I krig er sannheten det første offer. Krigen i Ukraina er ikke noe unntak. Den er i stor grad også en propagandakrig. Og det er viktig å være oppmerksom på at vi ikke bare er offer for fiendens propaganda. Vi kan lett bli offer for vår egen også.

For til forskjell fra diktaturer, kan ikke propaganda styre beslutningene i et demokrati. Det er noe av kjernen og styrken i demokratiet at velgerne kan ta opplyste valg og at våre ledere tar fornuftige beslutninger på fellesskapets vegne, ikke minst i tider med krise og krig.

Forsvarssjef Kristoffersens kronikk i Aftenposten 25.2. viser at det er behov for en grundig realitetsorientering. Kristoffersens påstander minner mer om ønsketenkning fjernt fra de militære realiteter på bakken. Det er imidlertid det siste, og ikke det første, som bestemmer utfallet av krigen.

Europa brenner. Det er våre politikeres fremste oppgave å gjøre alt i deres makt for å forhindre at krigen kommer hit. Det er våre militære lederes oppgave å sørge for at vi er best mulig rustet om den likevel kommer hit. Da må vi forholde oss til de faktiske forhold.

Propaganda og krigshissende ønsketenkning bidrar verken til robuste analyser eller målrettet handlekraft. Det villeder, fører til distraksjon, øker krigsfaren og svekker forsvarsevnen. En klok forsvarssjef hadde konsentrert seg om å få bygget opp et adekvat forsvar og få det på krigsfot.

Det er feil når Kristoffersen skriver at «Det er én person som kan stanse krigen når som helst, og det er han som startet det hele.» Det må som kjent minst «to til for at kives». Ansvaret for å stanse krigen påhviler så vel USA/NATO som Russland.

Og det er en sannhet med modifikasjoner når Kristoffersen tillegger Putin hele ansvaret for å ha startet krigen. Kristoffersen ser lettvint og historieløst bort fra årsakene til krigen, slik de oppfattes fra den andre siden av gjerdet.

Han unnlater å nevne de gjentatte russiske henvendelsene på 1990-tallet om å etablere en felles sikkerhetsstruktur i Europa som inkluderte Russland, forsikringene om ikke å ekspandere NATO videre østover inn i Russlands sikkerhetssfære, USAs innblanding i Maidan-kuppet i 2014 samt USA og UKs torpedering av utkastet til fredsavtale for halvannet år siden.

Videre påstår Kristoffersen at «Krigen har isolert Russland ytterligere». Også dét er en sannhet med modifikasjoner. Realiteten er at handelsboikotten fra USA og EU har drevet Russland bort fra Europa og Vesten og i armene til Kina, Nord-Korea og Iran, samtidig som Russland har fått utstrakt politisk støtte fra flere av BRICS-landene og de alliansefrie landene i Afrika og Asia.

Og Kristoffersen mener å vite at «Selv om russiske styrker vinner enkelte slag, så vil landet tape selve krigen.» Til det er å si at bare spåkoner kjenner fremtiden. Slik stillingen er på bakken, ser det ikke akkurat slik ut. Russland har i over et år hatt det militære overtaket og har nå satt seg fast i en stillingskrig øst i Ukraina.

Oppslutningen om krigen i USA er dessuten sterkt svekket både i befolkningen og i Kongressen. Slik det ser ut nå, kommer USA til å gjøre det USA vanligvis gjør til slutt. De kommer til å trekke seg ut og overlate Ukraina til seg selv og eventuelt til Europa. Dette skjønner russerne.

Det står heller ikke til troende når Kristoffersen avslutningsvis skriver at «Vi styrker vårt forsvar for å sikre at vi aldri mer opplever 9. april 1940.» Det står ikke til troende først og fremst pga. det Kristoffersen behendig unngår å nevne.

Han nevner ikke at Forsvarsreformen omkring årtusenskiftet reduserte Forsvaret til en brøkdel av hva det var under Den kalde krigen. Han nevner ikke at Hæren er blitt så liten at «den knapt kan forsvare en bydel i Oslo». Han nevner heller ikke at lite eller ingen ting er gjort for å bygge Forsvaret opp igjen. Og han nevner ikke at mens forsvarsstrukturer kan avvikles over natten, tar det tiår å bygge dem opp igjen.

Situasjonen minner om da Stortinget i 1937 omsider skjønte at det kom til å bli krig i Europa og bevilget 50 millioner kroner til innkjøp av kanoner. Da var det ingen å få kjøpt. Korrigert for prisstigning er forsvarsbudsjettet for 2024 økt med knapt 1 milliard kroner. Det er for en dråpe i havet å regne.

Hvordan kan vi feste lit til en forsvarssjef som unnlater å fortelle oss hvordan det virkelig står til, både mht. krigen i Ukraina og mht. vår egen forsvarsevne? Om det hadde vært noe tak i ham, hadde han sagt klart og tydelig ifra om det enorme spriket mellom de oppgaver Forsvaret har og Forsvarets manglende evne til å løse dem.

Det er ingen gode grunner til å lure oss selv til å tro at det går bedre i Ukraina enn det virkelig gjør. Det er heller ingen gode grunner til å lure oss selv til å tro at vi har et bedre Forsvar enn det vi virkelig har.

Det er på tide å se realitetene i øynene. Krigen eskalerer stadig, og faren for bruk av atomvåpen er større enn noensinne. Det er, med andre ord, ekstremt gode grunner til å bidra til å få partene til forhandlingsbordet, heller enn til at krigen eskalerer ytterligere.

Og ikke minst: I et demokrati er det gode grunner til at folk flest forstår de faktiske forhold, i dette tilfellet hvor dårlig det står til med Forsvaret. Og det er avgjørende at politikerne forstår det ansvaret de har for å ivareta sikkerheten til land og folk.

Dét gjøres verken med villedende ønsketenkning eller falsk propaganda.

Øystein Steiro Sr.

Vaktmester

Kjøp Jean Raspails roman «De helliges leir»!  Du kan også kjøpe den som e-bok.