Arkitektur og nasjonsbygging – identitet og historisk forankring

Drager og laft. Foto: Børre Høstland / Nasjonalmuseet

Nasjonalmuseets utstilling «Drager og Laft» er interessant på flere måter. Det utstilte materialet er informativt, men gir oss et lite oppkvikkende innblikk i den norske nasjonalromantikkens idealer og arkitektur på 1800-tallet. Her burde det ha vært flere nasjonalromantiske malerier. Det ville ha gjort utstillingen visuelt mer fyldig. Den ledsagende boken/katalogen er på samme vis et tørt oppslagsverk om 1800-tallets arkitektoniske engasjement og historiske tilbakeblikk.

På tidlig 1800-tall var det liten interesse for middelalderens byggeskikk og formverden her i landet. Først når romantikken får et skikkelig fotfeste våkner også interessen for nasjonens historiske fortid. Takket være et iherdig engasjement fra den nasjonalromantiske maleren Johan Christian Dahl (1788 – 1857) kom våre middelalderske byggetradisjoner i fokus. Dahl bodde i Dresden på den tiden. Han var professor i malekunst ved kunstakademiet og høyt respektert for sine maleriske prestasjoner.

Siden den kunstneriske vekten lå så sterkt på det nasjonale, var Dahl stadig på farten i hjemlandet. Her hentet han inspirasjon og landskapsmotiver som senere kom til å danne grunnlaget for det norske gullalder-maleriet. Men Dahl var også sterkt opptatt av den stedegne byggeskikk og utsmykking. Særlig ble han fascinert av stavkirkene som på den tiden var under forfall og stadig rivningstruede. Ved en anledning fikk han reddet Vang kirke som ble demontert og solgt for en billig penge til kong Friedrich Wilhelm IV av Preussen.

Franz Wilhelm Schiertz, Vangs gamle kirke i fortiden. Copyright: bpk / Kunstbibliothek, SMB / Dietmar Katz

Alt dette blir «utdypende» behandlet i den nevnte katalogen der tre skolerte fagfolk forklarer oss at det vi kaller dragestil i stavkirker og gamle bondehus ikke er noe autentisk og opprinnelig, men en tidsbetinget konstruksjon klekket ut av datidens behov for å skape en norsk nasjonal identitet. Utstillingsmaterialet er uansett mer omfattende med ulike typer bilder som viser stavkirker og andre bygninger. Her er også gamle fotografier og stikk, skisser av mønstre og annen dekor, samt noen få malerier,

På 1800-tallet hadde flere europeiske land det samme behovet for å utvikle en nasjonal identitet. Ifølge katalogen dreier det seg om en internasjonal bevegelse, som i tråd med datidens nasjonsbygging hadde fokus på det enkelte lands egenart og historiske røtter. I utstillingskatalogens tilbakeblikk blir det tolket som et internasjonalt motepåfunn og nokså nedlatende fremstilt som en tidsbetinget konstruksjon uten historiefaglig forankring. 1800-tallets romantiske kobling til middelalderens formverden var et nasjonsbyggende drømmeprosjekt.

Selv om flere europeiske land på 1800-tallet orienterte seg mot fortiden i jakt på historiske røtter var det ikke en internasjonal trend, men en transnasjonal strømning. Her handler det ikke om et internasjonalt motepåfunn, men om en indre drivkraft i det enkelte lands nasjonsbygging som på egne premisser prøver å påvise historiske sammenhenger mellom landets fortid og nåtid. I så henseende ga det transnasjonale perspektivet en ny innfallsvinkel til fortiden, i den forstand at det er historiens egne hendelser og begivenheter som gjennom sansningens åpenhet styrer og begrunner tolkningsprosessen.

Når det gjelder Nasjonalmuseets egne tolkningsstrategier i forhold til utstillingen og dens materiale så er de påfallende moteriktige. All historisk kunnskap dreier seg om konstruksjon og dekonstruksjon. Det finnes ingen autentisk innsikt i fortiden, bare historiske konstruksjoner som må dekonstrueres og gjøres ideologisk uspiselige. I katalogbokens forord skrevet av museumsdirektør Ingrid Røynesdal, finner vi en anskuelig godbit: «I Norge er middelalderens status som nasjonal gullalder en 1800-talls-konstruksjon».

