Stortingspresident Jo Benkow taler under Norges Røde Kors’ 125-årsjubileum i Oslo den 22. september 1990. Foto: Ingar Storfjell / NTB.
Jo Benkow var det første jøden som ble valgt inn på Stortinget. Denne skribent har ikke klart å finne noen etterfølgere. I dagens virkelighet, dynket i antisemittisme, kan det være på sin plass å tenke tilbake på Jo Benkow og hans livsgjerning.
Benkow var født i Trondheim i 1924, men vokste opp på Stabekk der faren drev atelier og fotoforretning. Jo ble selv fotograf av yrke. Familien Benkow(itz) var askenasijøder som innvandret til Skandinavia fra russiskdominerte områder. Farfar Chaim, som hadde vært hoffotograf for selveste Tsaren, dro – eller snarere flyktet (forut for revolusjonen) – med familien til Sverige, og Ivan, far til Jo(sef), dro videre til Norge.
Benkows Holocaust
Under jødeutryddelsene under krigen ble kvinnene i Benkow-familien arrestert og gasset i hjel, også hans mor Annie Louise, tanter og kusiner. Jo og hans far hadde flyktet til Sverige i tide, noe kvinnene aldri rakk, selv om planene var lagt.
Jo sa selv om dette hvor umulig det er å fatte all lidelsen bak de seks millioner ofre for Holocaust: «Det er lettere når vi tenker på skjebnen til ett enkelt menneske som sto oss nær.» Jo Benkow tenkte på sin fire år gamle kusine Ada som fulgte sin mor i gasskammeret.
Jo Benkow kom fra Sverige til Little Norway i Canada der han tjenestegjorde i flyvåpenet. Han fikk deltakermedaljen i 1945.
Inn i politikken
Skjønt Jo ville studere, han var eslet til å bli realist, så gjorde familietragedien og manglende økonomisk frihet like etter krigen sitt til at han gikk i farens fotspor og tok mesterbrev som fotograf i 1952.
Fra 1950-tallet ble Benkow «tatt av» politikken, og vennen Svenn Stray, senere utenriksminister, var den som pushet Jos politiske karriere. Han hadde bosatt seg i Moss med egen fotoforretning og ble kommunestyrerepresentant for Høyre i 1959. Da tidligere statsminister (for noen dager) Jon Lyng trakk seg fra Stortinget i 1965, kapret Jo Benkow plassen etter Lyngs oppfordring.
Benkow skulle bli mannen som formet det sosialt ansvarlige Høyre. Helse- og sosialpolitikk ble hans domene. Han så på velferdsstaten som et politisk felleseie. Han hadde en meget høy stjerne i Høyre, men også hos hans politiske motstandere, som dypt respekterte hans flegma, kunnskap og fremtoning. Mange kompromisser ble skapt på denne måten, især i perioden da han var Høyres parlamentariske leder (1981–1985) og som leder av Høyre i tidsrommet 1980–1984.
I det aller meste av denne tiden mens Benkow satt i dobbeltrollen formann og parlamentarisk leder, og Høyre satt med regjeringen, var han mannen med bredest nett og mest makt i partiet. Men han ble aldri statsråd; han ble etter det man forstår ikke spurt av Kåre Willoch, og selv ivret han heller ikke så hardt for å få slike poster, selv om han sammen med Erling Norvik i dag regnes som «hjernen» bak Høyre-bølgen på 1980-tallet og moderniseringen av partiet. I stedet endte Benkow sin karriere som vår tids mest respekterte stortingspresident (1985–1993).
«En stor dag for oss alle»
Det var i denne posisjonen Dagbladets medarbeider møtte ham klokken kvart over ni en septembermorgen i 1993. William Mikkelsen hadde æren av å være fotograf på dette helt spesielle oppdraget. Oslo-avtalen (Oslo 1) var klar, en avtale som skulle gi Yassir Arafat og Yitzhak Rabin (og Shimon Peres) Nobels fredspris.
Da avtalen var klar dette døgnet, ringte jeg kjapt opp til stortingspresidentens kontor og ba om å få Jo Benkow. Han kom i røret etter få sekunder, og jeg tror jeg åpnet med frasen «Jakobsen i Dagbladet her, gratulerer med dagen, Jo». Hvorpå jeg husker han svarte: «Takk skal du ha, Jakobsen, gratulerer selv. Dette er en stor dag for oss alle.»
Jeg spurte om jeg kunne komme bortom en tur med fotograf og ta et par bilder på den store dagen, og Jo svarte: «Bare kom, kom igjen! Er på kontoret og venter på dere. En stor dag for oss alle, dette.»
Kort etter var Dagbladet på plass inne hos Jo, på stortingspresidentens kontor. Gleden lyste av skikkelsen, hele mannen og jøden, Josef Benkowitz. «Nå skåler vi karer, jeg har portvin, skjønner dere, til slike anledninger.» Og vi drakk. Klokken var neppe blitt ti den morgenen. Jeg skal aldri glemme det så lenge jeg lever.
Dette er det bildet som best sitter igjen etter jo Benkow hos meg. Han var en type som aldri hadde noe imot journalister eller media; han var en gentleman. Han var slett ikke uten temperament, og han hadde diverse feider med Kåre Willoch – politiske og mer personlige.
De to gikk slett ikke godt sammen, heller ikke politisk, særlig ikke hva gjaldt Midtøsten-politikken. Her viste Willoch seg som en durkdreven antisemitt og tilsvarende Palestina-forkjemper. Mens Benkow mer enn godtok Oslo-avtalen, som senere ble sabotert først og fremst fra palestinsk hold og endte i katastrofe (drapet på Rabin m.m.), stilte Willoch seg åpent og bastant på palestinernes side. Dette antisemittiske standpunktet har formet Høyres Midtøsten-politikk til denne dag.
Jo Benkow, som døde i 2013, 88 år gammel, nær samtidig med ektefellen Annelise Høegh (1949–2013), forsonet seg i realiteten aldri med Kåre Willoch, noe det fins flere vitnesbyrd på.
Tilbake til synagogen
Benkow bodde de siste årene av sitt liv i Bergstien i en eldrebolig knyttet til synagogen og trossamfunnet. På sine eldre dager fant han tilbake til sine røtter og en gud han følte hadde forlatt ham under Holocaust og utryddelsen av hans folk og hans familie.
Jeg skriver disse enkle linjer om en stor mann, den eneste jøde som slapp igjennom det trange antisemittiske norske nåløyet til storpolitikken. Han satte spor etter seg, også som forfatter – da hans «Fra synagogen til Løvebakken» er en av Norges best solgte memoarer gjennom tidene.
Undrer meg på hva Jo Benkow ville sagt om dagens utvikling, om krigen mellom palestinerne og Israel, om Hamas, om Ap og Høyres støtte til Hamas og ny utryddelse av jøder. Jeg spør meg om hva han hadde ment om dagens Høyre? Jeg lurer meg på… Nei, det gjør jeg egentlig ikke.
Document er blitt 20 år – kjøp vårt nye tidsskrift!
