Hans Rustad 
Man kan bruke begrepet kosher om en debatt mellom religioner. Forsøke å holde ting fra hverandre. Ane hvor grensene går. Det krever følsomhet. Når den ene part mener å vite hva og hvem den andre er og bør være, støter vi på et utslag av overlegenhetsfølelse som blir desto mer oppsiktsvekkende fordi den utgir seg for å være noe selvfølgelig. Men slik er dagens Kultur-Norge.
Dette er del av en lengre samtale der norske muslimer irettesetter jøder for måten de forsvarer seg og sitt på. Rabbiner Joav Melchior kan bare si, på Facebook:
Dette er ikke første gang i den jødiske historien at vi blir bedt om å endre vår tro for å bli akseptert i det gode selskapet. Antirasistisk senter krever at vi skal omskrive vår historie og våre perspektiver og gi opp håpet for at jøder som alle andre nasjoner vil ha rett til selvbestemmelse og trygghet (= sionsme). Jøder er sionister akkurat som kristne tror på Jesus og muslimer tror på Koranen. Israel og Jerusalem står i senter for alt vi tror på fra første dag jødedommen kom til verden. Det er ikke noe Antirasistisk Senter kan blande seg i. Det er trist at dere velger å stemple oss istedenfor å bygge broer mellom folk med forskjellige verdensforståelser.
Det var en noe klønete bruk av begrepet «akkurat som». Det Melchior refererer til, er urfortellingen om Moses og Abraham og jødenes rolle som Guds utvalgte folk. Det hører du ikke mye om på venstresiden i Norge, for det frastøter dem å snakke om jødene som noe spesielt. Eller i det hele tatt å snakke om Gud, hans folk og historien. Jødene har kommet hjem etter 3600 år. De drar aldri derfra igjen.
Men det var dét forfatteren Jostein Gaarder ba dem gjøre i en kronikk – også den i Aftenposten. Han sa de burde forberede seg på et nytt eksil, fordi de hadde forspilt sjansen verdenssamfunnet hadde gitt dem.
Ikke noe annet folk tør man omtale på den måten. Men Israel er hvert år et spesielt tema for FNs Menneskerettsråd.
Israel har lært. Men venstresiden i Norge har ikke lært. Den har ikke klart å bli kosmopolittisk og internasjonal.
Nå har den gått i kompaniskap med islam, og Gaza er katalysator for en «omvendelse» av nordmenn.
Alle bør forstå hva som ligger i vektskålen. Her har vi ingenting å gi. Vi kan gjerne diskutere krigføringen. Men noen ting står fast. Israel kommer aldri til å gå med på en tostatsløsning. Den muligheten har Hamas forspilt. Israel tar aldri mer sjansen på å ha en fiendtlig nabo.
Den norske eliten tror at staten Israel er svak. Men Israel er et høyteknologisk land med en meget motivert befolkning. Den når sine mål. Dessverre for palestinerne har de korrupte og hensynsløse ledere. Akkurat som Arafat, som sa nei to ganger til en tostatsløsning.
Et mørke
Men det som er mørkere enn en rettferdig fred, er forsøket på å gjøre dette til en krig mellom jøder og muslimer. Magdi beveger seg ned langs den gaten når han vil definere hvem som er jøde og differensierer mellom jøde, israeler og sionist. Det går hjem i pop-redaksjonen i Aftenposten. Den som opprettholder sin identitet som jøde eller kristen, ødelegger for det synkretistiske budskapet.
Oppgjør
Halvdelen av Carpe Diem,
Den er preget av desillusjonering. Magdi trodde det var et fellesskap, at et barn var et barn. At alle liv var like mye verd. Men etter å ha sett toleransen for krigføring som rammer sivile i Gaza, ser han seg nødt for å konkludere med at han tok feil:
Nå har Israel drept flere tusen barn på tre uker. De har drept flere barn i Gaza enn de har drept voksne menn, og det begynner å demre for oss hvem de er, og hva de er i stand til. Til og med blant Israel-venner i norsk presse begynner dette å bli litt vanskelig å forsvare, men allikevel er ordvalget fremdeles både forsiktig, utydelig og ekstremt inkonsekvent. Som om Israel er han barndomskompisen som alltid blir en litt kjip fyr når han har drukket. Så du unnskylder ham når dere skal dra med at han «ikke pleier å være sånn», eller med noe annet du finner på i farten.
Uansett hva han har gjort.
Men om barndomsvennen din, «det eneste demokratiet i Midtøsten», som du forsto og som du forsvarte, dreper barn og eldre og gravide og journalister og FN-ansatte og sier at han så vidt har begynt, er det kanskje på tide å revurdere både vennskapet og den forsiktige tilnærmingen.
Magdi underslår at det Kultur-Norge han er en del av, lenge har vært på vei bort fra Israel. Det er lenge siden det var hipt å være for Israel. Det er kanskje derfor skuffelsen er så stor. Han trodde Vestens kulturelite skulle gripe inn, inklusive hans journalistvenner. Når det ikke skjer, treffer det ham som en knyttneve.
Han antyder at alle de sinte unge mennene i Europa med samme bakgrunn som ham – faren er egypter –, kan komme til å reagere med raseriutløp.
For hvis jeg blir så sint og så trist og så maktesløs som jeg aldri har vært før, hva blir da han eller hun som allerede er sint, trist og maktesløs i Europa før alt dette?
I vår berettigede kollektive fordømmelse av Hamas’ terrorangrep har vi glemt hvem Israel er.
Eller som pappa sa: «Til og med Israel har glemt hvem Israel er. Det er derfor de ble så overrasket.»
Dette er et ganske skremmende budskap. Vil Magdi si «told you so» hvis det blir terror?
