Du har pakket kofferten med alt du trenger, sørget for vanning av plantene og lidd deg gjennom en treg security fordi en tulling prøvde å smugle Nugatti-tuber fra hotellfrokosten i håndbagasjen.
Men nå er du endelig her igjen. På vei ut av lille Norge, og inn i den store, spennende og forlokkende verden der alt kan skje.
Du sitter i det bekvemme setet og ser fedrelandet forsvinne i horisonten. En pen ung dame kneler foran deg. Ja, hun gjør faktisk det. Med ett kne i gulvet og to store øyne som ser på deg som om du er den viktigste passasjeren hun noensinne har betjent. Med perfekt britisk uttale sier hun: – Welcome so much, Mr. X. I am so happy that you are flying with us today. My name is Keasha, and if there is anything I can do to make your journey more pleasant, please let me know.
Du kjenner en varm takknemlighetsfølelse bre seg. Myk og glad musikk i form av amerikanske 50-tallsslagere spiller dempet fra skjulte høyttalere. Humøret stiger. Når opplever man noe sånt i Norge? – Would you like some Champagne, a cocktail, or any other drink before we take off, Sir? Du svarer på ditt beste engelsk at champagne hadde vært veldig godt nå.
Kaesha er kjapt tilbake, og til champagnen følger menyen for dagens middag, og vinkart. Mens du studerer de gratis herlighetene og vurderer om du skal ha lammeskank med potetpure og blancherte babygulrøtter med trøffelsaus, eller argentinsk indrefilet med stuede champignoner i peppersky og gratinerte poteter, nipper du til de deilige boblene. Og smaker distre på nøttene fra skålen som fulgte med. De er varmet opp. For en fantastisk service.
Du kjenner at det gjør noe med deg. Å bli behandlet som en greve.
Middagen smaker herlig, og den franske rødvinen er utsøkt. Keasha holder flasken opp for deg, så du får tatt bilde av etiketten. Håper de har den på Polet.
Kaeshas kaffe er kruttsterk og smaksrik. Konjakken er gyllen, og godt temperert. Du sitter og studerer eiendomsannonser for noen av verdens dyreste hus og leiligheter i et tykt, glossy magasin fra bladhyllen. Penthouseleilighet i London med stor takterrasse og utsikt over Themsen til 9 millioner euro. Et enormt funkishus skutt inn i klippelandskapet i Cape Town til oj, 32 millioner euro. Hvordan hadde det vært å eie et sånt sted? Det vil aldri skje. Du har det bra økonomisk, men der oppe blant de superrike vil du aldri havne. Og det er helt i orden.
Kaesha ser anerkjennende på lektyren din, og smiler. Can I make up the bed for you now, Sir?
Du reiser deg fra det romslige setet, din egen engel tar over styringen av stolen, og snart sklir den lydløst ut og transformeres til en flat seng. Hun legger på en kritthvit tynn overmadrass, danderer en liten hodepute på plass, og gir deg et vakkert mønstret teppe. Og som prikken over i’en – en tøypose inneholdende en tynn pyjamas. – Then I wish you a very pleasant sleep, Sir. For et smil!
Du sovner raskt, og sover som en stein i fire timer. Før du blir vekket til duften av kaffe og klirring fra tallerkener og vogner. Den kontinentale frokosten smaker herlig. De greier til og med å få croissantene perfekt myke og lunkne.
*
FILE – A giant teddy bear adorns the Hamad International Airport in Doha, Qatar, May 6, 2018. As many as 1.7 million people could pour into Qatar during the upcoming 2022 FIFA World Cup that begins this November — representing over half the population of this small, energy-rich Arab nation. (AP Photo/Kamran Jebreili, File)
Etter å ha takket Kaesha, din nye venn, for en eksellent tur har du et par timer stand by på Hamad international airport i Doha. Kåret til verdens beste. Alt er stort her. Butikkene, marmorhallene, palmene, svømmebassenget (ja, de har det!). Sentralt plassert i hjertet av flyplassen troner en enorm gul teddybjørn. Du leser på informasjonsskiltet at den er laget av den sveitsiske kunstneren Urs Fischer, er støpt i kobber og veier 16 tonn. Den ble kjøpt på auksjon hos Christies i New York i 2011 av et medlem av Qatars kongefamilie. Prisen var 6,8 millioner USD. Prinsen har garantert en enorm seng i sitt palass, men han bestemte seg altså for at akkurat her skulle teddybjørnen hans bo.
