Dette bør vel journalister forstå om krigen i Ukraina

Hvorfor trekker ikke Russland seg frivillig ut av krigen i Ukraina? Det er fordi krigen ikke handler om å erobre land – om å sette inn et Quisling-regime – eller å straffe en motpart. For Russland dreier krigen seg om å nekte USA et militært nærvær i Ukraina som ville gjort Ukraina til en USA-bastion så tett på Moskva at Russland ikke ville ha mulighet til å forsvare seg.

Russerne erklærte et slikt nærvær som en trussel mot statens eksistens. Landet hadde med andre ord ikke noe valg. Så da USA forflyttet våpensystemer stadig nærmere Russland, satte Moskva foten ned. Det betydde at Russland på den ene siden ville ofre alt for å sikre et nøytralt Ukraina, mens USA på den andre side kunne forlate Ukraina hvis krigen skulle koste dem for mye.

Russland var fornøyd med den fremforhandlede Minskavtalen. Den var en garanti for et nøytralt Ukraina og en garanti for det østlige Ukrainas sikkerhet og rett til å praktisere russisk. At Russland aksepterte Minskavtalen, viser med all tydelighet at Russland ikke hadde noe interesse av å erobre Ukraina. Det var Ukraina og Vesten som forlot avtalen, ikke Russland.

Hvis Russland hadde ønsket å erobre Ukraina, kunne man ha gjort det i 2014 etter det vestlig-støttede statskuppet. Den gang hadde Ukraina ikke en hær som kunne måle seg med den russiske. Russland hadde kunnet mobilisere store styrker og «gjenopprettet det gamle Sovjetunionen» hvis man hadde villet. Men det gjorde man ikke.

I sin tale ved invasjonen den 24. februar 2022 sa Vladimir Putin:

– Jeg har allerede sagt at Russland har akseptert den nye geopolitiske virkeligheten etter Sovjetunionens oppløsning. Vi har behandlet alle de nye post-sovjetiske statene med respekt og vi vil fortsette å gjøre dette. Vi respekterer, og vi vil fortsette å respektere deres suverenitet. […] Men Russland kan ikke føle seg sikker, utvikle seg og eksistere med en permanent trussel rettet mot oss fra ukrainsk territorium.

Og Putin la til:

– Vi har ingen planer om å okkupere ukrainsk territorium.

Noen hevder at Putin lyver og at han egentlig ønsket å erobre Ukraina og gjenskape Sovjet. Men man kan ikke nekte for at han forsvarer de post-sovjetiske statenes suverenitet i sin tale.

La oss se bort fra Putins tale og hans fulle støtte til «et nøytralt Ukraina» og i stedet se på de rent objektive kriteriene: Invasjonsstyrken på 170.000–180.000 mann (ifølge general Milley) var ikke en gang en femtedel av den styrke som hadde vært nødvendig for å okkupere Ukraina ifølge en vestlig tommelfingerregel: én soldat per 40-50 innbyggere. Ja, ikke en gang en tidel hvis vi ser på russisk praksis (jamfør Tsjekkoslovakia 1968). Og heller ikke innledet russerne angrepet med å fly-bombe landets byer slik USA innleder sine kriger. Russland gikk inn med en meget begrenset hærstyrke og nesten uten å sette inn flyvåpenet eller marinen.

Dette var et tydelig signal til Vesten om at man ikke hadde til hensikt å erobre Ukraina.

Til tross for at det Putin sa og til tross for det han entydig pekte på at han ikke hadde til hensikt å okkupere Ukraina, hevdet alle journalister, kommentatorer og politikere i Vesten at det var dette han ville gjøre (her kan vi legge til at et Quisling-regime også ville ha forutsatt en okkupasjon, noe nordmenn vet meget vel).

Under forhandlingene i mars 2022 aksepterte den ukrainske siden Russlands hovedkrav om et nøytralt Ukraina og begge sider åpnet champagneflaskene, ifølge president Volodymyr Zelenskyj militære rådgiver Oleksij Arestovytsj.

Men etter dette reiste den britiske statsministeren Boris Johnson til Kyiv og fortalte Zelenskyj at fredssamtaler med «krokodillen Putin» var meningsløse og at Vesten ville gi Ukraina all støtte i krigen. Ifølge Zelenskyjs sjefsforhandler David Arakhamia sa Boris Johnson:

– Vi skulle ikke signere noe. Vi skulle «slåss» i stedet («Let’s just fight»).

Etter dette ga Russland opp håpet om å oppnå en ukrainsk nøytralitet gjennom forhandlinger.

Medienes ansvar

I sum kan vi si at tv-kanaler og aviser i vest snakker om et «uprovosert russisk angrep» og om en «full-skala invasjon» til tross for at denne beskrivelsen ikke har noe med virkeligheten å gjøre. Dette var et narrativ som ble etablert i Washington og London de første timene av krigen og som hele medieverden repeterte.

Vi må spørre oss: hvordan er det mulig at hele den norske, og mye av den angloamerikanske medieverden kunne la seg forhekse av en slik propaganda?

Vi må også spørre: hvordan kunne media legge seg flat for det vi måtte vite var neokonservative propagandainstitutter, som Institute for Study of War under president Kimberly Kagan? Vi kjenner alle Kagan-familien fra to tiår tilbake som for enhver pris ville starte en krig i Irak og siden om mulig fortsette den.

Hvorfor er det de samme personene som drev USAs krig i Irak som nå driver Ukrainas krig mot Russland? Og hvordan kunne media se bort fra all den fagkunnskapen som finnes på området?

Hvordan kunne de bli så ensrettet, og stole på åpenbart feilaktige påstander som har kostet Norge mange milliarder kroner og som har kostet hundretusener av liv?

De som bærer ansvaret for dette og som har vært drivende i denne ensretting og i denne kampanje må i det minste tenke over hva de har gjort seg skyldige i.

I de få tilfellene der noen kommentator i media har berørt bakgrunnen for konflikten og nevnt hva den vestlige politikken ville føre til, har den mediale sentrifugen kastet dem ut fra offentligheten. Og jo tyngre slike fageksperter veier, desto raskere beveger sentrifugen seg og desto mer brutalt blir ethvert avvik trampet ned. Alle kritikere vet at det ikke er mulig å ytre seg.

Vi har med andre ord fått et perfekt totalitært system, en medial dampveivals som flater ut og ensretter alt i sin vei. Det er først når katastrofen ligger foran oss at vi vil reise spørsmålet om det var klokt det vi gjorde.