre i Norge. Jeg har tidligere skrevet i Aftenposten om hvordan avisen Klassekampen på slutten av 1970-tallet presenterte samme syn på holocaust, en undertrykt sannhet som måtte frem i lyset. Denne holocaust-revisjonismen ligner kanskje på den mer velkjente formen vi finner på ytre høyre, men har likevel har sin særegne form.

Det er selvsagt venstresiden som bærer størst skyld for demoniseringen av Israel, ganske enkelt fordi det er de som dominerer og kontrollerer opinionsdannelsen. Det er allerede en tung bør å dra på, og den blir bare tyngre for hver dag som går.

Journalistene merker ikke hva de er med på.

Det vi ser, er en oppbygging til en pogrom på norsk jord. Mediene gjødsler denne jorden hver eneste dag, og vi har allerede sett utslag av trusler og vold.

Men vannet preller av på gåsa.

Venstresiden, som har snakket om tankegods og holdninger og at alle må delta i bekjempelse av hat, har ikke noe problem med å slå på jødehat-trommene. Dag ut og dag inn.

Det er som om de er forhekset og helt blinde.

Document er blitt 20 år – kjøp vårt nye tidsskrift!