Sosialistenes kamp mot kristendommen tok fart da Edvard Bull, sjefideolog i Arbeiderpartiet, i 1923 skrev: «Vi skal gjøre skolen verdslig, likesom sykepleien og begravelsen, ekteskapet og fødselsregistreringen. Vi skal slåss uforsonlig med den bestående offisielle lutherdom, som med andre fordummende sekter.» Hvilket må sies å være oppnådd.

Overalt hvor kommunister og sosialister har tatt makten, ble folket utsatt for ateistisk propaganda og forfølgelse av kristne. Først ut var Russland. Få uker etter oktoberrevolusjonen i 1917 ble religion fjernet fra skolenes pensum. Tusener av prester og biskoper ble arrestert eller skutt. Overalt ble kristne erstattet med regimetro tjenere.

Edvard Bull marxistisk ideolog i Ap

Så langt har det ikke gått i Norge, kanskje med unntak av sistnevnte, men det må sies at Edvard Bulls oppskrift fra 1923 langt på veg må være oppfylt. Bull var en marxistisk influert professor i historie, og politiker for Arbeiderpartiet. Han skrev videre i heftet «Kommunisme og religion»:

«Vi skal ha en pågående og hensynsløs kirkepolitikk, fordi vi mener at religion i og for seg er en privatsak. Barna skal gjøres til sosialister, og det er lærerne som skal gjøre dem til det. Skal vi skape den sosialistiske skole, må vi ha makten i skolestyrene og kommunestyrene, og bruke vår makt hensynsløst. Vi vil bort fra det barbariske og fra den usunne lære og moral, som barna lærer gjennom religionsundervisningen. Skolepolitikk er klassepolitikk.»

Hvis dette lyder nesten usannsynlig oppskriftsmessig, kan en sjekke selv. Den lille boka kan leses på nett hos Nasjonalbiblioteket.

Og hvis en synes det ligner unektelig på den avkristnende samfunnsutviklingen vi faktisk har gjennomgått de siste hundre år, så kan en bare sammenligne hva som har skjedd med hva Bull dikterte i 1923. Selv Den norske kirke kan synes avkristnet, i tradisjonell forstand, og hvem andre enn Arbeiderpartiet har styrt utnevningen av de fleste biskoper og proster opp gjennom årene, som ledende regjeringsparti? Det vil si frem til målet var nådd. Kirken ble «sluppet fri» i 2012. Da var nok presteskapet såpass innstilt på riktig politikk at en ikke lenger trengte statskirken. Nasjonens egen religion ble samtidig likestilt med blant annet islam.

Marsj gjennom institusjonene

Dette er ideer som vi finner igjen i Frankfurterskolen, som ble formet på Institutt for sosialforskning ved Frankfurt universitet, skrev Kjell Tveter i en sak om Edvard Bull og avkristningen på Document i 2023:

«Frankfurterskolen ble formet på Institutt for sosialforskning ved Frankfurt universitet. Miljøet her var marxistisk, men i motsetning til bolsjevikene, som hadde en voldelig politikk, forsto Frankfurterskolens ideologer at for å vinne makten i samfunnet, måtte folks tenkesett endres. Hegemoniet skulle vinnes ved «en lang marsj gjennom korridorene», hvilket betyr at alle institusjoner med makt skulle vinnes for sosialismens sak. Det gjaldt spesielt regjering, undervisningssystem, det politiske system med lovgivning, politivesen og kirke.»

Frankfurterskolen var grunnlagt i 1924 av marxisten Felix Weil, og ideene herfra kalles ofte nymarxistisme eller kulturmarxisme, hvilket altså ikke er noen konspirasjonsteori, men sterk påvirkning fra slike som Adorno, Marcuse og Jürgen Habermas, avkristnende teoretikere med massiv innflytelse i Vestens universiteter. Såkalt kritisk teori har siden hakket løs på alle sider av vestlig sivilisasjon, med kristendommen som den største fienden mot det kommunistiske paradis. Og i dag også mot dens avlegger: den samfunnsnedbrytende kjønnsideologien.

Den gamle altertavlen i Vår Frue kirke i Trondheim har fått konkurranse av Pride-krusifiks av Jesus, malt av kunstneren Sverre Bjertnæs. (Rainbow Crucifixion, 2003). Den gamle altertavlen fra ca. 1743 skal være Norges største. Vår Frue er en middelalderkirke som benyttes av Kirkens Bymisjon. Foto: Bente Haarstad.

Gud er borte fra samfunnet og fra undervisningen i skole og på universiteter. Gud er til og med borte fra Forsvaret. Men Norge er fortsatt en nasjon bygd på kristne verdier, ifølge Grunnlovens § 2. Vi har kors i flagget og en kristen nasjonalsang, men Forsvaret gjør som de teologiske fakultene: ansetter mangfoldseksperter og muslimer, og legger til rette for halal og hijab. Da har avkristningen kommet langt.

