Språk er viktig, ja, viktigere enn de fleste tror. For de fleste tror de sier noe, mens de egentlig sier noe helt annet. Slik kan politikerne gjøre hva som faller dem inn mens folket krangler i det uendelige om hvordan de skal få slutt på galskapen. De krangler i det uendelige fordi de bruker feil ord og uttrykk.
Konge og president
I Norge har vi en konge. Det vil si: Vi tror vi har en konge. Han er i virkeligheten en president.
For med en president menes en som presiderer, det vil si en som sørger for at alle sider kommer til orde og alle sider ved en sak skal legges frem. Denne presidenten skal i så tilfelle være upartisk. Han skal egentlig ikke ta parti.
De land som har presidenter, har til gjengjeld fått konger uten å vite om det. For konger regjerer etter sitt eget hode og støtter opp om den delen av befolkningen som støtter opp om dem. Konger kan styrtes når de har regjert lenge nok som tyranner og virkelig har støtt fra seg befolkningen; det kan vi lære av historien. Det er derfor viktig for konger å holde seg inne med den sterkeste delen av befolkningen. De favoriserer gjerne familien sin, og giftermål har gjennom tusener av år vært et av de sterkeste virkemidler for å opprettholde familiens styrke.
I USA har vi en rekke kongefamilier. John Adams var visepresident fra 1789 til 1797 og regjerte fra 1797 til 1801, og sønnen John Quincy Adams regjerte fra 1825 til 1829. William Henry Harrison regjerte i 1841 og barnebarnet Benjamin Harrison 1889–1893. Theodore Roosevelt regjerte 1901–1909, og slektningen Franklin regjerte 1933–1945; han var også gift med niesen til Theodore, i slekt med fem presidenter og i familie med seks til. George H.W. Bush var president fra 1989 til 1993 og sønnen George W. Bush fra 2001 til 2009. Clinton regjerte fra 1993 til 2001, og kona prøvde å bli valgt i 2016, men tapte. John F. Kennedy kom fra nok en innflytelsesrik familie, og regjerte fra 1961 til 1963, mens brødrene Robert og Edward var senatorer, og Robert også var justisminister, og nå prøver hans sønn Robert jr. å stille til presidentvalget i år som uavhengig kandidat.
Som om ikke dette skulle være nok, så var Obama president 2009–2017, og nå ryktes det at ettersom den sittende presidenten ikke anses skikket til gjenvalg blant sine egne, så vil Obamas kone rykke inn som Demokratenes kandidat ved deres nominasjonsmøte før valget starter, en gang i august. De rojalistiske familier fornekter seg ikke.
Tyranner som Frankrikes Macron og Canadas Trudeau oppfører seg også som eneveldige konger, akkurat slik Tysklands Merkel oppførte seg som en dronning, og de kongelige er jo per definisjon hevet over kritikk. Det er helt i tradisjon med tyrannene, som hevet seg over folket og så ned på dem. Det er så godt uttrykt i den franske Encyclopédie fra 1751 til 1772, redigert av geniet Denis Diderot, v. 16, 1765, side 784:
«Ved tyrann forstår man i dag ikke bare en som har tilranet seg regjeringsmakten, men også en som er legitim regent, som misbruker sin makt for å bryte loven, undertrykke sitt folk, og for å gjøre sine undersåtter til ofre for sine lidenskaper og urettferdige begjær, som han substituerer for lover.»
Her kan den interesserte leser fortsette å lese i Encyclopédie og gjenkjenne den generelle norske politikk. Klimahysteriet er f.eks. en slik merkverdig, ustyrtelig lidenskap hos politikerne, og «det grønne skiftet», som de begjærer helt ubehersket, ødelegger natur og miljø og beslaglegger folkets midler, som deles ut til kongemaktens trofaste medløpere og kollaboratører på det mest urettferdige vis tenkelig.
Verdens økonomiforum
Verdens økonomiforum (WEF) ble stiftet i 1971 og holder til i Sveits. Det arrangerer årlige konferanser for verdens rikeste og verdens topp-politikere. Det er ganske morsomt at «forumet» ble startet som en non-profit-organisasjon. Om det virkelig er noe den organisasjonen ikke er, så er det «non-profit». Det årlige medlemskapet for enkeltpersoner starter på omkring trekvart million og for selskaper på opptil 7,5 millioner.
WEF tilbyr innflytelse til politikere og rikinger. Tyranner som Biden, Macron, Merkel og Trudeau er med. Norske politikere som Støre og Solberg er med. President, da en som faktisk presiderer, er ingen ringere enn Børge Brende. Nordmenn deltar også i de årlige konferansene i Davos, der man behandler spørsmål som rikingene finner viktige, som årets tema: Hvordan gjenoppbygge tillit?
