Kronprins Olav fikk en varm velkomst da han den 13. mai 1945 kom tilbake til Norge, der han ble møtt av store folkemengder på Rådhusplassen i Oslo ved ankomsten. Max Manus er bevæpnet livvakt. Foto: NTB-arkivet.

«Langsomt ble landet vårt eget», skrev historiker Sverre Steen i 1967, så tok det bare et par generasjoner med yrkes­politikere for å gi det bort igjen. Historiefaget står ikke høyt i kurs i dagens skoleverk; vår forrige kunnskaps­minister mente at vi må slutte med så gammel­dagse fag som historie. Det kan være en fordel for dagens politikere at folk er historie­løse.

Etter kolonitiden har vi hatt tre konger, alle har hatt valgspråket «Alt for Norge». Jeg kan ikke huske å ha hørt kong Harald uttale dette sitt valgspråk, han har også uttalt seg forvirrende om hva en nordmann er. Jens Stoltenberg sa for noen år siden at kongens valgspråk burde være «Norge for alle». Blir spennende (kanskje ikke) å se hva vår neste konge velger som sitt valgspråk.

I to folkeavstemninger sa folket nei til medlemskap i EU. Slagord som «Nei til salg av Norge» og «Forsvar norsk sjøl­råde­rett» slo godt an. De norske eliter hadde et sterkt ønske om å delta i et større inter­nasjonalt felles­skap, dette for selv å komme i posisjon til jobber i inter­nasjonale organisasjoner med million­lønninger og all inclusive.

Det er vel også behagelig for politikere og byråkrater at de i forbindelse med store og alvorlige problemer for vårt land kan lene seg tilbake og si: «Tiltak vil være i strid med våre inter­nasjonale forpliktelser». Da får vi høre utsagn som «Vi er bekymret», «Vi følger utviklingen nøye», «Vi så dét ikke komme», «Vi snur hver en sten», og lignende svada­uttalelser, men ut over dét bare handlings­lammelse.

Eliten skjønte at for å få til større innpass inter­nasjonalt, måtte den norske nasjonal­staten og nasjonal­følelsen reduseres. Erna sa at ingen folk har rett til sitt eget landområde. Ingenting er så effektivt for å redusere nasjonalt samhold som masse­import av muslimer fra det utvidede Midtøsten. Her kunne det vært på sin plass med et «Kongens Nei», men kong Harald blir nok husket best for sitt nei til å kondolere Israel etter terror­angrepet 7. oktober.

Norske eliter er ikke redd islam, de er redd for nordmenns reaksjon på islamiseringen. Norske medier har gjort islam­kritikk til en sykdom: islamofobi. Politikerne har laget lover som har gjort islam­kritikk til straffbart hatprat. Islam­kritikere blir karakterisert som høyre­ekstreme, som ifølge Politiets sikkerhets­tjeneste (PST) representerer den største terrorfaren i Norge. Litt pussig er det at PST har gjort folk som sier at det finnes bare to kjønn til målgruppe for overvåkning. PST følger nøye med på dem som har stats­fiendtlige holdninger, men Erna har sagt at vi skal ha tankefrihet i Norge.

Norske politikere har avgitt suverenitet til inter­nasjonale organisasjoner, Grunnloven har blitt tolket slik at dette kan gjøres med simpelt flertall i Stortinget. Høyesterett har nettopp vedtatt at dette kan Stortinget gjøre, bare det skjer med små skritt, etter den såkalte salami­metoden. Norske eliter er klar for å avgi mer suverenitet til EU, FN, WHO, WEF, Verdens­banken og flere. Fra disse globalistene hører vi slagord som «The Great Reset», «Build Back Better» og «New World Order».

Erna har allerede en høy posisjon i FN, hun er ansatt som pådriver for Agenda 2030 og er havets beskytter. Agenda 2030 har mange fine ord om en rettferdig og likestilt verden. Minner meg litt om norsk skole­politikk fra 1970-tallet og framover. Målet var først resultat­likhet, ressursene måtte settes inn slik at alle elevene ble like flinke. Dette viste det seg umulig å få til, da var det lettere å få alle til å bli like kunnskaps­løse. Fare for at det samme blir resultatet med Agenda 2030, alle blir like fattige, bortsett fra elitene.

