Noel Coward Theatre, London. Foto: Iridescent / cc by-sa 3.0 / Wikimedia Commons.

Det er knapt til å tro, men nesten femti år etter at USA sluttet å segregere svarte og hvite, og tretti år etter at apartheid ble avskaffet i Sør-Afrika, innfører engelske teatre rase­segregering og inviterer kun publikummere som «identifiserer seg som svarte» til sine teater­stykker.

Det var Noel Coward Theatre i London som var først ute. De inviterer – eller som de sier: «inviterer radikalt» – svarte, og de som identifiserer seg som svarte, til teater­stykket «Slave Play» 17. juli og 17. september, så de kan være «fri fra det hvite blikk». Jeremy O’Harris, som selv er svart og har skrevet stykket, forsvarer avgjørelsen til BBC: «Jeg er spent på dette. Vi må huske på at folk må bli radikalt invitert til et rom for å vite at de hører til der. De fleste steder i Vesten har fattige mennesker og svarte mennesker blitt fortalt at de ikke hører til inne i et teater.» Han referer til Jim Crow, segregerings­lovene som opphørte i sørstatene i USA i 1965. Selv er O’Harris født i 1989 og har aldri opplevd segregering.

I går kom nyheten om at også et annet teater, Seven Dials Playhouse i London, planlegger to «Black Out Nights» i mars, når stykket «BLUE» settes opp.

«En del av det å være svart eller brun i en hvit verden er at vi ikke bor i den samme verden. Vi er ikke alle sammen invitert hele tiden. Det at man deler ett sett med opplevelser om verden, er ikke fornærmende. Det bare er.»

Slik kommenterer June Carryl, som har en hovedrolle i stykket. Kommentarene fra både Carryl og O’Harris er avslørende. De viser at unge svarte slett ikke er på linje med antirasismen fra Martin Luther Kings dager. Han drømte om en verden der hudfarge ikke betød noe, mens dagens aktivister og akademikere, som Robin Di Angelo og Ibram X Kendi, nettopp vektlegger hudfarge og det som skiller oss fra hverandre, istedenfor det som forener oss. Mens vi som vokste opp før den nye, woke antirasismen fikk fotfeste, ble fortalt at det var rasistisk i det hele tatt å snakke om hudfarge. Vi skulle behandle alle likt. Kritisk raseteori, som den nye antirasismen er tuftet på, har sneket seg inn i institusjoner og kulturen på en nærmest umerkelig måte.

Ny form for rasisme?

Teatre som vil utelukke hvite mennesker, er bare én av mange historier med forankring i kritisk raseteori. Når aktivister klager over at landsbygda er rasistisk fordi den er «for hvit», er det lett både å le og å bli forferdet. For slike anklager er tydeligvis oppkonstruerte og latterlige, men også et angrep på en kultur som vi ikke ville akseptert om det dreide seg om for eksempel savannen i Kenya og svarte mennesker.

Akademikere som James Lindsay, som har skrevet om kritisk raseteori blant annet i boken Race Marxism: The Truth About Critical Race Theory and Praxis, skriver i boken at «de fleste mennesker er ikke klar over at kritisk raseteori også aksepterer at rasisme er permanent». Så ikke bare er Vesten bygget på en rasistisk tankegang, ifølge teorien, men selv mange år etter at det ble ulovlig å diskriminere mennesker på grunn av hudfarge, insisterer kritisk raseteori på at samfunnet fortsatt er rasistisk, og alltid kommer til å være det. Man kan spørre seg hva som da er formålet – er det i det hele tatt noen vits i å forsøke å bekjempe rasisme?

Risikerer vi at dette tankesettet tipper oss over i en ny form for rasisme, der det å rakke ned på hvite mennesker og fremheve minoriteter på bekostning av majoritets­befolkningen, er blitt den nye folkesporten blant intelligentsiaen? Vi som beveger oss på sosiale medier, har vel fått med oss at det særlig blant amerikanske aktivister er blitt mer vanlig å klage over hvite menneskers rasisme og samtidig fremheve sin egen kultur, utseende («black girl magic») og attributter som høyerestående enn «hvit» kultur. Bytt ut ordet «svart» med «hvit», og rasismen er åpenbar. Men av en eller annen grunn er det greit når «de undertrykte» står for rasismen.

Men det er godt mulig at å nekte hvite mennesker adgang til et teaterstykke er imot britisk lov. Et parlaments­medlem fra Det konservative partiet som ville være anonym uttalte til Mail Online: «Jeg forstår at temaet resonnerer for noen, men vil stille spørsmål om hvorvidt dette er lovlig. I andre sammenhenger ville det vært ulovlig og rase­diskriminering.»

