Finansdepartementets gamle hovedinngang, Statistisk sentralbyrås kontor i Akersveien i Oslo, Eilert Sundts hus på Blindern, hvor Økonomisk institutt holder til og Norges Banks hoved­kontor. Foto: Helge Høifødt, Thomas­bjornskau, Kjetil Ree og Mahlum – ss by-sa / Wikimedia Commons.

Økonomer tar konstant feil. De tar feil om det meste. Selv det mest åpenbare tar de feil om. Og de gjentar de samme feilene om og om igjen.

De tar feil om prisstigningen. De tar feil om rente­utviklingen. De tar feil om valuta­kurs­utviklingen. De tar feil om vekst- og konjunktur­utviklingen.

De klarte verken å forutse aksjekrakket i 1987, dotcom-boblen ved årtusen­skiftet, den globale finans­krisen i 2008 eller energi- og inflasjons­krisen som vi er inne i nå.

Økonomifaget må være så langt unna eksakt vitenskap som det er mulig å komme. John Kenneth Galbraith, er vel den som har sagt det best: «Den eneste hensikten med økonomiske prognoser er å få astrologi til å se respektabelt ut.»

Likevel har sosialøkonomene i Finans­departementet og Statistisk sentralbyrå (SSB) stor makt. De legger premissene for stats­budsjettet og den økonomiske politikken. De legger føringer for lønns­politikken, energi­politikken og innvandrings­politikken, kort sagt mye av det som bestemmer vanlige folks hverdag.

Og om noen tror at fagøkonomene i embetsverket er nøytrale og apolitiske, må de tro om igjen.

Nylig sendte 200 ledende økonomer sammen med den grønne fraksjonen i EU-parlamentet et åpent brev hvor de forlangte at EU-kommisjonen skulle legge miljø­messige hensyn enda tyngre inn i de økonomiske modellene, av frykt for at det grønne skiftet skulle stoppe opp.

Økonomiske modeller er, som andre modeller, innrettet slik at man får ut det man legger inn. Urealistiske eller gale forutsetninger inn betyr urealistiske og gale konklusjoner ut. At de kvantitative økonomi­modellene er komplekse og ser over­bevisende ut, betyr ikke at de er presise. Ofte kommer man lengre med sunn fornuft.

For noen få dager siden deltok jeg i et uformelt møte med et miljø av akademikere og folk som tidligere har hatt sentrale posisjoner i embetsverket. Flere har bokproduksjoner og et utall av styre- og utvalgs­verv bak seg. Temaet var Torvik-rapporten og «Uttalelse 2024 fra det Rådgivende utvalg for finans­politiske analyser», en rapport antakelig ikke mange utenfor stats­forvaltningen og de finans­politiske miljøene gidder å lese. Dessverre, kan en si, for den gir et innblikk i hvilke premisser som legges og hvordan dette snevre miljøet tenker.

Det som var interessant ved møtet, var at alle, så godt som uten unntak, er dypt frustrerte over den økonomiske politikken som er blitt ført under Støre- og tidligere under Solberg-regjeringen. Det var unison enighet om at norsk økonomi vanstyres grovt på en rekke områder, og at viktige problem­stillinger feies under teppet. Og det var enighet om at den krisen vi nå er inne i, hoved­sakelig er selv­forskyldt.

Det interessante med Torvik-rapporten er at den så godt som uten unntak gir sine råd uten forbehold, som om økonomi er eksakt vitenskap, samt at den begår grove unnlatelses­synder ved å unnlate å ta opp noen av de mest politisk sensitive og viktigste misforholdene i norsk økonomi.

Det er positivt når Torvik-utvalget påpeker det kritikk­verdige i at oljeinntektene, i strid med forut­setningene i handlings­regelen og sunn fornuft, er blitt brukt til å ekspandere en offentlig sektor som allerede er for stor fra før, og ikke til reduksjon av skatter og avgifter for å stimulere økonomien, slik hensikten opprinnelig var.

Nivået på utgiftene i offentlig forvaltning ligger på godt over 60 prosent av brutto­nasjonal­produkt (BNP). Det er ikke bare «høyt i inter­nasjonal sammenheng», slik utvalget forsiktig uttrykker seg. Det er nesten det dobbelte av snittet i OECD. Og til tross for olje­inntektene har vi et skattenivå som også ligger godt over snittet i OECD.

Det fører til omfordelings­effekter, ineffektiv samfunns­økonomisk ressursbruk, redusert produktivitet og verdi­skapning, og til at kapital og innovative entre­prenører og investorer rømmer landet.

Men utvalget unngår å nevne den største hvite elefanten i stats­budsjettet: kostnadene knyttet til innvandringen.

Utvalget påpeker kryptisk at det «på sikt er de demografiske endringene som har størst betydning for finans­politikkens bærekraft». Men det vises til eldrebølgen, som vil innebære økte utgifter til pensjoner og helse- og omsorgs­tjenester, og at veksten i antall personer i yrkesaktiv alder vil stoppe opp, noe som vil gi svakere vekst i skatte­inngangen.

Men utvalget unnlater behendig å nevne de demografiske endringene og de økte kostnadene knyttet til den massive tilstrømningen av velferds­innvandrere fra MENA-landene med lav eller ingen utdannelse og med svært lav yrkes­deltakelse.