Det er vel ikke noe rart at forumet trenger å gjenoppbygge tillit; det skal godt gjøres å unngå å skjønne at det slett ikke er alle i verden som er særlig glad i profeten Klaus Schwab, eller forumets mange tyranniske spådommer, som den velkjente:
«I 2030 vil du eie ingenting og være lykkelig; alt du ønsker vil du leie, og det vil bli levert med drone, organer trenger ikke transplanteres fordi de vil 3D-produseres, du vil spise mye mindre kjøtt, en milliard mennesker vil bli omplassert på grunn av klimaendringer, vi (vi?) må gjøre en bedre jobb for å ta mot og integrere flyktninger (flyktninger?), forurensere (forurensere?) må betale for å slippe ut CO2, det vil bli en global avgift på karbon som vil gjøre fossile brensler til historie, du kan forberede deg til å dra til Mars (hvem ønsker å dra til Mars?), vitenskapsmenn vil ha funnet ut hvordan du skal bevare helsen i rommet, noe som kan starte en reise for å finne utenomjordisk liv (hæ?), vestlige verdier (hvilke) vil ha blitt testet til bristepunktet, reguleringstiltak som støtter opp mot demokratiet (hvilket?) må ikke glemmes.»
Meat will be a special treat. Read more: https://t.co/RiQP6tpkfp pic.twitter.com/7BcRHgnWTx
— World Economic Forum (@wef) April 9, 2018
Det er nå én ting å se på dette sprøytet som en form for skrullete sekulær religiøs sekt, men det er en helt annen ting å innse at disse tyrannene har greid å overbevise en god del politikere og alminnelige mennesker om at dette åndssløve tøvet bringer noe godt med seg.
Det er ikke vanskelig å skjønne at politikere som er mer opptatt av prestisje enn av å tjene folket de er satt til å styre over, sluker dette tyranniske våset. For det er intet annet enn tyranni å hevde at du om noen få år ikke vil eie noenting. Hvem skal da eie det? Og hvem, om ikke våre politikere, skal gjennomføre det?
Hvilke tyranniske politikere tar alt det du eier i løpet av de neste årene, og hvor overfører de eierskapet? For noen, om de er en person eller en korporasjon, må eie det. Hvem skal sørge for at du skal få leie det du engang eide? Hvilke politikere eller korporasjoner skal få rett til å bestemme om du skal få leie noe?
Hvem skal iverksette at vi skal spise mindre kjøtt? Med mindre man innfører lover og regler som gjør det umulig å drive med husdyrhold? Hvorfor skal man skattlegge fotosyntesen, uten hvilken det ikke hadde vært liv på jorden? Hvorfor kaller de karbon, grunnstoffet for alt liv, for forurensning?
Dette er gale mennesker, tyranner som elsker å styre over andre og bestemme hva du skal eie, leie, si og mene. Heldigvis vet vi at befolkningen står opp mot tyrannene, det ser vi nå over hele Europa med traktorenes inntogsmarsjer. Men det må altså katastrofe til før befolkningen reagerer.
WEF vil aldri få tilbake tilliten i befolkningen. De har ennå tyranniet i behold, men historien lærer oss at tyrannene alltid styrtes. Det bare tar noen tid.
Norges kronprins som global leder
WEF har også et program de kaller «Unge globale ledere». Her nominerer de yngre politikere og lignende kjendiser til å være med og lære hvordan de skal herske som tyranner, og disse skal være med og infiltrere regjeringer over hele verden.
Jeg har gjennom mange år sett hvordan unge såkalte talentfulle mennesker har blitt plukket ut for å bli lært opp til å være ledere i store norske bedrifter, og jeg må si at om det er ett karaktertrekk de alle har, så er det ikke intelligens, det er ikke evne til å ta beslutninger, det er ikke evne til å stå i stormen, det er ikke evne til å forsvare dem de er satt til å lede, det er kort sagt ikke en eneste lederegenskap ved disse. Jeg regner da heller ikke det som en god lederegenskap å kunne prate pjatt og svada på kommando og tro at det som sies er viktig. For akkurat slikt er de flinke til.
Nei, det karaktertrekket de alle har, er tafatthet. De er rett og slett ute av stand til å lede – gjennom å gå foran, vise vei, dele opp arbeidet som skal gjøres i passe deler og delegere det til undersåttene, og om man ikke har noen til å gjøre det, å faktisk finne noen. De er ute av stand til å skjønne at tiden går og at en avgjørelse må tas og at man må komme i gang. Jeg kunne gi utallige eksempler.
Men de er flinke til å beholde posisjonen, spille på lag med de andre lederne, si akkurat det som skal sies, og slik har alle politikerne i Norge blitt, der de spiller på lag med hverandre.
Blant de unge globale lederne finner vi også noen som ikke burde være der, nemlig Norges kronprinspar.
Norges kronprinspar skal engang, kanskje tidligere enn vi ønsker, bli konge og dronning over Norge.
De skal ikke være globale ledere. De skal være ledere av Norge.
«Alt for Norge» eller «Alt før Norge»?
Norge ble fritt fra unionen med Sverige i 1905, og valgte den danske prins Christian Frederik til konge under navnet Haakon VII. Han var gift med den britiske prinsesse Maud, som ble dansk prinsesse da hun giftet seg. Haakon VII tok valgspråket «Alt for Norge» da han ble konge i Norge.