Galt og splittende

Også statsminister Rishi Sunak har uttalt seg kritisk. En talsmann for Sunak uttalte at statsministeren er en «stor støtte­spiller for kunst og kultur og mener at disse skal være inkluderende og åpne for alle, spesielt hvor disse institusjonene mottar offentlig støtte. Disse rapportene er bekymrings­fulle, og mer informasjon behøves. Men det er klart at å begrense publikum på bakgrunn av rase vil være galt og splittende».

Her har Sunak helt rett, men han kunne gått lenger i å fordømme teatrene. I seg selv vil ikke disse to teatrene ha en negativ effekt på samholdet mellom ulike folkegrupper i Storbritannia, men i et stadig mer mangfoldig samfunn er det – enten vi liker det eller ei – ikke positivt å dele inn mennesker etter hudfarge.

For når hvite mennesker ikke lenger er en majoritet, noe som er et faktum i byer som London, Luton og Birmingham, kan vi ikke lenger snakke om dem med mørkere hudfarge som en sårbar minoritet. Tvert om er hvite, britisk­fødte mennesker i disse byene en minoritet, uten at de fremlegger krav om å bli forskjells­behandlet og kvotert inn i makt­posisjoner. London er styrt av en borger­mester med foreldre fra Pakistan; bedre bevis finnes ikke for at det britiske samfunnet ikke er rasistisk.

Demografiske endringer er ukomfortable

Det betyr ikke at alle briter – de som er født og oppvokst her – er fornøyde med utviklingen. Mange sier at de ikke lenger føler seg hjemme i London. «Raske demografiske endringer er ukomfortable for mange mennesker, ikke fordi de er rasistiske, men fordi de er mennesker som foretrekker det gjenkjennelige fremfor det ugjenkjennelige. Bare spør de karibiske innbyggerne i Brixton, som protesterer mot at nabolaget blir kjøpt opp av rike, unge hvite», skriver David Goodhart i The Times. Han mener hoved­utfordringen ved vårt nye, mangfoldige samfunn er at vi er blitt så mangfoldige at vi ikke lenger har noe til felles. Akkurat slik som våre teater­venner mener – at et svart publikum helst vil være sammen med andre svarte når de går på teater – mener Goodhart at verdier som lojalitet mot nasjonal­staten minsker når et land går gjennom så hurtige demografiske endringer som Storbritannia har gjort, fordi vi har så mange ulike grupper med ulike verdier.

Storbritannia har alltid vært en nasjon bestående av forskjellige religioner, klasse­til­hørig­heter og forskjellige regioner. Men likevel har det vært en felles følelse av patriotisme og historie, og forskjellene mellom mennesker har gradvis blitt redusert over tid, skriver Goodhart. Nå som Storbritannia nærmer seg en etnisk minoritets­befolkning på 30 prosent, er dette unikt i historisk sammenheng, i alle fall for stabile, rike velferds­samfunn som er tuftet på en høy grad av samarbeid og interaksjon, mener Goodhart.

De fleste gnisningene som oppstår, blir ikke registrert av den politiske eliten, for de befinner seg i områder som i liten grad blir påvirket av disse endringene. Jeg tilhører ikke denne eliten selv, men bor i et område i Edinburgh, den skotske hovedstaden, som knapt har forandret seg demografisk de siste femti årene. Det er ikke rart mine venner her er positive til innvandring når de knapt har møtt noen innvandrere fra land utenfor Europa her i nabolaget. Det er lett å ha slike «luksus­meninger», som Torstein Veblen beskrev dem – det er ikke de som blir berørt av økt innvandring, med det presset på offentlige tjenester og tydelige forandringer i bybildet det medfører. Det er fattigere mennesker som bor i Birmingham og Luton, eller hvite jenter som blir misbrukt av pakistanske gjenger i Rochdale, som merker det på kroppen – bokstavelig talt – uten at vi kan lese kronikker i The Guardian om deres opplevelser. For mine venner i Morningside betyr økt innvandring mer spennende restauranter og at barna har venner fra Hongkong og Spania, ikke at det blir bygd en moske i gaten der de bor.

Undergraver samhold

«En del av det å være svart eller brun i en hvit verden er at vi ikke bor i den samme verden», sa June Carryl. Det er kanskje realiteten, men det er ikke noe å juble over. Hvis våre vestlige nasjoner skal lykkes i fremtiden, er det kanskje på tide å legge vekt på det vi har felles, ikke det som skiller oss. Det betyr også å se på hvilken tålegrense vi har for innvandring fra kulturer som er ulike vår egen. For man kan ikke fremtvinge nasjonal samhørighet hos mennesker som ikke ønsker å ta del i nasjonen.

Å utelukke mennesker fra det offentlige rom basert på mengden melanin i huden, er verken progressivt eller i tråd med de verdier et multikulturelt samfunn kan tolerere. Hvis det er ulovlig og umoralsk å diskriminere svarte og brune mennesker, bør det samme gjelde for hvite mennesker. Noe annet betyr det totale knefall for en ideologi som undergraver samhold og menneskeverd.