Oppdratt til å mislike alt kristent

Det norske folk er oppdratt til å mislike sin kristne kulturarv. Selv i kommentarfeltet til Documents saker som omhandler kristne temaer, kan det komme en flom av folk godt oppdratt til negativt syn på sin egen kultur av norsk skole, NRK og andre medier:

– Ikke noe mer sannhet i den andre eventyrboka.
– Alt er jo fake og historie noen laget. Om det er Allah, Gud, osv.
– Jammen, altså: det finnes ingen gud. Uansett. Punktum finale.
– Asbjørnsen og Moe er mer sannsynlig.
– Hvem bryr seg? Bare fjas alt. At dere gidder å tro på dette lureriet!

Slik lød noen av kommentarene da Emanuel Sarwar, eks-muslim som nå er kristen, nylig påpekte enda noen feil i Koranen angående Jesus.

Det er snart flere generasjoner nordmenn som vokser opp uten å kjenne sin egen, kristne kultur. Som ikke kan le av en eneste bibelvits, som ikke kan skjønne verken billedkunst eller musikalske storverk, siden det meste av vår klassiske kultur bygde på kristne verdier og fortellingene fra Bibelen. Så, ja, de kristofobe i Arbeiderpartiet ser ut til å ha lyktes. Selv om de ganske fort forlot kommunismen og ble et sosialistisk parti, og selv om mange medlemmer sikkert har sett på seg selv som kristne, så har avkristningen fortsatt i hundre år, etter hvert forsterket med import av flere hundre tusen tilhørende den mest antikristne religionen av alle, hvilket også Arbeiderpartiet gikk i bresjen for, etter hvert fulgt av omtrent alle de andre på Stortinget.

De kristne er fordrevet fra tidligere kristne land i Midtøsten, Tyrkia og Nord-Afrika, og samme antikristne religion rykker nå frem sør for Sahara, med store lidelser for kristne i utsatte områder, og ikke bare i Nigeria. Denne massive forfølgelsen og massakrene hører vi knapt nok om i NRK og andre medier. Flyktninger derfra får knapt komme til Norge, hvilket ikke er så dumt såfremt vi hadde brukt milliardene på de mest forfulgte, hvor de forfølges, og ikke på muslimske migranter.

Det er fare for at også elever i norsk skole får høre like lite som tv-seerne om forfulgtre kristne som de gjør om sin egen kulturarv. Det spørs om de lærer realitetene i de sosialistiske og kommunistiske landene, hvor altså ateismen er ledesnor.

Marx og Lenin hatet kristendom

Marx kalte prester for «det kapitalistiske samfunns blodigler», mens Lenin kalte religion for «middelaldersk mugg», en «åndelig sprit hvor slaver av kapitalen drukner sitt menneskeverd». I Sovjet forbød man gudstjenester og fengslet landets prester. I Norge endret man lærebøker og annekterte de kristne lærerhøgskolene, skrev Ole Petter Erlandsen, faglig leder i Åpne dører i Subjekt i fjor:

«I løpet av ett år ble 106.300 prester skutt. I disse dager er det 100 år siden Sovjet etablerte sin første konsentrasjonsleir – i et omgjort kloster ved Kvitsjøen.»

Erlandsen nevner også Edvard Bull og Arbeiderpartiet og Ap-statsråden som i 1945 ville gjøre statskirken til et politisk redskap.

Ifølge nobelprisvinner Alexandr Solsjenitsyn var hatet mot Gud den grunnleggende drivkraften i Marx’ og Lenins filosofiske system, og mer fundamentalt enn de politiske og økonomiske ambisjoner. Det var Russland som falt for den første bølge av sekularisering. Du får knapt øye på denne giften, men den gjennomsyret hele den utdannede klassen, og åpnet dermed døren til marxismen og revolusjonen, sa Solsjenitsyn i en tale. Som i likhet med Dostojevskij anser hatet mot kirken for å stamme fra den franske revolusjon, som endte med massakrer på nonner og presteskap, og ødelagte kirker. Som i Russland vel hundre år senere.

«Scores of archbishops and bishops perished. Tens of thousands of priests, monks, and nuns, pressured by the Chekists to renounce the word of God, were tortured, shot in cellars, sent to camps, exiled to the desolate tundra of the far North, or turned out into the streets in their old age without food or shelter. All these Christian martyrs went unswervingly to their deaths for the faith; instances of apostasy were few and far between. For tens of millions of laymen access to the Church was blocked, and they were forbidden to bring up their children in the faith: religious parents were wrenched from their children and thrown in prison, while the children were turned from the faith by threats and lie»,

fortalte Solsjenitsyn.