Du stikker innom loungen, og igjen blir du møtt av en smellvakker kvinne som med marsipanstemme spør om du ønsker å besøke restauranten i 2. etasje. Selv om du ikke er sulten ennå, klarer du ikke å la være å se hva dette er. Hun klikker deg inn i appen sin. Du er inne. VIP-følelsen er deilig.
Øverst i den enorme buede trappen blir du møtt av en hovmester i mørk dress. – Welcome, Mr. X. I trust you had a good flight from Oslo? Du bekrefter nikkende at den var helt perfekt, og den striglede mannen eskorterer deg til et bord. – Will this table suit you, Sir? Du takker bekreftende og setter deg. Studerer nonsjalant menneskene rundt deg. Alle oser velvære, og trygghet. Mange i dresser og drakter. Andre i komfortable joggedrakter med dyre logoer. Her, nå, i dette luksuriøse fellesskapet – har vi det ikke deilig sammen? Små, diskrete, innforståtte nikk og smil utveksles. Alle er veldig stille. En god stillhet.
I buffeten tilbys arabiske curryer, fargerike salater og en egen søtsak-avdeling med et stort utvalg av de lekreste kaker og fristende desserter. Uten regning, alt er inkludert. Et stykke herlig syndig sachertorte, og to glass Möet senere setter du deg mett og på en liten formiddagssnurr inn i det store røykerommet. Store, dype skinnmøbler og enorme askebegre i tungt krystall. Usynlige tjenere i nystrøkne hvite skjorter rydder diskré. Luften er bra, store avtrekksvifter med state of the art lyddemping sørger for det. I could get used to this, tenker du.
*
A security guard stands on the platform at the Krung Thep Aphiwat Central Terminal in Bangkok, Thailand, Thursday, Jan. 19, 2023. Thailand ushered in a new age of train travel on Thursday when what’s said to be Southeast Asia’s biggest railway station officially began operations. (AP Photo/Sakchai Lalit)
Flighten til Bangkok er like behagelig. På Suvarnabhumi flyplass sklir du forbi alle køer, og en kort taxitur senere er du fremme ved hotellet. Det enorme inngangspartiet oser av luksus, med vakker granitt, palmer og tropiske blomster. Den fuktige varmen føles som en omfavnelse.
Du blir tatt imot av to bellboys i flotte uniformer som med store smil kaster seg over bagasjen din og geleider deg videre inn i herligheten. Lobbyen er enorm, med vakker patinert marmor, myke tepper, rislende fontener, orkideer og en herlig parfymert, kjølig luft. Igjen føler du deg hensatt til et parallelt univers der alt er lagt til rette for at nettopp du skal få en maksimal dose av livets goder. Beauty will save the world, sa Dostojevskij. Han hadde helt rett. Livslysten er på topp.
I resepsjonen blir du ønsket velkommen med en smilende Wai-hilsen, av en overraskende høy thai-kvinne kledd elegant i silkedrakt. Kjapt og effektivt sjekker hun deg inn, før du blir geleidet opp til rommet.
Vi snakker ikke kjønnsløst norsk fornuftig design her. De 48 kvadratmeterne byr på mykt vegg-til-vegg-teppe, et stort bad med rosa marmor på alle flater og en king size seng med kritthvit egyptisk bomull. Du går ut på den romslige balkongen og Chao Phraya-elven åpenbarer seg, med yrende båttrafikk. Alt fra tunge, enorme lastebåter til små og store elvecruisebåter, noen av dem dekorert med ekstreme mengder fargede neonlys. Glade mennesker danser til up-beat høy musikk på dansegulvet i front på den ene. Heller ikke sånt har vi i Norge.