Haakon VII og Maud hadde én sønn, prins Alexander Edward av Danmark, som to år gammel ble kronprins under navnet Olav i Norge. Olav giftet seg med prinsesse Märtha av Sverige. Han ble konge i 1957 og tok også valgspråket «Alt for Norge». Olavs sønn kong Harald tok også valgspråket «Alt for Norge» da han ble konge i 1991.
Helt siden Gro Harlem Brundtland ble statsminister i 1981 har norske statsministere hatt som uoffisielt valgspråk «Alt før Norge». De har vært opptatt av å posisjonere seg for å få toppjobb i internasjonale organer, som FN, EU, WHO og NATO, og de har aktivt kjempet mot folkets vilje i EU-saken, EØS-avtalen, osv. Man kan egentlig lure på om ikke dette hadde foregått lenge før 1981, og et symptom på dette er f.eks. at den norske oljen ikke ble ilandført i Norge, hvor det kunne opprettes norsk industri, men ble ført nedover til Kontinentet og De britiske øyer. Et annet symptom er selvsagt den norske kraftindustrien, som det nå, etter over tretti år med ny energilov i 1990 og lumsk politikervirksomhet, endelig virker som de ønsker nede på Kontinentet.
Vi får være glad for at tronrekkefølgen ikke slipper til datteren til kong Harald, med alle de merkverdigheter det ville medført. Det kan selvsagt innvendes at de kongelige mer har symbolverdi enn noen reell innflytelse på den politikk som utføres. Kong Harald ser gjennom fingrene med norske politikeres preferanse for det ikke-norske, og valgspråket, som hjalp Norges motstandskamp under krigen, har begynt å låte hult.
Kong Haakon og kronprins Olav sto opp mot fremmede makter under krigen og var forbilder for Norge. Kong Harald har vel ikke stått opp mot noe som helst? Vil valgspråket låte enda hulere når sønnen kronprins Haakon Magnus en gang i fremtiden overtar tronen?
Kongemakt har tradisjonelt vært sterkere til å holde stand mot endringer enn republikker, og i mange land fins det ønsker om å gjeninnføre monarki og hente inn konger og dronninger som har blodslinje. Dette ikke minst fordi konger rent historisk sett har forsvart undersåttene mot det rådende aristokrati i landet. Kongen og befolkningen har vært gjensidig avhengige i kampen mot de maktkåte aristokratene og adelen, som ofte har opptrådt som de rene parasitter. Det er når kongen ikke har stått tilstrekkelig opp mot adelens undertrykking at han har blitt sett på som forræder og blitt henrettet sammen med de andre undertrykkerne. Man skal ikke ta for lett på symbolverdien i de kongelige.
Kong Harald opptrådte ikke som konge da minister Barth Eide hindret ham i å kondolere Israel. Det hjelper ikke at han henviser til at Utenriksdepartementet bestemmer. Kongen er Norges symbolske makt. Eller var det UD som bestemte at kongen og kronprinsen skulle flykte i 1940? Hva om Quisling hadde regjert da?
Stakeholders og shareholders
WEF opererer med et eget økonomisk prinsipp; såkalt stakeholder capitalism. Ifølge dette prinsippet skal selskaper (eller korporasjoner) kunne gå ut over sin tradisjonelle rolle, hvor de skal tjene eierne av selskapet, aksje-eierne, eller shareholders på engelsk.
Med et slikt prinsipp vil ledelsen i et firma ta egne skritt overfor f.eks. det å kjenne på sosialt ansvar i samfunnet. Det betyr at ledelsen kan gjøre sitt for å bruke firmaets midler til å bekjempe global oppvarming (uansett hvor meningsløst dette er) og andre av dagens kjepphester i det journalist-aktivist-politiske landskap.
Det var derfor Statoil brukte uante antall milliarder på å skifte navn til Equinor og nå går med kjempetap fordi de tror de skal tjene penger på en av verdens mest forurensende, skadelige og økonomisk katastrofale teknologier: energiproduksjon ved hjelp av såkalte vindturbiner. I det sosiale ansvars navn.
Stakeholder er på norsk et vulgært ord med assosiasjoner av morsomt slag. WEF er en vulgær, selvhøytidelig sekt, bestående av tyranner med våte drømmer der de holder i staken mens de styrer mot stadig nye rikdommer. Men deres profetier kommer ikke til å gå i oppfyllelse; Agenda 2030 kommer ikke til å lykkes, FNs agenda og norske politikeres lovgivning mot energiutvinning, fotosyntese og kosthold vil til slutt mislykkes.
Vi har alle en aksje i vårt eget land. Politikerparasittene hevder at det må spares i skolevesenet, eldreomsorgen, alle de tjenester som er for folk flest. Enkeltpersoner og bedrifter knuges ned under urettferdige energipriser. Samtidig overfører de milliard på milliard til internasjonale parasitt-skurker i karbonhandel, klimatiltak, uhemmet migrasjon og generell internasjonal korrupsjon.
Når skal kong Harald sette Norge først? Vil kronprins Haakon Magnus sette Norge først? Eller skal alle andre favoriseres før Norge? Absolutt Alt Før Norge? Trenger vi et kongehus til dét?
Kjøp «Usikker vitenskap» av Steven E. Koonin som papirbok og som e-bok.