Den kristofobe russiske ideologien ligner ikke lite på holdningene i Arbeiderpartiet i 1923:

«Kirkens egentlige maktposition i vårt samfund ligger i skolen. Gjennom kristendomsundervisningen får den tak i praktisk talt alle landets barn, i de allermest påvirkelige årene, og er det ikke så at kirken er vår fiende, blir det først og fremst i vår skolepolitikk vi må kjæmpe mot den»,

skrev Edvard Bull.

Og videre:

«Her som overalt ellers i vår skolepolitikk må vi begynde med grunnlaget, med lærerne og med lærernes utdannelse. Våre nuværende lærerskoler – ikke bare de «kristelige», men også de andre – er i stor utstrækning teologiske oplæringsanstalter, hvor seminaristene dresseres i kristelig dogmatik og moral, og forholdene i de fleste kommuner er fremdeles slik at praktisk talt enhver lærer er nødt til å overta religionsundervisning.

Og det vil igjen si at lærerne både på grunn av sin utdannelse og av hensyn til sin fremtid, blir nødt til enten å nære eller hykle alvorlig religiøsitet. Sålænge det forholder seg slik, hjælper reformer i selve folkeskolens undervisningsplan ikke stort. Den ånd som lærerne er fyldt av, vil gjøre seg gjældende i undervisningen, hvordan så planen er, og en grundig reform av lærerskolene blir derfor den første og mest nærliggende opgave – en opgave som det også av andre årsaker haster med å få løst. Og det første det gjælder om ved en slik reform, er å få gjort lærerskolene offentlig. Det eksisterer alt for mange private lærerskoler.

Sætter staten det som sin oppgave å sørge for undervisningen av alle barn, må den også skaffe barna de lærere som stemmer med statens syn på undervisningens karakter. Først når lærerskolen blir helt og ubetinget offentlig, er det mulig å få en betryggende kontrol og å få innført betryggende reformer; først da er det utsigt til å få den ut av det værste «kirkefolkets» hender.

Skolen skal nok gi undervisning om religion; det er et kundskapsstof som barna – ialfald foreløpig – trænger for livet. Men den skal ikke gi oplæring i religion; den skal ikke være opbyggelig og missionerende. Vi skal gjøre positivt arbeide i skolen selv ved å omlægge undervisningen slik at den blir historisk og fortællende istedenfor moraliserende. Vi skal bekjæmpe autoriteten – både den kirkelige og den verdslige – og den kristelige ydmykhetsmoral, bokstavtrældommen og intolerancen.»

(Kra heftet «Kommunisme og religion» side 30–31.)

Heftet «Kommunisme og religion» av professor Edvard Bull ble utgitt i 1923. Skjermdump.

Alle de gamle kjempene i Arbeiderpartiet var utmeldt av statskirken og motstandere av statskirkeordningen. Dette gjelder både Martin Tranmæl, Einar Gerhardsen, Trygve Bratteli og Haakon Lie, fortalte Reiulf Steen til Human-Etisk Forbunds nettavis fritanke.no.

Avkristnet kirken?

Steen meldte seg ut av statskirken da han var 15 år gammel. Han sier i intervjuet at Ap alltid har vært skeptisk til det kirkelige hierarki, og viser til det gamle Ap-slagordet «Vekk med kronen, alteret og pengesekken», skrev Vårt Land i 2007:

– Da arbeiderbevegelsen vokste fram, stilte det kirkelige hierarkiet seg, med få unntak, på makthavernes side. Dermed ble de en motpart for oss i arbeiderbevegelsen. Men i dag er selvsagt ikke denne motsetningen relevant lenger. Kirken har blitt en ufarlig leverandør av seremonier som ikke krever noe tilbake.

Arbeiderpartiet maktet altså ikke bare å avkristne skolen, sykepleien, NRK og Forsvaret etc., men også selve kirken, ser det ut til. Og som i dag slett ikke står alene med denne politikken, men har bred oppslutning om det samme både til høyre og venstre. Har alle disse tenkt igjennom konsekvensene?

Noen vil kanskje også mene at det er avkristning når Arbeiderpartiet i 2023 innstilte Norges tredje kulturminister med muslimsk bakgrunn fra Pakistan. Hadia Tajik var først ut. Hun ble kulturminister bare 29 år gammel, i regjeringen Stoltenberg i 2012. Ap valgte Lubna Jaffery som kultur- og likestillingsminister i fjor, mens det var en Høyre-regjering som valgte Abid Raja som kulturminister i 2020.

For øvrig har også Ap valgt en muslim, født i Teheran, til Norges stortingspresident. Regjeringen har ellers satt samme Masud Gharahkhani til å lede komiteen som skal forberede tusenårsjubileet for kristningen av Norge i 2030. Det vil si: Muligens blir det da heller «mangfold» enn tusen år som kristen nasjon som skal feires, slik det allerede synes å ha utartet ved den årlige Olavsfestivalen i Trondheim.

Kjøp «Mesteren og Margarita»! Du kan også kjøpe den som ebok her.