Slike dekonstruksjoner finnes det flere av i katalogteksten, nærmest som en rød tråd hva angår interesser for å finne historiske ankepunkter mot enhver nasjonsbygging. I kapittelet «Ekte norsk stil» skrevet av Bente Aass Solbakken, henter forfatteren frem den venstreradikale marxisten Eric Hobsbawms politiske korstog mot alle former for nasjonal, (les nasjonalistisk), tenkning. Uansett hvilken nasjon det dreier seg om så vil det nasjonale være en konstruksjon. Det vil si noe uekte og politisk suspekt, nærmest et forstadium til nazisme.

Eric Hobsbawms dekonstruksjonstenkning er selvsagt ikke en historisk tidløs teori om det nasjonale, men en politisk strategi for å dekonstruere og kompromittere en mulig autentisitet i historiske hendelser. For eksempel at middelalderens formverden og byggetradisjoner skulle kunne bekrefte noe nasjonalt og norsk. I årevis har kunsthistorikerne hevdet at stavkirkene ikke er noen norsk oppfinnelse. Har de funnet en fjøl eller en figur som ligner noe fra andre steder på kloden så dreier det seg om kopiering og noe uekte. Disse rare kirkene har ikke noe med norsk middelalder å gjøre, de er bare et sop i hop av fremmedkulturelt drivgods.

Her har dekonstruksjonstenkningen vært meget vellykket. Heldigvis ble dette metodiske motepåfunnet dekonstruert og avlivet ut på 2000-tallet. Det viste seg bare å være en venstreradikal strategi for å manipulere historisk kunnskap, nasjonal identitet og slik styre de kunstfaglige vurderinger. Nasjonalmuseets fordekte kanondekonstruksjon for et par tre år siden avdekket også museets oppheng i norsk 1800-talls kolonialisme. Christian Kroghs maleri «Leiv Eiricsson oppdager Amerika» ble i den sammenheng behandlet av museet som politisk suspekt.

Denne 1800-tallskolonialismen i Norge er det gjort et stort nummer av i katalogen. I artikkelen «De norske husene» skrevet av Tonje Haugland Sørensen, har forfatteren gransket norsk deltagelse på verdensutstillinger og det hjemlige bygge-markedet beregnet på eksport av norske, prefabrikkerte hus. Det er en traurig fortelling om grådig pengemakt og kolonialistisk tankegang som var null interessert i norsk kultur og nasjonal identitet. Selv om Norge ikke var noen kolonimakt får vi i denne teksten inntrykk av at landet opptrådte som en trofast støttespiller for flere blodige koloniregimer. Fremstillingen bærer tydelig preg av en politisk agenda for mest mulig å svartmale den norske nasjonsbyggingen.

I dagens utstilling «Drager og laft» er den ideologiske vinklingen fortsatt merkbar, ikke så mye på utstillingsnivå som i katalogens historiske beskrivelser og vurderinger. Fortiden forandrer seg stadig og har ingen egne iboende styringsimpulser. Det er opp til ettertidens ideologiske behov å avklare stavkirkenes «egentlige» mening. Den nasjonalromantiske maleren Johan Christian Dahl var dypt uenig i dette synspunktet. Hans iherdige arbeid for å bevare de gamle stavkirkene og tydeliggjøre deres middelalderske opprinnelse, var tuftet på en særegen innlevelse og sanselig persepsjon av kirkebyggenes historiske identitet og autentisitet.

Med tanke på at middelalderens særegne formuttrykk hadde en klar sammenheng med vikingtidens skipsbygging og ornamentikk, ville et utvidet billedmateriale på det punkt gjort utstillingens arkitektur mer spennende. Vi vet jo at vikingskipenes egenart og sanselige utstråling var velkjent og fryktet i de fleste oversjøiske landområder. Vikingene satte spor etter seg i mange land, men tok også ideer med seg hjem. De var faktisk en kolonimakt allerede på 800-tallet, uten at de seilte et eneste slaveskip.