«Gud som arkitekt», miniatyr på pergament av ukjent kunstner (ca. 1220–1230), Öster­reich­ische National­bibliothek, Wien.

⁸ Da hørte de lyden av Herren Gud som vandret omkring i hagen i den svale kveldsbrisen. Og mannen og kvinnen gjemte seg for Herren Gud blant trærne i hagen. ⁹ Men Herren Gud ropte på mannen og sa: «Hvor er du?» ¹⁰ Han svarte: «Jeg hørte lyden av deg i hagen og ble redd fordi jeg er naken, og jeg gjemte meg.» ¹¹ Da sa han: «Hvem har fortalt deg at du er naken? Har du spist av det treet jeg forbød deg å spise av?» ¹² Mannen svarte: «Kvinnen som du ga meg å være sammen med, hun ga meg av treet, og jeg spiste.» ¹³ Herren Gud spurte kvinnen: «Hva er det du har gjort?» Kvinnen svarte: «Slangen narret meg, og jeg spiste.»

¹⁴ Da sa Herren Gud til slangen:
«Forbannet er du,
utstøtt fra alt fe og alle ville dyr
fordi du gjorde dette.
På buken skal du krype,
og støv skal du spise alle dine levedager.
¹⁵ Jeg vil sette fiendskap
mellom deg og kvinnen,
mellom din ætt og hennes ætt.
Den skal ramme ditt hode,
men du skal ramme dens hæl.»

1. Mosebok 3, 8–15

Det er andre søndag i fastetiden, og en av dagens lesetekster er hentet fra Første Mosebok, og temaet er syndefallet. I fastetiden forbereder vi oss på hva som fant sted Jesus Kristus ble korsfestet og drept, men stod opp igjen fra de døde.

Jesu oppstandelse førte til at kristendommen ble etablert, og vår verden fikk et møte med en ny og ukjent Gud. Han sa vi skulle elske ham, og vite hva han ønsket med våre liv og sitt skaperverk. Men en slik posisjon var ikke mulig uten at skaperverket var mulig å forstå. Vi lærte at Gud hadde sagt til mennesket at det skulle legge jorden under seg, og nå hadde den samme Gud ofret seg for det mennesket som en gang gjorde opprør.

Det var et nytt verdensbilde som ble åpenbart for oss, og det revolusjonerte vår virkelighets­forståelse.

Men noe har skjedd. På relativt kort tid er denne troen på Gud blitt borte fra vår virkelighets­forståelse. Vi tror ikke lenger på han som skapte oss. Nå tror vi på oss selv. Tidligere professor i religions­vitenskap, Anne Kalvig, skriver i sin bok «Kjønnstru: Kampen om røynda» at Gud, som i begynnelsen av historien presenterte seg som «eg er den eg er», er blitt erstattet av menneskets krav om å definere seg selv, og spør om det er gode grunner for at en slik suveren bestemmelse over egen natur bør være forbeholdt guder?

Tilhengerne av dagens seksuelle revolusjon hevder de kjemper for frihet, men vi erfarer alle at det er en konformitet og et krav om under­kastelse i deres krav som ikke er forenlig med den frihet Jesus Kristus kom med. Men kanskje like ille: Revolusjonens ønske om en fraværende Gud gjør noe med fornuften og troen på vitenskapen.

Jordan Peterson er opptatt av hvordan dagens ateisme og opprør mot Gud leder oss til en avvikling av vitenskapen slik vi har tatt den for gitt. Og det er grunn til å tro at han har lest Rodney Starks verk om samme tema. En av Rodney Starks viktigste teser var at vitenskapen oppstår i en kultur som oppfatter den som både mulig og ønskelig, og at disse betingelsene kun er oppfylt i den jødisk-kristne troen.

Jordan Peterson sier at når Gud dør, dør også vitenskapen. Årsaken er at vitenskapen hviler på troen på sannhet, og at vi må tro at sannheten er forståelig for at vitenskapen skal oppfattes fornuftig. Men du må også tro at det finnes noe som er absolutt godt, og at det er et gode for deg å forstå sannheten. Men kanskje viktigst av alt: Disse forutsetningene er ikke hentet fra vitenskapen, men fra troen.

Når opplysnings­filosofene hevdet at vitenskapen står i motsetning til troen på Gud, er det en falsk påstand, en falskhet vi erfarer daglig. Anne Kalvig orket ikke mer av denne falskheten. Hun trakk seg som professor ved Universitetet i Stavanger etter hetsen hun fikk da hun kjempet for sannheten om mennesket. Anne Kalvig tror nemlig ikke at det er mulig for oss å definere vårt eget kjønn. Og hun er muligens ikke klar over det, men hun er et vitnesbyrd på hvor levende arven fra den oppståtte Jesus Kristus fortsatt er. Det er noen som holder fast på sannheten, selv om de benekter Gud. Men det er en grunn til at de sliter, uten Gud mangler de det nødvendige fundament for sin tro.

Et godt eksempel på hvordan sannheten forvitrer finner vi i diskriminerings­loven. Her kan vi lese at det er i strid med loven å diskriminere både med hensyn til kjønn og kjønns­identitet.

«Har Gud virkelig sagt?» spurte slangen Eva, og sa at mennesket ville bli som Gud og få evnen å kjenne godt og ondt dersom det spiste frukten.

Vi tror ikke lenger, og mener at vi kan definere både kjønn og forskjell på godt og ondt. I kristne kretser stiller liberale kristne det samme spørsmålet som slangen i hagen: «Har Gud virkelig sagt?». De hevder vi har fått frihet til å definere oss selv og vår samlivsetikk. Men resultatet vitner om noe annet. Vi er vitne til et etisk kaos, som når diskriminerings­loven sier at vi ikke kan diskriminere kvinner, men samtidig sier at alle som definerer seg som kvinner, er kvinner. Eller som når politikere, media og akademia lovpriser menns evne til kjærlighet når det homofile paret kjøper barn i utlandet, samtidig som de gjerne snakker varmt om morens betydning i barnets liv.

Og nei: Det er ikke slik at protestene strømmer inn til våre politikere. For de fleste er nemlig Gud død, og med det sannheten og fornuften.

Som kristne er vi ikke fatalister som lar tidsånden råde. Vi tror på Guds gode vilje med sitt skaperverk og avviser tanken om at mennesket kan være herre over kjønn og etikk. Det er sannheten vi kjemper for, og det er universets skaper som i kjærlighet kaller oss. Du finner ikke et større oppdrag enn det.

God søndag.