28. februar har han sin andre kronikk i Aftenposten:
«Jøde. Israeler. Sionist. Ikke bland kortene.»
Tonen er mørkere og mer truende.
Magdi synes jødiske talsmenn i Norge slipper «billig unna», uansett hva de sier. De opptrer behersket, men det de sier, er noe helt annet.
Det er kanskje derfor de slipper så billig unna. Uansett hva de faktisk sier.
Magdi ramser opp hvem de er og deres nære tilknytning til Israel.
Ronen Bahar, lederen i DMT, har tjenestegjort i Israel Defense Forces. Rabbineren Joav Melchior vokste opp i Israel. Leif Knutsen har sin egen spalte i Times of Israel. At de har et nært forhold til Israel, er tydelig, men for meg er det egentlig irrelevant.
Ingen jøder eller israelere i Norge behøver å ta avstand fra hva Israel gjør eller har gjort, selv om de har en sterk tilknytning til landet eller til religionen.
Hvis de da ikke «blander kortene» og står last og brast med Israel og samtidig krever ikke å bli holdt ansvarlig for hva Israel gjør. Magdi klarer ikke så mye bokholderi i hodet på én gang.
Derfor er det et dobbelt svik når jøder forsvarer Israel, qua jøder, og sier at de er sionister. De skulle lyttet til faren hans, som pleide å si «Jøde. Israeler. Sionist. Ikke bland kortene». Men nå er det jødene selv som blander kortene, mener Magdi, og dét må få konsekvenser. De har brutt reglene.
Når ledelsen i Det Mosaiske Trossamfund derimot sier at de er sionister, støtter Israel og benekter at det skjer bevisste brudd på krigens folkerett, må vi si ifra. For er det noen som blander kortene akkurat nå, så er det nettopp dem.
Og det er farlig.
Farlig for hvem? Det høres ut som en trussel.
Da Antirasistisk senter roste kronikken på sin Facebook-side, svarte DMT med å bryte forbindelsen.
Det er ikke første gang det skjer. Fire forstandere for DMT tok også et oppgjør med imamer i Oslo da de i en kronikk i Aftenposten skrev: Dialogen er i dyp krise.
Vår utlegning. Dialogen er død.
Det var en modig kronikk som turte å ta imamene ved hornene.
To norske imamer, styreleder i Muslimsk Dialognettverk (MDN), og tyreleder i Islamsk Råd Norge (IRN), hadde 3. januar en kronikk i Aftenposten: Dehumanisering muliggjør utslettelse av Palestina. Tittelen gir anslaget: Det er Israel som dehumaniserer, og palestinerne er bare ofre.
De fire forstanderne skrev:
Med angrepet 7. oktober fikk Israel det påskuddet det trengte til å innlede et nytt kapittel i den etniske rensingen av palestinerne. Israel presenterer krigføringen som et nødvendig selvforsvar mot Hamas. Vestlige mainstream-medier og makthavere har langt på vei akseptert dette diskursive rammeverket. Gjennom ordvalg, vinkling, fokus og bortforklaringer som tjener okkupasjonsmakten, har de skapt et klima som understøtter det pågående folkemordet.
Magdi har, på samme måte som imamene, definisjonsmakten. Han sier at Ervin Kohn er i ferd med å bli det han har brukt store deler av sitt liv på å kjempe mot. Det sier mye om Magdis holdning til sine medmennesker og hvor alvorlig han tar dem.
Siden 7. oktober har X/Twitter-kontoen til Ervin Kohn sett ut som om den er styrt av noen andre. Alt han har kjempet for, er han i ferd med å ødelegge. Alt han har kjempet imot, er han i ferd med å skape.
Magdi er en ung norsk popstjerne med bakgrunn fra Midtøsten. Han mener han har rett til å belære Kohn om sionismen.
Ideen om et jødisk nasjonalhjem som en politisk ideologi vokste frem på slutten av 1800-tallet. Gitt jødenes brutalt vonde historie (også lenge før andre verdenskrig) er det lett å forstå hvorfor. Sionismen, altså ideen om å bygge denne nye staten der det allerede bodde noen, er imidlertid umulig å forsvare. Selv om den er lett å forklare.
Magdi krever at israelere må gjøre godt igjen «fortidens feiltrinn». Hvordan gjør man fortiden «godt igjen»?
Noen sa «de er døde, aksepter det». Urett ble begått da staten Israel ble opprettet. Men den lar seg ikke reversere ved en right to return. Det å fastholde denne drømmen – slik UNRWA gjør – er å fôre palestinerne med farlige illusjoner.
Hamas begikk en massakre 7. oktober. Den går det heller ikke an å undervurdere eller gjøre godt igjen. Visse handlinger er irreversible. Hamas handlet som Gazas myndigheter, på vegne av palestinerne der.
Å forstå fortidens feiltrinn er første steg hvis dette skal gå noen vei.
Ervin Kohn går derimot sin egen vei, og i et merkelig forsøk på å renvaske sionismen påstår han at 99 prosent av jøder i verden er sionister. Ikke bare er denne påstanden i seg selv åpenbar antisemittisme, men den er også med på å skape det. Å ytre offentlig at omtrent alle jøder er sionister, vel vitende om at store deler av verden ser på sionisme som en rasistisk og kolonialistisk ideologi, er noe av det farligste utsagnet jeg har hørt fra en offentlig debattant på lenge. Uansett hvor rolig han sier det.
Ord som rasisme og kolonialisme har ingen mening i den eksistenskampen Israel fører.
Magdi og imamene vil ha i pose og sekk. De vil både definere hva konflikten handler om, hvilken rolle den andre har og hvem han er.
Det er ikke slik Midtøsten fungerer, og heller ikke Norge – etter at Midtøsten kom hit.
Kjøp Totalitarismens psykologi her! Kjøp eboken her!
