Forsvarer Marius Dietrichson bestrider ikke at Zaniar Matapour var den som massakrerte deltakerne i pridefeiringen i Oslo 25. juni. Men han spør om E-tjenesten både visste og – enda verre – kanskje var med på å fremprovosere handlingen. I neste ledd klarte PST å somle slik at Oslo politi ikke ble varslet og var forberedt.

To feil, hvorav PSTs er klarlagt. Men ikke E-tjenestens.

E-tjenesten var ikke bare en passiv registrator av chatter mellom IS-krigere og salafister. E-tjenestens folk deltar og utgir seg for å være en av dem.

Det skjedde også i dette tilfelle. En agent utga seg for å være Ibrahim. Han var IS-kriger, ekspert på sharia og hadde en hånd med i IS’ utenlandsoperasjoner.

Når han snakker med Shaheen alias Arfan Bhatti, tror denne at han snakker med en autoritet. Den andre som deltar, er Me, alias Aisha Shazadi Kausar. De var tidligere gift.

De tidligste meldingene forsvaret har fått tilgang til, er fra 19. juni. Men kontakten ble etablert allerede 18. mai. E-tjenesten har ikke vært villig til å utlevere noe av korrespondansen i dette tidsrommet. Det lille som er kjent etter 19. juni, gir holdepunkter for å spørre: Forledet agenten «miljøet» til å tro at de var i kontakt med IS-topper som godkjente operasjonen? Det reiser alvorlige spørsmål om E-tjenestens oppdrag.

Men det får vi sannsynligvis aldri svar på. Agenten skal ikke vitne. All korrespondanse er slettet fra telefonene, og de får forsvaret heller ikke utlevert.

– Men hva med rammeverket? spør Dietrichson.

Det nekter E-tjenesten å svare på. De opererer fra utlandet og står ikke til ansvar for andre enn seg selv. E-tjenesten kan suverent bestemme hva den vil gi fra seg av informasjon.

Siden den opererer fra utlandet, er den ikke underlagt norsk lov. Men da kan heller ikke materialet de samler inn, brukes i en norsk straffesak, er Dietrichsons poeng. En etat som ikke er underlagt norsk lov, kan ikke levere grunnlaget for noe så alvorlig som en terrorsak med strafferamme på 30 års fengsel.

Det er selve rammeverket E-tjenesten opererer innenfor som er unndratt norsk lov. Når Dietrichson spør hva som er rammeverket, får han til svar at det vil de ikke røpe.

Dette er akkurat samme veggen som medlemmer av kongresskomiteer i USA møter når de forsøker å få svar fra sjefen for FBI, CIA eller justisdepartementet. De svarer at de ikke kan kompromittere «sources and methods». Da hjelper det ikke å vise til de folkevalgtes rett til innsyn.

Da spesialetterforsker Bob Mueller var ferdig, ville både generalinspektøren og kongresskomiteer se dem i kortene. Men Muellers høyre hånd, Alexander Weissmann, kunne fortelle at telefonene «ved et uhell» var blitt slettet. Hillary Clinton slettet 33.000 e-poster.

De tør å trosse spillereglene fordi de vet at de som skal forsvare dem, er så svake at de ikke klarer det. Slik har det vært lenge, og med Biden-regimet er regelbrudd og normløshet sementert.

Sikkerhetstjenestene utnytter systemet til å blokkere for innsyn. Da FBI benyttet den britiske eks-agenten Christopher Steele som kilde, ansatte FBI ham som CHS, confidential human source, ikke fordi han var så viktig, men fordi statusen blokkerte folkevalgte fra å kreve innsyn i dokumenter.

Man reiser murer rundt etatene.

Dette har vært ukjent i Norge hittil. Men nå har vi fått samme type «virksomhet» som ikke er underlagt kontroll.

Det reduserer ikke Matapours ansvar. Men det kan være at han var en brikke i et større spill hvor norsk E-tjeneste var en av aktørene.

Det kan tenkes at viseadmiral Nils Andreas Stensønes har lært metoder av amerikanerne som bygger på provokasjon og at hans agenter har foretatt seg ting som ikke vil tåle offentlighetens lys.

Dietrichson har bedt om å få utlevert de 108 dokumentene som er referater av møtene mellom agenten og kildeførerne.

Hoveddommer Eirik Aass slo fast ved rettssakens begynnelse at PSTs og E-tjenestens roller ikke er tema for rettssaken. Det kan han få problemer med.

Dietrichson sa i sitt innledningsforedrag at han var oppmerksom på det, bare for å skyte begrunnelsen i filler. Det vil ikke være mulig å fastslå Matapours ansvar uten å kjenne E-tjenestens rolle.

Vel var det Matapour som begikk drapene og spredte terror i Oslo sentrum. Men var det et setup? Brukte agenten et språk for å lokke frem hvem som var villig til å begå terror i Norge? Ville de fiske frem og avsløre terrorister, men forregnet seg og fikk et reelt angrep som resultat? Utga de seg for autoriteter, slik at det fikk terrorcellen til å føle at de hadde godkjenning til å handle? Det lille vi fikk se av meldinger, ga potensielt en slik teori ben å gå på. Hvor solide de er, kan man umulig svare på uten å kjenne hele korrespondansen.

Og det får vi ikke anledning til.

bsp;

Document er blitt 20 år – kjøp vårt nye tidsskrift!