Foto: Stian Lysberg Solum / NTB

«Det fins mange slags aviser. Men egentlig finnes det bare to slag; de relevante, – og de som sprer irrelevant stoff og simpel møkk. Jeg burde vite det, for jeg har jobbet i begge. Og det var samme avis.»

Ja, dette skrev jeg i boken – eller skal vi si bekjennelsen – «Beretningen om et avismord» i 2010. Hadde jeg skrevet innledningen i dag, ville jeg nok mer eksplisitt vektlagt MSM-media og nettavisenes utvikling generelt. Min subjektive, men høyst sannferdige beretning handlet om avisenes vekst og fall og overgangen til nettjournalistikk.

Utskjelt og utsolgt

Jeg kan nevne at boken ble et hatobjekt for presse- og mediemakta og establishment generelt, selvsagt, men godt likt av folket. Som gamle Dagbladet, faktisk – «utskjelt og utsolgt».
Boken var min historie om Akersgatas vekst og fall, sett gjennom mine erfaringer i pressen generelt og Dagbladet spesielt.

Vekst og fall

Jeg var så «heldig» at jeg fikk være med på papiravisenes reise mot senit og den voldsomme nedturen deretter. Den gikk i sannhet utfor endeløse bakker.

Avisenes definitive «peak» ble nådd i 1994. Det året hadde papiravisen Dagbladet et gjennom­snittlig opplag på 228.000 solgte eksemplarer, det aller, aller meste i løssalg. Fra 1995 falt opplaget, først merkbart, men ikke lenge senere i en bratt nedadgående kurve. Dette skjedde parallelt med at alle tenkelige ressurser skapt og tjent av papiravisen ble pumpet inn i avisens nettutgave (fra 1996). Etter få år råtnet Dagbladet bokstavelig talt på rot.

Klarte ikke overgangen

Jeg skal ikke her viderebringe Dagbladets historie, men bare kort slå fast følgende: Avisene, med Dagbladet og VG i spissen, var ikke modne for overgangen. Teknologisk gikk det sånn noenlunde, økonomisk var det et gedigent tapsprosjekt, men journalistisk og dermed kvalitets­messig var omleggingen en katastrofe. I årevis føyk pengene fra papiravisen bokstavelig talt rett ut av vinduet. Først når vi nærmer oss «vår tid», begynte nettavisene så vidt å tjene penger.

Avisene skifter ham

Det jeg her beskriver, satte sitt merke på journalistikken. Mens papiravisen Dagbladet frem til midten av 1990-tallet (noe min daværende kollega Alf R. Jacobsen sikkert kan bevitne) var en ofte hardt­slående avis med oppsikts­vekkende og eksklusive oppslag av samfunns­kritisk verdi, opphørte denne publisistiske strategien parallelt med nettutgavens allerede innarbeidede avskrifts­praksis med resirkulering av mer eller mindre kjent stoff som journalistisk grunnmur. Og rimeligvis: Opplags­tallene raste nedover i rekordfart … Vi hadde aldri sett maken, det var et sjokk.

Bankerott

Så galt gikk det med det mange holdt for å være Norges beste avis, at den fra gjeldfri posisjon endte som praktisk talt bankerott og belånt til pipa. Eiendommen – redaksjons­lokalene og butikk­arealene som vi leide ut i Akersgata 49 og ut mot Pilestredet på andre siden av City-passasjen – ble overtatt av Entra, og den gamle, fallerte avis­stolthet endte som leietaker på Havne­lageret. (Det var da jeg dro min vei, for godt, uten å snu meg tilbake, men det får være en annen sak og skål.)

Det viste seg at økonomien i blad­selskapet var så skakkjørt under Jens P. Heyerdahls regime at korthuset var i ferd med rase sammen. Blant annet fant man verdiløse million­satsinger for eksempel på «Ridehuset» på Skøyen og en høyst uforklarlig investering i en idrettsarena i Murmansk, bare for å ha det nevnt. De som hadde noe å tenke med, var himmelfalne. Avisen var kort og godt tappet for verdier, mens nettavisen var et gedigent tapsprosjekt og pengesluk.

Journalistene – slik de var

Samtidig med denne triste utviklingen på grensen til økonomisk kriminalitet hadde det skjedd en forvandling av selve presseyrket. Da jeg selv var ung journalist på begynnelsen av 1980-tallet, ble man som regel passet på og lært opp av en senior i avisen, en såkalt redaksjons­sekretær. De som hadde talent og holdt seg flytende, ble værende i avisen, ikke sjelden livet ut (nyhets­journalister ble ofte ikke mer enn rundt seksti år den gangen, bare sjekk gamle Dagbladet).

I mine unge år var det ingen glamour knyttet til journalist­yrket. En journalist – eller en bladfyk, som man ble kalt – ble ansett som en lett tilsjasket skikkelse med rare arbeids­tider og ikke sjelden et stort alkohol­konsum. Det luktet ofte øl av dem midt på dagen. De vanket i kretser med både høy og lav, og ikke sjelden med tvilsomme eksistenser, der de ofte kunne få tips som senere forvandlet seg til et oppslag og med det folke­opplysning.

For det var journalistene som holdt folket opplyst; de var folkets tjenere og vakthund overfor makten. De var den fjerde statsmakt, og de ble i stor grad stolt på, trass i sin ofte tilsjaskede fremtoning. De var folkets øyne og talerør med blikket rettet mot nabolaget, Norge, Norden og verden. Intet mindre. De tjente dårlig, men var «per kasse», som det het den gangen. De hadde ingen annen agenda enn å opplyse folket og komme med viktige avsløringer fra makt­apparatet, nyheter som makten selv helst ville holde skjult. Her lå deres misjon.

Riktignok hadde vi partipresse den gang; jeg selv jobbet et tiår i Ap-aviser før turen gikk til Dagbladet. Men den innsatte Ap-redaktøren blandet seg sjelden direkte inn i nyhets­arbeidet. Lederen og kommentarene var hans bord, og her var grensen klar. Nyhetene var journalistenes arena; nyhetene var den fjerde statsmakt sitt bord.

Journalistenes forvandling

Umerkelig forandret journalistene seg. Den gamle garde døde ut eller ble skiftet ut, og nye krefter kom til. Nye krefter med helt andre ambisjoner og makt­tilknytninger, uten noen uttalt lojalitet til folket. Deres misjon er i dag tett knyttet sammen med makten og maktens ønsker. Selv vil de ha høy lønn og gjøre karriere. Helst raskt. Om de jobber i et informasjons­byrå, i en avis eller for en tenketank, spiller mindre rolle. Politiske rådgivere vil de gjerne bli.

Det er her vi er i dag, ikke på grunn av internett og nettavisenes overtakelse av markedet, men måten vi forvaltet journalistikken på i selve overgangen. I dag kan vi med visshet si: Det gikk i toalettet. Medias «reason to be» har endret seg diametralt og fundamentalt fra å være den som passet på at makt­apparatet, regjeringen, Stortinget, departementer og direktorater oppførte seg som folket forventer, selve hjørne­steinen og fundamentet i et demokrati.

Avisenes eneste misjon er det i dag (med noe få hederlige unntak) bare Document som følger og opprettholder. I dag kunne jeg neppe skrive i noen annen norsk avis.

Kjøp Totalitarismens psykologi her! Kjøp eboken her!