Tivoligarden i Det 54. københavnske 6-dagesløb, torsdag 4. februar 2016 i Ballerup Superarena. Foto: Martin Sylvest / Ritzau Scanpix / NTB.
Det er blitt skrevet mye både i Danmark, Norge og Sverige i forbindelse med toårsdagen for Russlands invasjon av Ukraina. Det mest slående ble imidlertid sagt av den franske filosofen Pascal Bruckner i et intervju hos Berlingske den 24. februar: Europa har mistet sin soldatdyd, og ofrene er de nye heltene.
Bruckner bemerker at vi hyller og klapper for personer som det er synd på, i stedet for dem som utrettet noe. Vi går heller ikke lenger i krig. Til gjengjeld går vi hjertens gjerne på gaten for å kjempe for høyere lønn, Palestina, klimaet, aktiv dødshjelp eller eksistensen av 117 kjønn. Vår forståelse av kamp er blitt stadig mer abstrakt.
Nå er det slik at krigen i Ukraina kanskje på et ubevisst plan minner oss om at selvforsvar kan bli nødvendig, men det er tross alt bedre at ukrainerne gjør det for oss enn at vi selv skal foreta oss noe som bare tilnærmelsesvis ligner et ytre og indre forsvar.
Mens vi snakker, analyserer og legger ut om sittende presidenters og regenters hensikter i snart hvert eneste middagsselskap, har vi i årtier tatt inn en gruppe mennesker i Europa med normer og religiøsitet som utgjør en tikkende bombe under vårt snakkende, liberale demokrati og – viktigere – våre barns fremtid. Det henger simpelthen ikke sammen. Forsvar er bra – bare ikke her.
Det må være derfor vi flagger for ukrainerne fra alle bygninger og busser. De kjemper en kamp vi ikke lenger kan forestille oss verdien av eller omkostningene ved. Noe inne i oss som tidligere het instinkter, hvisker til oss at det er bra å kjempe, til tross for at prominente kvinner og menn står i kø for høylytt å avfeie disse instinktene som giftige og mannssjåvinistiske.
Det var naturligvis verdenskrigene som gjorde oss til pasifister – opptatt av små, narsissistiske femidebatter i medier og underholdning. Før første verdenskrig nøt soldater, politibetjenter og andre myndighetspersoner bred offentlig anerkjennelse. Etter krigen endret moralen seg. Særlig i Vest-Europa gikk man bort fra å se på soldater og andre som risikerer livet som helter. Med årene forsvant også soldatens rolle mer og mer fra et samfunn i feminismens vold. Til sist ble soldaten ansett som en stakkar – à la en parkeringsvakt i Heimevernet.
«Det er naturligvis ikke galt å unngå krig, det er bedre å snakke om tingene. Men det har betydd at man fullstendig diskrediterer soldaten som skikkelse», sier Bruckner.
I takt med denne progressive utviklingen er forsvaret og militæret blitt stadig mer usynlig, avrustet og utsultet. Ansatte i det danske forsvaret har visst det i flere tiår, men ingen i politikken med ansvar for avviklingen har erkjent eller sagt høyt at våre styrker – unntatt luftforsvaret – kan sammenlignes med Tivoligarden, og at vi hele tiden får dårligere kontroll over klaner, bander og kriminelle utlendinger. Donald Trump hadde og har fremdeles rett: Det er på høy tid at europeerne investerer i eget forsvar og egen etterretning. I en multipolar verden kan vi ikke nøye oss med å ringe NATO.
Samtidig er soldatdyden forsvunnet fra de vesteuropeiske samfunnene, som fråtser i forbruk, underholdning og karnevalsstemning, og der krig oppfattes som en anakronisme, om ikke ganske enkelt en forbrytelse.
I dag kan vi ikke engang oversette jihad til noe som forklarer islamsk infiltrasjon og terror. Stilt overfor akkurat denne konkrete oppgaven er det danske politiet simpelthen nødt til å google ordet, men uten at de finner frem til det vesentlige. Jihadistenes drøm om å opprette et kalifat fra 600 og grønn hvitkål avvises da også av myndigheter og politikere som en fortidslevning vi ikke trenger å ta alvorlig.
Terrorister er i virkeligheten ofre som har krav på en pen og nydelig begravelse, som lektor ved Center for Mellemøststudier ved Syddansk Universitet, Helle Lykke Nielsen, uttrykte det i en kronikk i Politiken den 14. februar:
Fordi alle mennesker har verdi, også selv om de begår fryktelige ting, bør vi bør anstrenge oss for å forstå hva som gjør små uskyldige barn til voksne terrorister.
Nøyaktig ni år etter at Omar el-Hussein i 2015 angrep et møte i Lars Vilks Komiteen i Krudttønden i København og drepte Finn Nørgaard, for senere samme kveld å drepe dørvakten Dan Uzan i forsøket på å tvinge seg inn i synagogen i Krystalgade, klager Helle Lykke Nielsen over at gjerningsmannen var blitt begravd anonymt på Den muslimske gravplads i Brøndby. Det er for dårlig. Terrorister er også mennesker, dvs. ofre. Derfor vil lektoren nå gjerne ha liket hans plassert med navns nevnelse i all offentlighet, sånn at flere kan minnes ham. For sånn som han ligger nå, blir hans liv redusert til det lektoren kaller et «ikke-sorgbart liv».
Man skulle nesten tro at Pascal Bruckner hadde hørt om denne lektoren i Odense. Europeerne er blitt «de eneste skyldige i en verden av erkeengler», konkluderer franskmannen, som er aktuell med en ny bok med tittelen «Je souffre donc je suis» (Jeg lider, altså er jeg).
«Vi reagerer på terrorangrep med blomster og kosedyr», men savner en motstandskultur og «har glemt den gammeldagse patriotismen». Vår flytende, skrøpelige og postmoderne identitet avhenger nå kun av ett eneste spørsmål: Hvem det er mest synd på?
Det er fyndige ord i februar. Én ting er sikkert – året rundt: Så lenge ofrene er de nye heltene, vinner vi garantert ingen kamp, hverken her eller der.
Kjøp «Dumhetens anatomi» av Olavus Norvegicus! Kjøp eboken her.
