Annen nestleder Steinar Krogstad i LO. Foto: Terje Pedersen / NTB
LO går ikke uten videre med på at pensjonsalderen heves til 72 år. De krever en rekke endringer og tilpasninger.
Den norske pensjonsalderen er blitt et tema, og en rekke politiske krefter presser på for at den skal økes.
Man mener det er blitt for dyrt for samfunnet å finansiere den nåværende, lave pensjonsalderen.
Dette inngår i et samlet bilde der også et økende antall uføretrygdede spiller inn. Sosialbudsjettene for den norske stat er skyhøye, og forventes å bare øke fremover.
En høy andel innvandrere som bare i liten grad kommer i jobb, påvirker dette.
Samtidig gjør nåværende pensjonsalder at mye kvalifisert arbeidskraft forsvinner fra arbeidsmarkedet tidligere enn mange mener er nødvendig. Økt levealder er en faktor det pekes på.
Men denne pensjonsalderen er et velferdsgode ikke minst fagbevegelsen tidligere har kjempet for å få innført.
Nå skal altså LO og andre fagorganisasjoner se på at dette rives ned, noen man ikke er villig til å gjøre uten videre.
NTB-Steinar Schjetne melder om saken.
Pensjonsforliket som kom i havn i forrige uke, utvider og viderefører levealdersjusteringen i pensjonsreformen. Det forutsettes at når man lever lenger, skal man også jobbe lenger. Pensjonsalderen skal gradvis økes til 72 år også i statlig sektor.
LO foreslår justeringer
LO foreslår en rekke tiltak, tilrettelegginger og justeringer for at arbeidslivet skal være attraktivt også for arbeidstakere som nærmer seg pensjonsalder – blant annet å forsterke retten til større fleksibilitet i arbeidet.
Det kan for eksempel gjøres gjennom å gi kortere arbeidstid for eldre arbeidstakere.
– Pensjonsforliket skal evalueres etter ti år for å se om utviklingen har vært i tråd med forutsetningen. Hvis det ikke er tilfelle, må vi ta en fot i bakken. Vi kan ikke øke pensjonsalderen i lovverket hvis det viser seg at den reelt sett ikke har økt, sier 2. nestleder Steinar Krogstad i LO til NTB.
Alle må jobbe lenger
Pensjonsforliket skal vedtas av et bredt flertall i Stortinget torsdag 21. mars. Pensjonsreformen fra 2011 innebærer at pensjonene skulle levealdersjusteres: I takt med at befolkningen blir stadig eldre, må man jobbe mer for å unngå kutt i pensjonen.
Da sju av ni partier på Stortinget torsdag i forrige uke kunngjorde enighet om pensjonsforliket, medførte det at pensjonsalderen i staten ble økt til 72 år, slik som for arbeidslivet ellers. Samtidig blir ikke plikten til å fratre ved oppnådd særaldersgrense gjeninnført.
– Vi har en tydelig forventning om at arbeidsgiverne setter inn tiltak og gjør tilrettelegginger, sier Arbeiderpartiets arbeidspolitiske talsperson Tuva Moflag til NTB.
Pensjonsalderen vil gradvis øke for dem som er født fra 1964 og utover.
Gradvis økning i alder
Avtalen har regjeringspartiene Arbeiderpartiet og Senterpartiet inngått med Høyre, SV, Venstre, KrF og MDG.
FrP har stilt seg avvisende.
Moflag mener den i hovedsak overlater til partene i arbeidslivet å jobbe fram de konkrete grepene som må tas for å få folk til å stå lenger i jobben.
– I likhet med LO er vi i NHO glade for at det har kommet på plass et bredt pensjonsforlik, understreker arbeidslivsdirektør Nina Melsom i NHO overfor NTB.
– Skal fellesskapet ha råd til ordninger for dem som ikke kan jobbe, må vi få flere av dem som kan jobbe, til å jobbe lenger. Vi må legge til rette for lange karrierer gjennom godt arbeidsmiljø, HMS og kompetanseutvikling gjennom hele livet, sier hun.
Samtidig heter det i avtalen at det skal «gjøres et arbeid for å forhindre at vi får et arbeidsliv der arbeidstakere slites ut, mentalt og fysisk, og ikke evner å stå i arbeid».
Frakoblet virkeligheten i arbeidsmarkedet
Mange vil mene at alt dette er enkelt å si, men krevende å gjennomføre. Ikke minst fordi arbeidsmarkedet nå er slik at det er blitt svært vanskelig for godt voksne å få jobb.
Arbeidssøkere over 50 anses ofte som «for gamle» når stillinger skal besettes, og det å ansette folk over 60 er nesten «utenkelig» i de fleste sammenhenger.
Til og med folk i 40–45-årsalderen kan oppleve at de stadig vekk taper overfor yngre søkere i ansettelsesprosesser.
Er man godt voksen, gjelder det stort sett å prøve å klore seg fast til jobben man har. Man får neppe noen ny andre steder.
Dette er neppe holdninger som endres bare fordi politikerne vedtar en reform.
Det kan rett og slett fremstå som temmelig livsfjernt å innføre en ordning der det forventes at folk skal jobbe til de er 72, når det i praksis ikke finnes noe arbeidsmarked for denne gruppen.
Men så har da gjerne de politikerne som vedtar dette, svært begrenset erfaring med et virkelig arbeidsliv utenfor poltikken. Det gjelder også folk i «beskyttede stillinger» i f.eks. LO.
Når pensjonsalderen heves, kan det bli et økende antall forgjeves arbeidssøkende eldre som er presset ut av arbeidsmarkedet og heller ikke får pensjon.
For dem blir da andre sosiale ordninger løsningen, og man ender opp med å trekke kølapp hos NAV.
Bestill fra Document i dag:
Kjøp flere gode bøker fra Document!
Husk å støtte Document:
