Det norske demokratiet er dødt, og tyrannene har inntatt landet, slik de har inntatt hele den vestlige verden. For å gjenvinne demokratiet, er det tvingende nødvendig å forstå hvordan tyrannene har steget opp til makten, og finne hvordan de kan styrtes. Det har folket gjort før, men det koster.

Om bruken av fornavn på tyranner

Jeg bruker aldri fornavn på politikere og næringslivstopper jeg avskyr. Ved at de får oss til å bruke fornavn, tvinger de på oss alminnelige mennesker en familiarisering; de tvinger seg inn i dagligtalen vår som mennesker vi liksom omgås. I virkeligheten er de styrende politikerne prestisjehungrige maktmennesker, og ved å være på fornavn, tilslører de at de utnytter oss befolkningen på det groveste.

Ta f.eks. Statnett-sjef Tonne, som med sin utrolige arroganse, godt hjulpet av sin ekstreme lønn, nylig uttalte at den norske strømstøtten bør tas vekk, slik at folk lærer hvor mye energi koster. Jeg vil aldri benytte hennes fornavn, slik jeg heller ikke benytter fornavnene til politikertyrannene Støre, Vedum, Solberg, Kjerkol ad infinitum.

Man hører mye fælt om middelalderen, for den skal liksom være eksemplet på hvor grusomt alt kan bli og hvordan vi tross alt har det mye bedre i dag på ethvert vis.

Men i middelalderen kunne ikke engang fyrstene ta maten fra folk, og de kunne ikke ta veden og andre former for brensel som befolkningen trengte. De eneste som stjal fra befolkningen, var invaderende hærer; derav ordet hærverk. Invasjonsstyrker hadde ingen medlidenhet, for de var kommet for å undertvinge seg et land og vinne en krig.

Slik har de tyske og britiske invasjonsstyrkene som de siste årene har kapret vår energiproduksjon ingen medlidenhet med nordmenn som fryser eller norske bedrifter som går konkurs fordi de ikke greier å betale de kunstig høye strømregningene.

Slik har heller ikke medløperne i godt betalte posisjoner medlidenhet med disse alminnelige menneskene og bedriftene. Og merk at de, akkurat som i definisjonen av en tyrann, styrer uten den ringeste interesse for forfatningen i landet. Den setter de til side. Les deg f.eks. opp på tyrannene i det gamle Grekenland.

Om tyranner og norsk lov

I Oxfords engelske ordbok finner vi mange mulige beskrivelser av tyranner. Generelt vil man definere en tyrann som en som bestemmer ulovlig over folket, enten de hersker uten å være innsatt til det, eller de er innsatt, men hersker uten å ta hensyn til lovverket, eller de generelt er undertrykkende, urettferdige eller brutale.

Slik har de tyranniske norske politikerne og lederne for energiselskaper elegant feid norsk lov til side, hvor det vitterlig står i straffelovens § 295:

For åger straffes den som ved rettshandel utnytter noens nød, lettsinn, uforstand eller avhengighetsforhold til å oppnå eller betinge et vederlag, som etter de foreliggende omstendigheter står i et påtakelig misforhold til det som ytes, eller som medvirker hertil.

Merk ordene nød og avhengighetsforhold og at vederlaget står i et påtakelig misforhold til det som ytes. Nordmenn er 100 prosent avhengige av den energi som produseres for at de skal kunne bo i et land hvor det er istid halve året, og når de ikke greier å betale strømregningen, styrtes de ut i nøden.

Merk at det er et misforhold mellom prisen som tas og det som ytes, hvor det som ytes, produseres til omkring 10–15 øre per kilowattime.

Det spiller for så vidt ingen rolle at det er mye dyrere å produsere såkalt vindkraft og solkraft, fordi det er slik at disse alltid krever balansekraft, så vi hadde klart oss fint uten. Og enda bedre hadde det vært om man ikke skulle elektrifisere transportmidlene og oljeplattformene og helst fase ut all oljebasert energiproduksjon, slik disse tyranniske monomane politikerne krever.

I Lov om pristiltak står det i § 2:

Det er forbudt å ta, kreve eller avtale priser som er urimelige. Heller ikke må det kreves, avtales eller opprettholdes forretningsvilkår som virker urimelig overfor den annen part eller som åpenbart er i strid med allmenne interesser.

Med pris menes i denne lov vederlag av enhver art, uten hensyn til om det ellers brukes andre betegnelser som godtgjørelse, salær, honorar, frakt, takst, leieavgift eller liknende.

Merk uttrykket urimelige. Det gjelder ikke bare det som kreves av befolkningen, men også det å avtale urimelige priser, noe energiselskapene og børsen avtaler seg imellom. Det er altså forbudt.

Dessuten er strømprisene selvsagt i strid med allmenne interesser. De har kun interesse for energi-tyrannene, hva enten disse er politikere som alltid trenger mer penger, eller energiverkseiere som fryder seg over pengene som ruller inn. Det er helt i orden at din ulykke blir min lykke.

Men se også i lovens § 1:

Når det er nødvendig for å fremme en samfunnsmessig forsvarlig prisutvikling, kan Kongen fastsette:

1. vedtak om maksimalpriser, minstepriser, prisstopp, prisberegninger, rabatter, maksimalavanser, leverings- og betalingsvilkår og andre bestemmelser om priser, fortjenester og forretningsvilkår.

Ingen kan hevde at dagens energipriser er samfunnsmessig forsvarlige. Merk dessuten at det her også omtales maksimalavanser, altså hvor mye man maksimalt kan legge på produksjonsprisen.

Lovverket vårt er altså satt til side, og da kan de som styrer, med rette kalles tyranner.

Er du nasjonalist eller antinasjonalist?

Ordet nasjonalist har blitt brunbeiset av styresmakter, journalister og andre prestisjehungrige mennesker i hvert fall i årene etter forrige verdenskrig. Imidlertid betyr ikke ordet det du har hørt at det betyr, altså at man hevder at ens egen nasjon er så mye bedre enn alle andres.

Det betyr det stikk motsatte: Det betyr at man kjemper for å bevare sin egen nasjon først og fremst, slik man alltid kjemper for sin egen familie, men uten at det skal gå ut over andre familier. Og så betyr det at man erkjenner alle nasjoners rett til å ta vare på sin kultur og sin egenart.

Du har to valg: Enten setter du din nasjon først, eller så gjør du ikke det. Enten er du nasjonalist, eller så er du det ikke.

Vi har mange ord som benyttes på dem som ikke setter Norge først. Noe spottende kalles de globalister. Det er de imidlertid slett ikke. De er ikke interessert i klodens ve og vel; de er kun interessert i sitt eget ve og vel og hvordan de best kan ordne seg. Dette gjelder spesielt politikere og næringslivsledere som ordner med fremtidige inntekter og prestisjetunge posisjoner hvor som helst de kan ordne seg det, da helst i overnasjonale sammenslutninger som FN, WHO, NATO, EU osv.

Man kunne kanskje kalle disse personene internasjonalister, men de er ikke interessert i det som foregår mellom nasjoner; det som ordet inter innebærer. For å være internasjonalist må du være for det faktum at det finnes forskjellige nasjoner.

Man kunne kanskje kalle disse personene overnasjonalister, noe som er mer treffende, da de mener at de overnasjonale sammenslutningene er viktigere enn de nasjonale interessene.

Men da er de samtidig å regne som antinasjonalister, da de er mot å fremme nasjonens interesser på bekostning av de overnasjonale interessene.

Så du har valget: Du kan være nasjonalist eller antinasjonalist. Er du nasjonalist, setter du Norge først, mens om du er antinasjonalist, tar du side med de antinasjonale kreftene, de som bare bryr seg om Norge så lenge vi kan betale dem av våre oljepenger.

En reell politisk modell

Norge har i mange år hatt et skinndemokrati, og har i praksis blitt styrt av overnasjonale organer. Disse blir i hovedsak ledet av folk som er utnevnt via vennetjenester, og det finnes ikke demokratisk valgte ledere blant dem.

Det er dessverre en naturlov at ethvert demokrati etter hvert vil gå over til å bestå av to sider som i de aller fleste tilfeller er enige. Slik har det blitt i USA, hvor det har vært to partier i over hundre år, i Storbritannia, hvor det vel er snart hundre år siden det ble bare to reelle partier å velge mellom, og slik har det blitt i Norge, hvor man heller kaller det blokker av partier som står mot hverandre, med noen i midten som løper til den siden hvor de får det som de vil.

Etter hvert blir da et slikt demokrati til despoti, for stort sett alle de styrende er enige om det samme og er styrt fra overnasjonale organer, likegyldig hva velgerne måtte mene. Klimatøvet har f.eks. kommet fra FN, vaksinepresset har kommet fra WHO, energiprisene fra EU, og den såkalte forsvarsalliansen NATO har de siste tretti årene bare angrepet uskyldige tredjeland med norsk deltagelse.

Det er mange som noe spottende kaller alle disse tyrannene og despotene for eliten. Men det bør man slett ikke gjøre, for tyranner og despoter er prestisjehungrige og finner stor tilfredsstillelse i å være en elite, det nærmeste vi kommer et aristokrati i Norge.

Men de er ingen elite. De er ikke de første i intellektuell forstand, de kommer ikke med nye oppfinnelser, de finner ikke frem til ny vitenskap, de forbedrer ikke samfunnet, de går ikke foran med gode eksempler, de ordner ikke opp på vegne av folket. Det de har gjort, er å bygge ned landet, la det være en råvarenasjon til fri plyndring av andre land. Norge har enorme oljereserver, men fikk aldri i gang noen industri av den; nei, den skulle ilandføres i større land for at de skulle tjene på deres industri. Samtidig gjør de enormt kostbare klimatiltakene at universitetene må spare, helsevesenet må spare, eldreomsorgen må spare, og naturen går til helvete under enorme, subsidierte vindturbiner.