Du pakker ut og tar en tur på hotellets gym. Det er som et Sats-senter, men uten trengsel. Du observerer imponert en eldre kinesisk(?) kvinne som trener med en PT. Innimellom hver øvelse får hun skuldermassasje – av PT’en. Er det mulig?
Etter en kort runde på mølla og et kvarters styrketrening går du inn i garderoben. Som er et spa. Delikate beige fliser, et enormt oppvarmet boblebasseng, vanlig badstue, dampbadstue og dusjkabinetter på – tja – 3 kvadratmeter? På veien ut passerer du en snerten badetøy-sentrifuge. Genialt. Hvem vil vel bære på vått badetøy?
Nytrent og ren beveger du deg i en tykk, hvit badekåpe gjennom lange korridorer, også her er det vegg-til-vegg-tepper og vakker gammel marmor overalt. På rommet tar du en nap og jobber litt på Mac’en før du beveger deg ut i Bangkoks myldrende og fascinerende kaos.
Morgenen etter våkner du uthvilt. Med fjernkontrollen åpner du de lystette gardinene i silke, pusser tennene og beveger deg ned i frokostsalen. Du velger et bord ved et av de enorme vinduene med utsikt mot den tropiske hagen og livet på elva. En omelett blir laget av en proff kokk på din bestilling. Røkelaks med rømme og kapers som innledning. Nykvernet americano. Og fersk, smørdryppende croissant med bitter appelsinmarmelade. Sølvtøy og hvite tøyservietter gjør høytidsstemningen komplett.
Sånn går no dagan, som de sier, og du begynner å føle deg veldig hjemme. Tenk å bare kunne bli her – på ubestemt tid.
*
Idet disse ord skrives, er jeg tilbake i gamlelandet. Med lett jet-lag, men livsgleden ligger fortsatt over normalnivå.
Undertegnede er en norsk og engasjert Document-leser og -kommentator. Reisen var av privat karakter, og jeg bestemte meg for å slå på stortrommen og fly business med Qatar til Bangkok via Doha for første gang. Og bo på et meget bra hotell ved elven i Bangkok i en uke. Opplevelsen var imponerende, som en deilig drøm du ikke ønsker å våkne fra.
Underveis på denne luksusreisen med så mye nytelse, skjønnhet og flotte og hyggelige mennesker, manifesterte en tanke seg klart og sterkt: I en tid der så mange vestlige toppolitikere på uforståelig vis ser ut til nærmest å gi blaffen i egne velgere – og sitt lands borgere – er dette en viktig del av forklaringen? At globalismen som system inviterer disse menneskene, mange av dem nokså ordinært mentalt utrustet, inn i en über-eksklusiv VIP-verden som føles enormt forførende?
Tenk å oppleve tilsvarende det jeg har beskrevet over i dette de-luxe-reisebrevet kanskje flere ganger i året. Plusse på med limousiner med privatsjåfør, eksklusive mottagelser med champagne og kanapeer, og viktige møter der du blir invitert til å bidra til å løse verdens problemer.
Ikke bare gratis, men sikkert med saftige reisetillegg og overtidsbetaling, hyggelige nye bekjentskaper, og spiller du kortene riktig, kommer kanskje snart tilbudet om en godt betalt skattefri stilling i Brussel eller i en søkkrik NGO?
I og med at disse «offentlige tjenerne» godt vet at det hele finansieres med vanlige skattebetaleres penger, blir det desto viktigere at denne typer reiser kan forsvares – for enhver pris. Slik at dette deilige og spennende livet kan fortsette. Som Kent Andersen pleier å si: Fordi klima. Jeg kan legge til: Fordi «vi kjemper for fred og demokrati». For «rettferdighet og equity». Vi snakker livreddere på globalt nivå. Very Important Persons som skal redde både planeten vår og menneskeheten.