Er det noen som har en liste over øvrighets­personer som har eller har hatt merke for Agenda 2030 på seg? Da vet vi at disse er super­globalister, slik som kronprins­paret. Nyttig å vite i forbindelse med valgarbeid.

Flertallet av medlemslandene i FN er diktatur­stater, 77-lands­gruppen har etter hvert fått fast støtte av 40–50 andre land, og med Kina på sin side dominerer de fullstendig det som skjer. Det er altså denne korrupte og udemokratiske organisasjonen vi skal la oss lede av som en verdens­regjering.

World Economic Forum (WEF) er en annen organisasjon som prøver å dominere vår framtid. Klaus Schwab, WEFs ubestridte leder, sier at de har infiltrert verdens regjeringer og at Kina er den store rolle­modellen. I Norge er den mest tydelige infiltratøren Espen Barth Eide, men det finnes sikkert flere.

Medlemmer i WEF er de aller mest superrike personer og bedrifter i hele verden, og WEF har strategiske avtaler med FN, EU og andre inter­nasjonale organisasjoner. Deres mål for fremtiden er at folk skal være lykkelige, men ikke eie noe. For meg høres dette ut som et liv i fattigdom.

Verdens helse­organisasjon (WHO) prøver å få monopol på tiltak ved fremtidige pandemier, det vil si muligheter til vaksine­påbud, reise­forbud, karantener, oppsigelser og andre meget inngripende tiltak. Fikk et tilbake­slag her da flere land, særlig i Afrika, var skeptisk til dette, men den norske helse­ministeren var meget positiv. WHO ledes av den tidligere gerilja­kriger/terrorist Ghebreyesus, som er fullstendig i lomma på kineserne. Det norske Stortinget har nettopp frasagt seg ansvaret for raske pandemi­tiltak.

De superrike, politikere, byråkrater og media har gått sammen og gitt støtte til denne globaliseringen, som minner om fascisme eller nyfascisme. Den gamle fascismen var nasjonal, mens neofascismen er inter­nasjonal. Udemokratiske ideologier som kommunisme og islamisme ser muligheter i en slik verdens­regjering styrt av FN.

Ulogisk burde det være at de har fått med seg den politiske venstre­siden på dette, det er her woke-ideologien kommer inn. Woke-ideologien går ut på å definere grupper av folk som svake og som ofre for diskriminering. Den største gruppen er alle raser, bortsett fra den hvite rase, som er under­trykkere. Verst er middel­aldrende hvite hetero­seksuelle menn. Kvinner er en uklar gruppe. Både kvinner og menn med avvikende kjønns­forståelse og seksual­praksis regnes som ofre for diskriminering.

Muslimene er en stor gruppe som blir erklært som ofre. Erna har sagt at muslimer i dag er like utsatt som 1930-tallets jøder. Med støtte til disse utsatte gruppene har de inter­nasjonale organisasjonene lett match med å få støtte fra venstre­siden. BlackRock, George Soros, Bill Gates m.fl. styrtrike personer er også viktige støtte­spillere. De støtter røde­gardister som Black Lives Matter (BLM), Antifa, stats­finansierte NGO-er og andre yrkes­demonstranter, og disse viker ikke tilbake for bruk av vold.

Norske eliter har begått et stort svik mot vanlige folk. Etter et stortings­valg var en SV-politiker så misfornøyd med valg­resultatet at hun ønsket seg et nytt folk. Vår forrige utenriks­minister sa at vi skulle få multi­kultur om vi ønsket det eller ikke, og slik gikk det, vi er i ferd med en historisk befolknings­utskiftning.

Norsk velferd og næringsliv har bygget på rikelig tilgang på billig strøm, men politikerne har solgt ut arvesølvet; meget lønnsomt for noen få, veldig dyrt for vanlige folk. Norge foretok det grønne skiftet for 100 år siden, få land har så stor andel ren kraft som Norge. Når Paris-avtalen ble forhandlet, viste det seg at Norge allerede hadde oppfylt mesteparten av denne. Forhandlerne mente at Norge måtte bidra med mer, derfor ble skogens og planters opptak av CO₂ trukket fra, for da var vi med blant de gode igjen.

