10. mars 2024 tente Oslo kommune for første gang ramadan-lys utenfor Rådhuset. I den islamvennlige statskanalen NRK ble dette fremstilt som et positivt skritt for mangfold og toleranse.
De nevnte ikke at ramadan også er en periode for intensivert jihad, islamsk hellig krig. Ramadan betyr ofte ende flere voldelige og dødelige islamske angrep mot mennesker som ikke er muslimer.
12. mars startet rettssaken mot Zaniar Matapour, den islamske terroristen bak angrepet i Oslo sentrum 25. juni 2022 hvor to mennesker ble drept og 21 skadet. 19 skudd ble avfyrt innen sivilister fikk lagt gjerningsmannen i bakken. Samtidig med rettssaken er Rådhuset i Oslo dekorert for å feire den islamske fastemåneden ramadan. Under to år etter Matapours dødelige jihadistiske angrep feirer altså Oslo by tankegodset bak terroren, noen hundre meter unna åstedet.
Før han utførte sin dødelige terror skal Zaniar Matapour ha blitt «markert mer religiøs». Han sverget også troskap til den jihadistiske terrororganisasjonen Den islamske staten (IS).
Ramadan-lysene i Oslo sies å etterligne feiringen i London. Men er det britiske samfunnet virkelig noe å etterligne i dag? Storbritannia ligner nå en ødelagt nasjon som allerede delvis er på kne for islam, og forfølger personer som er modige nok til å si denne sannheten høyt.
Da forfatteren Melanie Phillips i 2006 beskrev islamiseringen av det britiske samfunnet i sin bok Londonistan, anklaget kritikere henne for å overdrive. Det gjorde hun ikke.
Haitham al-Haddad, en britisk islamsk jurist og leder av fatwa-komiteen for Det islamske rådet i Europa, sa i et panel i 2023 at situasjonen til muslimer i Storbritannia og i Vesten nå er en mye bedre enn for 20 år siden. Han sa at hvis du går utenfor, ville du tro du var i et «andre Afghanistan», men det er faktisk «Londonistan». Al-Haddad sa at muslimer i Vesten ikke bør betrakte seg selv som en utsatt «minoritet», fordi de er «menneskehetens ledere».
Under sin muslimske borgermester Sadiq Khan blir London en stadig mer kriminalitetsfylt by der hvite briter er en krympende minoritet. Muslimske voldtektsgjenger har operert i mange britiske byer i årevis, og gjør det fortsatt.
I januar 2024 kunngjorde det homofile og pro-israelske parlamentsmedlemmet Mike Freer at han ikke ville søke gjenvalg ved neste britiske valg på grunn av bekymring for hans personlige sikkerhet, etter trusler og angrep fra militante muslimer.
Denne frykten er ikke ubegrunnet. En jihadist som støttet terrorgruppen Den islamske staten (IS) myrdet det konservative parlamentsmedlemmet David Amess 15. oktober 2021. Han hadde også vurdert å angripe Freer.
Mange tusen muslimer har offentlig demonstrert i London og andre byer med sympati for terrororganisasjonen Hamas. Pro-palestinske muslimer har vært så aggressive i å konfrontere individuelle politikere at statsminister Rishi Sunak i februar 2024 advarte britiske politisjefer om at «mobbens styre erstatter demokratisk styre». Samtidig advares det mot såkalt islamofobi.
Statsminister Sunak benektet også at partiet hans har «islamofobiske tendenser». Han sa at kommentarer fra den konservative politikeren Lee Anderson var uakseptable, og at han derfor ble suspendert fra partiet. Anderson uttalte at borgermesteren i London var under kontroll av islamister. Sadiq Khan beskrev kommentarene som «å helle bensin på bålet av anti-muslimsk hat».
Hvor skal vi europeere flykte når våre land er blitt ødelagt?
Den islamkritiske nederlandske politikeren Geert Wilders har levd under konstant politibeskyttelse de siste to tiårene, slik han selv har beskrevet i sin bok Marked for Death: Islam’s War Against the West and Me.
Andre islamkritiske politikere som Filip Dewinter i Belgia har også vært utsatt for trakassering og planlagte jihadistiske attentatforsøk.
Stadig flere europeiske forfattere, intellektuelle, kunstnere, politikere og vanlige borgere trues av militante muslimer. Et slør av sensur og islamske trusler, en jernburka, senker seg over Vest-Europa.
Personer som stiller kritiske spørsmål til sterke påstander om menneskeskapte globale klimaendringer risikerer å bli omtalt som «klimafornektere». Kanskje bør vi heller innføre et nytt begrep som er mer passende: Islamiseringsfornektere.
De personene, gruppene og partiene som nå hyller islamisering av det offentlige rom i byer som London og Oslo er stort sett de samme som hevder at det er en «konspirasjonsteori» å påpeke at islamiseringen i det hele tatt foregår. Så islamisering finnes ikke, men skal feires.
Det er på tide å avslutte denne absurde debatten. Ja, det pågår nå en hurtig islamisering av mange europeiske land og byer. Og ja, denne islamiseringen skyldes i hovedsak en innvandringspolitikk som nasjonale myndigheter og internasjonale organisasjoner som EU støtter.
Folk som fremdeles nekter for dette åpenbare faktum fortjener å bli latterliggjort som islamiseringsfornektere.
Debatten om det foregår en islamisering er over for lenge siden. Den eneste debatten vi nå skal ha er hvordan den pågående islamiseringen av Europa kan stoppes og reverseres.
