Lederen for NATOs militærkomité, admiral Rob Bauer (midten), og lederne for de to militære overkommandoene i NATO, generalene Christopher Cavoli (t.v.) og Chris Badia (t.h.) møter pressen i NATO-hovedkvarteret i Brussel den 18. januar 2024. Foto: Virginia Mayo / AP / NTB.
Den 18. januar 2024 holdt lederen for NATOs militærkomité, den nederlandske admiral Rob Bauer, en pressekonferanse sammen med de to andre høyest rangerte offiserene i alliansen, der han orienterte tilhørerne om resultatet av diskusjonene deres om krigen i Ukraina og utsiktene for NATO-landenes sikkerhet. Det var ikke muntre toner admiralen slo an. Rapporten hans bar snarere preg av den hangen til panikkmakeri og lyst til å skape angst som har utmerket de fleste offisielle NATO-uttalelsene siden det høsten 2022 ble klart at Ukraina ikke ville vinne krigen, eller i hvert fall ikke raskt.
Nå kan man med rette undre seg over at militære sjefer som uten å klage i flere tiår har sett på at politikerne har innskrenket alliansens forsvarsberedskap til det latterlige, plutselig begynner å utbasunere angivelige trusler og at vi, altså borgerne i NATO-landene, må se muligheten for krig i øynene. Disse sjefene kunne ha tatt sin avskjed i protest mot politikernes nedskjæringer. Det gjorde de ikke. De er derfor medansvarlige for den elendige beredskapen, og har ingen som helst rett til å klage.
Det gjør de sånn sett heller ikke hvis man skal ta admiral Bauer som eksempel. Han unngikk nøye å komme inn på hvorfor eller hvordan NATO er blitt ute av stand til å forsvare seg. Han snakket stort sett ikke om overordnede politiske eller strategiske spørsmål på det nivået man ville ha forventet av en ansvarlig leder på et møte av denne typen.
I stedet brukte han – særlig da han besvarte spørsmål – et infantilt, klossete og upresist språk som ikke hører hjemme på et NATO-pressemøte, og slett ikke i munnen på en ansvarlig offiser, men som vi dessverre er blitt altfor vant til å høre fra politikere og NATO-offiserer siden Ukraina-krigen begynte. Det er samme slags barnslige språk vi også hører i klimadebatten, og det er naturligvis ikke tilfeldig.
Bauer sa at hvis folk i panikk begynte å hamstre radioer, lommelykter og vann på flasker for å overleve de første 36 timene av en krig mellom Russland og NATO, så ville det være great. Ordet «great» var typisk for Bauers anstrengt gutteaktige tone. Det er ikke et ord som hører hjemme i en seriøs situasjonsrapport. Det er et politikerord – Donald Trump bruker det som kjent ofte – og det er et ord som en far kan bruke overfor sine barn, eller barn overfor hverandre på en lekeplass. I den betydningen Bauer brukte det, er det ikke et ord for voksne menn som taler i en alvorlig sammenheng.
Et ødelagt monument over den ukjente soldat fra andre verdenskrig står uten hode på en sentral plass i landsbyen Robotyne etter et slag mellom russiske og ukrainske styrker i den ukrainske Zaporizjzja-regionen den 1. mars 2024. Foto: Andriy Andriyenko / AP / NTB.
I samme tonefall sa Bauer at en krig mellom Russland og NATO ville utarte til a whole of society event, hvilket er en klossete og ubegavet måte å si at en sånn krig ville være total, om nå dét skulle overraske noen. I det hele tatt utmerket Bauers rapport seg ved ikke bare å bestå av klisjeer og babyspråk, men også av de mest innlysende sannheter.
Bauer nådde enda et lavmål da han spådde at NATO-landenes befolkninger måtte forstå at de neste tjue årene kanskje ikke vil by på total krig, men at situasjonen heller ikke vil bli hunky dory.
Dette er enda en vending som ingen voksne mennesker ville bruke i en sammenheng som dette pressemøtet. At en utadtil voksen mann kan få seg til å bruke et så barnslig uttrykk i en alvorstung sammenheng, er svært skremmende. Nesten like skremmende er det at uttrykk som «great» og «hunky dory» motbeviser at Bauer tok situasjonen alvorlig, for hvis han hadde vært i stand til dét, ville han ha talt i en helt annerledes, moden og veloverveid tone.