Derfor tror jeg at vi opplevde globale og suspekt koordinerte drakoniske covid-19-tiltak over hele verden. Derfor klapper våre elitepolitikere begeistret for EU-forslaget om å innføre «digitale sporbare penger». Mange av dem hyller utrolig nok også åpent det kinesiske kreditt-score-systemet, der borgerne totalovervåkes og belønnes eller straffes ettersom hvor lydige de er mot staten. Derfor kan konsernsjef Kjerstin Braathen i DNB uten å rødme sitte på scenen hos WEF i Davos og uttale at «folk må lære å bære smerte på grunn av energiovergangen», omtrent samtidig som hun kjøper seg en ny, enorm bolig i Holmenkollen til 41 millioner kroner. Og beholder jobben.
Derfor skal vi nå gi bort bestemmelsesretten til nasjonal helsepolitikk til korrumperte WHO. Derfor vil våre ledende politikere ha mer EU og mindre nasjonalstat og demokrati. Derfor fylles det på med nye vanskelig integrerbare migranter. Derfor flommer milliardene ut av Norge i rekordtempo.
Men «sammensuriet» ikke er så lydige som elitepolitikerne ønsker. Det murrer i folkedypet i stadig flere land nå, etter som konsekvensene av globalistenes eskalerende herjinger blir mer og mer åpenbare.
Derfor lanseres stadig nye «hatlover». Den autentiske følelsen hat – som oppstår når mennesker føler seg utsatt for stor urett – skal forbys uttrykt. Erna vil til gjengjeld tilby oss tankefrihet.
Derfor vil nok våre stortingsrepresentanter fremover bare «up the game», stramme til kontrollen over egne borgere og øke utdelingen av norske skattebetaleres penger. Alltid for en såkalt god sak, og ofte adressert til deres gode venner ute i verden.
Disse gavene muliggjør en livsstil som dette, for de få privilegerte som får være med i denne eksklusive klubben. Den der de alle reiser rundt i verden og snakker sammen og legger nye – og ofte destruktive – planer for «sammensuriet». Utallige politiske oppkomlinger står i kø med spisse albuer for å komme inn. Det vet alle i systemet. Derfor gjør de alt de kan for å øke sin egen globalpolitiske sosiale creditscore.
Medlemskapet i denne klubben kommer med et ufravikelig ultimatum: ingen tvil eller uenighet om store geopolitiske globale og aktuelle temaer som immigrasjon, Net zero, global boiling, Ukraina, WHO eller lockdownpolitikk er tillatt. Kritiske ideer er totalt uakseptable. De må feies raskt og brutalt under teppet. Om tvil oppstår, må du heller lyve. Her skal alle gå i takt!
Stiller du spørsmål ved agendaen til WEF, WHO, FN og en drøss av verdens rikeste NGO-er, hedgefond som Blackrock og stiftelser som Gates Foundation, vil du anklages for vrangforestillinger før du kastes på hue og … ut. For så aldri mer å slippe inn igjen i det gode selskap.
Alle disse profesjonelle livredderne er derfor enige om at såkalte far-right toppolitikere som Trump, Orbán, Wilders og Milei må stoppes, for enhver pris. Fordi de er … livsfarlige! De sier jo høyt at deres fremste oppgave og plikt som valgte politikere er å sikre sine egne borgeres trygghet og velstand. Så gammeldags og egoistisk! Selv Net Zero og Agenda 2030 sier de seg skeptiske til.
De spiller ikke på laget vårt. Off with their heads!
*
Så – har disse folkevalgte aktørene solgt sjela si?
Snakker vi korrupsjon? Forførelse på meget høyt nivå? Eller kanskje en miks av disse to?
*
Du betaler for dette kalaset med stadig økende skatter og avgifter.
Jeg betalte hver krone selv. Det var en utrolig deilig reise. Men det er ekstremt dyrt å leve som dette – dersom man må betale luksuslivet med egne brutalt beskattede penger.
Så det blir nok lenge til neste gang.
For jeg har ingen Sareptas krukke som ustanselig blir fylt opp av skattebetalerne, til å finansiere det gode liv – på første klasse.
Signert med kommentator-navn, da skribenten innehar en stilling der han ikke ønsker å stå frem offentlig med disse ord.
Foto: privat
Kjøp «Hvordan myndighetene bløffet oss» av Robert Malone!