Det dreier seg om kostnader til integrering, økte helse- og omsorgs­tjenester og utbygging av offentlig infra­struktur knyttet til veksten i innvandrer­befolkningen. Dette sammen med svak skatte­inngang som følge av mange innvandrer­gruppers lave yrkes­deltakelse og lave utdannings­nivå, også for andre generasjons vedkommende, innebærer at det er innvandrer­bølgen heller enn eldre­bølgen som er hoved­utfordringen.

Men dét vegrer politikerne seg for å snakke om, og SSB for å kvantifisere. Det samme gjelder arbeids­markeds­statistikken, hvor den høye yrkes­deltakelsen og den lave arbeids­ledig­heten stadig trekkes frem uten å forklare bakgrunn og kontekst. Arbeids­ledig­heten i Norge har lenge offisielt vært på omkring 3,5 prosent.

Men at Norge har nesten dobbelt så mange på sosial stønad og på sykelønn som øvrige OECD-land, uten at det er noen som helst grunn til å anta at vi er dobbelt så syke i Norge som i resten av den vestlige verden, kommer sjelden frem i det offentlige ordskiftet. At vi dessuten har over dobbelt så mange ansatt i offentlig sektor, uten at vi kan påstå at vi har dobbelt så omfattende offentlige ytelser, blir heller ikke nevnt.

Dersom vi hadde hatt like lav sykefrekvens som ellers i OECD, likt antall på stønad og færre mellomledere og byråkrater i offentlig sektor som skyfler papir i stedet å jobbe, ville vi hatt langt høyere produktivitet, langt flere i produktivt arbeid, langt større BNP og langt større skatte­inngang.

Det er en kjensgjerning, men verken denne eller den forrige regjeringen har vært villig til å gjøre noe med det. I stedet skylder de på eldrebølgen og påstår at vi må ha flere innvandrere for å plukke jordbærene våre, slakte fisken vår og skifte bleier på bestemor. Det er oppgaver vi tidligere klarte å gjøre selv.

Å skylde ensidig på eldrebølgen er en ren avlednings­manøver. Og når SSB regner en person som jobber én time i uka som fullt sysselsatt, bidrar det til å forvrenge bildet av realitetene i det norske arbeids­markedet ytterligere. Det er selvfølgelig helt absurd. Problemet som politikere og planleggere knapt tør nevne, er at velferds­ytelsene er blitt så sjenerøse og lett tilgjengelige at de har fjernet insentivene til å arbeide.

Det er positivt at utvalget advarer mot bruken av statlige subsidier, eller det som nå kalles «aktiv næringspolitikk», for å stimulere til bruk av «klimavennlig» teknologi og energi­produksjon under henvisning til at det fører til konkurranse­vridning, tilkarings­virksomhet og økt byråkrati. Det har de selvsagt helt rett i.

Det er ikke positivt at utvalget har kjøpt narrativet om klimakrise og det grønne skiftet helt uten motforestillinger. Utvalget uttaler at det «bør heller ikke være en selvstendig målsetting for energi­politikken at tilgang til rimelig kraft skal være et konkurranse­fortrinn for norsk industri». Så når umusikalske Hilde Tonne i Statnett med 5,7 millioner i årslønn sier at strøm­støtten bør kuttes og at folk bare har å venne seg til høye strømpriser, så har hun, om ikke annet, Torvik-utvalget i ryggen.

Torvik-utvalgets uttalelse kan bare komme fra narrativ­styrte dogmatiske sosial­økonomer som har forlest seg på Ricardos over 200 år gamle teori om vare­spesialisering og komparative fortrinn. Den fungerer i en ideell verden med perfekte markeder, men fungerer dårlig i virkelig­heten og i en verden som er preget av utstrakt proteksjonisme. Og den fungerer særlig dårlig for en eksponert råvare­økonomi som den norske.

Økonomi er samfunnsfag og ikke naturfag. Kompliserte kvantitative økonomiske modeller, slike som Finans­departementet og EU-kommisjonen bruker, er komplett uegnet til å forutsi fremtidig utvikling. Det fortelles om en forsker som sjekket haugevis av økonomiske prognoser mot faktisk utfall. Han fant en korrelasjons­koeffisient på null. Det er vanskelig å få til, selv om en prøver. Bare spåkoner kjenner fremtiden!

Om makro- og samfunns­økonomenes prognoser er dårlige, er økonomifaget like fullt nyttig for å forstå viktige sammenhenger i økonomien. Økonomene er viktige for samfunns­planlegging, for vår forståelse av den økonomiske politikken og noen ganger for egne investerings­beslutninger. Men de blir farlige om vi tar dem for bokstavelig.

Og de blir ekstra farlige når de begår unnlatelses­synder som å la være å ta opp politisk brennbare økonomiske forhold som f.eks. de økonomiske og finansielle konsekvensene av innvandrings­politikken samt når de bidrar til å tåkelegge og kamuflere vesentlige faktiske forhold, som når det gjelder syssel­settingen og arbeids­markeds­politikken.

Det er all grunn til å være på vakt når fagøkonomene i sin iver etter å tekkes politikerne, ikke klarer å skille mellom fag og politikk.

Øystein Steiro Sr.
Vaktmester

Kjøp «Dumhetens anatomi» av Olavus Norvegicus! Kjøp eboken her.