Det har blitt dyrtid for folk i Norge: Strøm, drivstoff, rente, kronekurs og mer til har gjort at alle priser har steget, og vanlige folk må bruke av sine sparepenger så langt de rekker. Renten må økes fordi det er for mye penger i omløp, men det er vel staten som øser ut mest penger. Denne store økningen i leve­kostnadene er et resultat av den politikken som er ført. Kanskje er det første avdrag på det grønne skiftet, flere og større avdrag vil nok komme.

Disse problemene som globalist­politikerne har utsatt Norges befolkning for, blir i neste omgang brukt til å argumentere for mer avgivelse av suverenitet, og kanskje må vi gå over til euro.

MSM har sviktet totalt. Media skulle være den fjerde statsmakt, som skulle gå makta etter i sømmene, men med det stats­finansierte/tvangs­finansierte NRK i spissen har de vært maktas beste beskytter og samarbeids­partner. Dette samarbeidet har bidratt til at avgivelsen av suverenitet har gått under radaren. På grunn av NRKs ensidige reportasjer virker det som flertallet av det norske folk har blitt tilhengere av terror­organisasjonen Hamas. For globalister er det lett/naturlig å hate land som Israel og Ungarn.

Stortingspolitikerne har i dag full kontroll på nominasjon og valgp­rosess, og på MSM. Staten med sin store penge­binge kontrollerer i stor grad nærings­livet med subsidier, eierandeler, skatter og avgifter. Arbeider­partiet har kontroll på fagbevegelsen. Er det dette som kalles «den korporative stat»?

Alle partiene på Stortinget er globalist­tilhengere og bidrar dermed til at fremtiden er usikker for det norske folk. I Carl I. Hagens tid var FrP anti­globalister. Han jaget globalistene ut av partiet, men med Siv Jensen som formann ble alle på Stortinget globalister.

Vanlige folk blir stadig fattigere, og da vil kanskje mange sette sin lit til en styrtrik stat og fortsette å stemme på stortings­partiene. Vi har fått en norsk utgave av Stockholm-syndromet.

Med oljeformuen tilgjengelig ble norske politikere og embetsverk stormanns­gale. Stormanns­gale politikere med mindre­verdighets­komplekser skulle ut i verden og leke med de store, og de skulle redde verden. Parolen syntes å være: «Ingen har det bra før alle i hele verden har det bra».

Hvem er så anti­globalistene? Erna kalte dem for «sammensuriet», Hillary kalte dem «deplorables». Anti­globalistene blir mange negative karakteristikker til del: høyre­ekstreme, fascister, nazister, anti­vaksere, klima­fornektere, trumpister, putinister og nasjonalister. Til denne gruppen regnes også dem som sier at det finnes bare to kjønn. Nytale har gjort nasjonalist til et skjellsord, etter krigen var det en heders­betegnelse på dem som risikerte livet i sin motstand mot nazistene. Det er noe orwellsk over at dette ordet har fått motsatt betydning.

Antiglobalistene blir i Trond Giskes master­oppgave betegnet som «nærvelgere»; dette er personer som setter Norge og norske interesser først. Det blir mer og mer tydelig at skille­linjene i norsk politikk går mellom globalister og anti­globalister, slik som i USA. Skille­linjene går mellom globalistene på Stortinget og vanlige folk.

Jeg er meget bekymret for leve­forholdene for mine barnebarn og etter­kommere. Hvordan vil leve­forholdene i Norge være om 30, 40, 50 år? Er det noe vi beste­foreldrene kan gjøre? Skal vi kjøpe småbruk, gull, bitcoin eller hva? Skal vi prøve å etablere noe i utlandet? Kan det bli aktuelt med en tostats­løsning, det er noe våre politikere har stor tro på, flere tusen personer er offentlig lønnet for å arbeide med det.

Har noen en ide om hvordan vi kan stoppe denne nedadgående og akselererende spiralen? Er det i det hele tatt mulig? Tror ikke at skiftende regjeringer med Jonas og Erna kan løse fundamentale problem for vårt fedreland.

Kjøp Halvor Foslis bok her!