Tyrannenes hersketeknikker

Det vi vet fra historien, er at tyranner gjerne regjerer ved hjelp av leiesoldater og ikke ved hjelp av et militære som er utgått fra folket. Det vi også vet, er at tyranner alltid blir styrtet. Det er derfor tyrannene må bygge opp en folkemening hvor de fremstår som nødvendige og velgjørende, spesielt fordi de styrer over befolkningens frykt, for klimakrise, for pandemier, for ødeleggende økonomiske forhold, for krig og andre lands despoter.

Dette gjøres særlig via pressen. Vi blir tildelt demoniserte oppfatninger av «fienden» – for tiden i form av president Trump, hvor mange opplever at det er nok å nevne Trump før alminnelige normale mennesker får psykotiske utbrudd. Også i form av president Putin, hvor mange blir ubegripelig rasende akkurat som om de sto foran toveis-skjermen i Orwells 1984. Det er nok å nevne den innbilte klimakrisen, så roper oppegående folk i kor om hvor viktig det er å redde klimaet – med tiltak som ikke har den ringeste virkning.

De overnasjonale brunbeiser alt de kan for å skape frykt. F.eks. bruker de merkelapper fra særlig demoniserte grupper som f.eks. fascister, nazister, kommunister, ytre høyre osv. Man skylder å gjøre oppmerksom på at det aldri falt fascistene i Italia eller nazistene i Tyskland inn at de skulle prise energi så høyt at deres egen befolkning måtte gå fra gård og grunn. Det falt ikke kommunistene inn at de ikke skulle sette sitt eget land først, selv om de fikk i gang en intern borgerkrig med de gruppene som var uenige i styresettet deres.

Fascistiske prinsipper har likevel fått innpass i Europa igjen, fordi fascisme er et samvirke mellom de styrende i landet og de større bedriftene eller korporasjonene.

Tyranniet i Norge har kommet mye lenger. I nazismens og kommunismens tid ble folk sendt i fengsel for den minste forseelse. I Norge er det nok med trusselen om å ta bankkontoen din og jobben din for å holde folk i tømme. De snakker om vaksinepass hvor de som ikke vil ta en vilkårlig utestet vaksine ikke kan bevege seg fritt omkring og risikerer å miste jobb og bankkonto. I Frankrike vil du nå komme i fengsel når det kommer nytt vaksinekrav og du nekter. I Tyskland har det kommet så langt at man ganske enkelt vil forby partier som er uenige med de gode gamle flertallsherskerne.

Galskapen har kommet langt. I Khrono kunne jeg nylig lese at Forskningsrådets direktør kalte det å være uenig i regjeringens klimaoppfatning for klimafornektelse, og at det var et eksempel på politisk tilhørighet på ytre høyre, hvor man impliserer at det å være uenig i klimatøvet, vil føre til uhemmet voldsbruk. Nylig kunne jeg lese at det kunne bli kriminalisert å uttale seg negativt om NATO.

Samtidig er det tyrannene som i religiøs iver ødelegger landet sitt. De som har regjert i Tyskland, la ned energiproduksjonen i klimaskremselens navn, slik at Europas største industrinasjon nå legger ned storbedrift etter storbedrift. I Norge går den ene bedriften etter den andre konkurs, men for tiden tjener staten grovt på å selge norsk energi på spekulativt vis, og et nytt aristokrati av nyrike vokser frem.

Har demokratiet noen mulighet i Norge? Minst en tredjedel av befolkningen tror ikke på klimaskremslene. Det gir håp. Men det er sørgelig lite å komme med mot en regjering som bryr seg like lite om lovverket som om det var en flue som bare må viftes til side. Norge styres uansett av overnasjonale og destruktive krefter; EØS-avtalen overstyrer tydeligvis norsk lov.

Av antikkens historie ser vi at det har gått opp og ned med utallige sivilisasjoner, land, bystater, landområder; det har vært kriger og ødeleggelser fulgt av fredelige perioder. Historien er syklisk, og tyranner vil komme og gå.

Jeg tror det er mange nok av ærlige og idealistiske mennesker i Vesten som fremdeles tror på sannhet og rettferdighet. Spørsmålet er mer hvor lang tid det vil ta og hvor mye mer lidelse de vil påføre oss før dagens generasjon av tyranner er styrtet.

Martin Armstrongs sykliske modell forteller at Vestens undergang kommer i 2032, og i løpet av de neste fem årene vil Kina komme opp som verdens finansielle sentrum, mens de gamle vestlige maktene styrtes ut i kaos og elendighet. Den forteller også at World Economic Forums forsøk på å ta over makten i Vesten vil mislykkes, og at Agenda 2030 aldri vil bli gjennomført.

Det blir spennende å følge med.

Kjøp «Usikker vitenskap» av Steven E. Koonin som papirbok og som ebok.