Vi står overfor slående selvmotsigelser. Bauer og andre som foregir å mene at Russland er en direkte trussel mot NATO, er langt på vei de samme offiserene som uten å protestere har akseptert at politikerne har brakt NATOs beredskap ned på et nivå hvor alliansens styrker ikke er stridsdyktige. Bauer synes dessuten at det er passende å advare mot en mulig krig på en så latterlig måte og i et så ynkelig og fordummende språk at man vanskelig kan tro at han tar trusselen alvorlig. Eller driver han bare gjøn med seg selv og alle panikkmakerne? Det virker usannsynlig.
De to andre NATO-lederne på møtet oppførte seg klart mer voksent og ansvarlig enn den ynkelige Bauer. Men heller ikke de hadde særlig mye konkret å si om politikk eller strategi i NATOs mulige konflikt med Russland, bortsett fra banaliteter som at Russland var i stand til å produsere nye våpen raskt, mens det ville ta NATO lang tid å ta igjen det forsømte.
Gøy i München: Tysklands utenriksminister Annalena Baerbock i munter passiar med NATOs generalsekretær Jens Stoltenberg under sikkerhetskonferansen i den bayerske hovedstaden den 17. februar 2024. Foto: Matthias Schrader / AP / NTB.
Få uker etter Bauers pressemøte gikk den årlige internasjonale sikkerhetskonferansen av stabelen i München. Også der måtte en utenforstående iakttager få det inntrykk at her talte og opptrådte folk som i likhet med Bauer befant seg i sin egen verden, hvor det å tale lettsindig og provoserende om krig var en slags selskapslek for eliten som den selv ville bli forskånet for følgene av.
Blant deltagerne var amerikaneren J.D. Vance, som er Republikansk senator fra Ohio. Da han ble spurt om sine inntrykk fra konferansen, sa Vance at deltagerne fra NATO-landenes politiske eliter som var til stede, hadde skapt seg en verden hvor det eneste som gjelder, er deres egne ønsker og ønsketenkning, og der alle andre hensyn må vike. Følte han seg på fiendtlig territorium? spurte intervjueren Rod Dreher.
«Jeg føler meg utvilsomt på fiendtlig territorium. Det hersker bred enighet om at Vesten skal sende så mange ressurser og våpen» til Ukraina som mulig. Men Vance selv «er den eneste som roper i ørkenen: ‘Hva er strategien? Hvordan ser sluttspillet ut? Hvordan kommer dere ut av denne konflikten her uten å ødelegge Ukraina fullstendig?’. Og dessverre tror jeg at konferansedeltagerne stort sett er så oppslukte av anti-Putin-holdningen sin at de ikke er i stand til å tenke klart om strategien eller om konflikten.» Han tilføyer: «Det er fint at man ikke kan like Putin. Heller ikke jeg kan ikke like Putin. Men det utgjør i seg selv ikke noen storpolitisk visjon.»
J.D. Vance taler under sikkerhetskonferansen i München den 18. februar 2024. Foto: Matthias Schrader / AP / NTB.
Vance er storpolitisk realist. Han er mer interessert i hvor mange granater Tyskland kan produsere enn i hvor mange milliarder av europeernes skattepenger Tyskland sender til Ukraina. Det ligner på elementær sunn fornuft.
Men München-deltagerne, den transatlantiske eliten, lever i samme slags boble som Rob Bauer, i mindre målestokk. De tror at deres ord og upresise ønsketenkning skaper virkeligheten, og de tror at storpolitiske skjebnespørsmål kan avgjøres med følelser og floskler som kun imponerer dem selv, men slett ikke kan skremme en Vladimir Putin.
Lenger nede i intervjuet blir Vance spurt om elitens store idol, «den regelbaserte internasjonale ordenen». Kritikere vil si at reglene til enhver tid er det som eliten i Washington og Brussel ønsker. Vance gir spørsmålsstilleren (den amerikanske skribenten Rod Dreher, som bor i Budapest) rett: «Det hersker en fullkommen mangel på selvbevissthet hos den vestlige eliten. Dens anstrengelser for å gjøre hva den til enhver tid tror til det eneste moralsk akseptable og riktige standpunktet, er en fornærmelse mot enhver sunn fornuft.»
Vances poeng om München-konferansen – og mitt om Bauer – er at politikerne og de personene som politikerne har gitt militært og annet ansvar, tar aldeles for lett på alvorlige ting. Krig er en alvorlig sak, og det visste elitens egne forfedre. I dag slenger folk som Bauer og München-deltagerne om seg med lettkjøpte ord uten å ense at den slags kan få alvorlige konsekvenser for vanlige borgere. Krigen har for dem sin egen uutholdelige letthet.
Kjøp boken av Alf R. Jacobsen! Kjøp eboken her.
