Med både Finland og Sverige som nye NATO-medlemmer, er det nordiske fellesforsvaret komplett. Danmark, Island og Norge har alltid vært med.

I overveielsene for 75 år siden om norsk tilslutning til NATO ble et nordisk forsvarssamarbeid fremholdt som alternativ. Statsminister Einar Gerhardsen var en sterk tilhenger av en nordisk forsvarsallianse. Men hans førstevalg vant ikke nok tilslutning.

Nå er Gerhardsens ønske gått i oppfyllelse. Det nordiske forsvarsforbundet er etablert, men innenfor rammen av NATO og med USA som garantist. USA er det eneste landet som gir alliansen avgjørende og troverdig kampkraft. 

Norge har i årevis misligholdt sine forpliktelser overfor sine NATO-allierte. Vi har satt vår lit til at allierte land vil komme oss til unnsetning den dagen det blir aktuelt. I tiltro til dette og med en naiv vurdering av den sikkerhetspolitiske situasjon i vår del av verden, har skiftende regjeringer i mange år latt Forsvaret forfalle.

Hvorfor skal andre land sende sine døtre og sønner for å kjempe og dø for Norges sak på norsk grunn når Norge selv tar så lett på sitt eget forsvar? Hvor sikre er vi på at allierte land i en gitt situasjon i det hele tatt har disponible styrker for innsats i Norge – kanskje de trenger sine militære ressurser til å verne eget territorium? USA vil kunne ha så store utfordringer i Øst-Asia at det kan bli lite igjen til akutt innsats i Europa.

NATOs toppmøte vedtok for 10 år siden at medlemslandene skulle øke sine forsvarsbudsjetter til å utgjøre 2 prosent av BNP – det vil si hvert lands samlede verdiskaping og totaløkonomi. Norge er det mest velstående landet i hele NATO-alliansen målt pr. innbygger, men har likevel ikke anstrengt seg for å nå det målet statsminister Erna Solberg forpliktet Norge til. De fleste NATO-landene har nådd budsjettmålet, men ikke oljelandet Norge. Sverige og Finland har ikke oljeinntekter, men har likevel innfridd NATOs ambisjon.

Dette viser at militært vern av folk og land ikke er noen prioritert oppgave for de makthaverne som velgerne har utstyrt oss med. Støre-regjeringen har til hensikt å nå NATO-kravet først i 2026. Men dette er fortsatt bare et løfte, som kan forsvinne som skrift i sand. 

I USA er ikke Donald Trump alene om å mene at europeiske NATO-land må bruke mer penger på sitt eget forsvar. Da denne spaltist for 40 år siden var på studiereise i USA for ved besøk på offentlige institusjoner, universiteter, tenketanker og organisasjoner å studere amerikansk forsvars- og sikkerhetspolitikk, møtte vi hele tiden kravet om burden-shearing, byrdefordelingen i NATO mellom USA og Europa. Amerikanerne spurte hvorfor Norge bruker så lite penger på sitt forsvar når oljelandet er så rikt. Gjesten fra Norge ble svar skyldig.

Veksten i norsk økonomi gir regjeringen med uendret skattenivå 12–15 milliarder kroner mer å rutte med neste år. Alt dette går med til sykehusdrift og økte pensjonsutgifter.

Hvis vi som privatpersoner ser at huset trenger ytre vedlikehold for å tette taket og skifte vinduene, men ikke har midler fra våre løpende inntekter – da tyr vi til sparepengene. Norge har i Oljefondet 16.000 milliarder på bok. Herfra kan det sluses penger inn i Forsvaret uten frykt for ekstra inflasjon. Ubåter, stridsvogner, artilleri og det meste ellers av materiell kan nemlig kjøpes i utlandet. De økte driftsutgiftene som følger med, kan vi dekke inn ved omdisponeringer på statsbudsjettet. Men det krever at samfunnselitene prioriterer landets forsvar fremfor politiske hobbyer som klimatiltak og støtte til korrupte voldsregimer i Afrika.

Gro Harlem Brundtland sa en gang at «Det er typisk norsk å være god». Vi vil heller si at det i spørsmål om forsvar er typisk norsk å snylte på andre fremfor å ta et krafttak selv.

Norge er snylternes hjemland. 

Document er blitt 20 år – kjøp vårt nye tidsskrift!